Original subtitles

Man skal ikke grave i ting som har skjedd. Det sa mamma alltid.

Hun var bestemt på det.

Spesielt en gang jeg fortalte at jeg skulle gå i terapi.

Hun var vel bekymret for hva som ville komme frem.

Hun sa at jeg måtte slutte å tenke på fortiden.

"Det som har skjedd, har skjedd. Du kan ikke endre det."

Hun sa at jeg måtte se fremover, for der er mulighetene.

"Alt kan skje i fremtiden. Du bestemmer."

Fortiden beveger seg. Minnene endrer seg hele tiden.

Kanskje det er derfor jeg er så besatt av bandommen.

For det er et levende sted der ting hele tiden er i bevegelse.

En krangel mellom mormor og morfar da jeg var barn

som siden har vært ubegripelig for meg.

En dag 30 år senere forandrer det seg plutselig

og får helt nye former. Minnet vokser.

Mormor, se hva jeg fant! Kan jeg ta disse frimerkene?

Og blir enormt.

- Hva slags brev er det? - De der tar jeg.

- Hallo? - Hei.

Hei. Går det bra?

- Ja. Er dere hjemme alt? - Festen var kjedelig.

Men jeg hadde det gøy.

- Skal jeg bestille en Uber til deg? - Nei, jeg sykler.

- Gikk det bra med barna? - Ja, de sover.

Jeg låser etter deg.

- Forsiktig på sykkelen. - Det skal jeg. Ha det.

Hvorfor måtte vi gå først av alle?

Jeg orket ikke holdningen hans. Du så hvordan han var.

- Jeg synes han er hyggelig. - Jeg la merke til det.

- Hva sa du? - Jeg sa jeg la merke til det.

Men hva mener du?

Jeg mener at hvis du og jeg drar på fest sammen, så drar vi hjem sammen.

Hun er ikke god til å rydde opp, men 500 kroner skal hun ha.

Barna liker henne.

- Er det du som satte en papirpose her? - Du syter.

Papirpose til søppel er ikke så smart.

Skal vi sette oss på sofaen og sette på litt musikk?

- Skal jeg hjelpe? - Sett deg på sofaen. Jeg fikser det.

Er det min feil at du ikke kan løfte en pose?

Er det min feil at du brukte en papirpose?

Vi krangler om en søppelpose? Seriøst?

Legg deg på sofaen. Du har danset i hele kveld.

Er det derfor du er sur? Fordi jeg danset og hadde det gøy?

Iblant føles det som om jeg er gift med ei lita jente. Bli voksen.

Du krangler med alt og alle. Selv barna begynner å bli redde for deg.

- Ikke bland dem inn, er du snill. - Jo.

Vi er alle drittlei kontrollbehovet ditt.

Og jeg er drittlei bekreftelsesbehovet ditt. Det er patetisk.

Jeg så hvordan du holdt på.

- Holdt på? - Når du danset.

- Er du sjalu? - Nei, absolutt ikke.

Jeg synes bare at du er sørgelig.

- Dra tilbake, da. Festen er ikke over. - Hva krangler vi egentlig om?

- Ikke kom med utflukter. Dra. - Barna sover.

- Jeg ser det på deg. - Hva mener du?

- Dra! - Hvor skal jeg dra?

Til festen!

Mamma?

Så... Kom.

- Vent... - Nei.

Jeg tar med barna til mamma i Skåne i morgen.

Og du blir ikke med.

Du har et problem, Alex.

Og du må ta ansvar for det.

Jeg kan ikke hjelpe deg. Du må gjøre det selv.

Amanda sa at hun blir redd når jeg blir så sint.

Jeg kjente det ikke igjen.

Jeg har aldri slått noen hele mitt liv.

Først da det var for sent, innså jeg

at raseriet spiller på mørkere frekvenser.

Jeg tenkte først at det var bra at raseriet bare var inni meg.

Hvis det er svart her inne, er det fortsatt lyst utenfor.

Men det var ikke sant.

Jeg vet nå at den holder på å ødelegge noe viktig.

Vi to skal tegne et familiekart.

Mitt perspektiv er barnets.

I beste fall kan et familiekart gi et bilde av hvordan forhold henger sammen.

Og hvilken oppførsel som er overført til deg gjennom slekten.

Hva heter foreldrene dine?

Man skal ikke grave i fortiden. Det som har skjedd, har skjedd.

Den som leter etter kilden til oppførselen sin, begynner vel med foreldrene.

Finnes det noe sånt som en ur-ondskap i en slekt?

Og hvis den finnes, hvordan kan den hjelpe meg?

Vil den helbrede meg? Jeg trodde ikke på det.

Mitt mørke, det er vel bare mitt mørke.

Da skal vi se hvordan folk henger sammen.

Gode forhold markerer du ved å trekke en rett strek.

Konfliktfylte forhold markerer du med sikksakk.

Å følge strekene som snirklet seg frem over familiekartet.

Å se hvordan all uroen strakk seg opp mot samme person.

Alle de bølgete pilene som pekte i samme retning.

Kan du sette deg?

Det var for en gangs skyld tydelig.

Det var uimotståelig.

Det var noe der.

Hva ser du?

Jeg ser mange gode forhold på pappas side.

Og mange dårlige på mammas.

På din mors side... ser du hvor alle konfliktene begynner?

Ja.

Hvem var Sven Stolpe for deg?

Morfaren min.

Om du skulle beskrive ham med ett ord?

Geni.

Et annet ord?

Døende.

Mål?

Jeg står over.

Ok.

Du må hjelpe meg her. Sånn.

- Hva har du her? - Det er sånt du liker.

Sjalu.

Sykeavdeling.

Ja, ja...

Der tok jeg deg.

Ja...

Morfar?

Alexander.

Du vekket meg fra de døde.

Jeg pleide å komme fredag kveld og være til søndag.

Ingen andre steder var det så stille som hos mormor og morfar.

Han hatet lyder. Mest av alt hatet han lyden av barn som gråt.

Han kunne ikke jobbe da.

Morfar satt ofte på kontoret med blikket i en bok.

Når bestefar ikke var på kontoret, lå han i sengen.

Han sa en gang at han har hatt feber siden 1938.

Hva leser du?

"Lått, snabb och öm".

Hva handler den om?

Kolossale grusomheter.

Sjalusi, svik. Død.

Men hvorfor leser du den hvis den er så fæl?

Jeg oppdaterer meg på produksjonen min. Det må alle forfattere gjøre iblant.

Var det noe du ville?

Mormor lurer på om du vil ha sherry eller konjakk etter maten.

- Ja takk. - Sherry eller konjakk?

Gjerne det, ja.

- Hva sa han? - "Gjerne det, ja."

- Morfar? - Ja.

- Du har noe rødt på klærne. - Hva sier du?

Mener du dette? Herregud, jeg har jo sølt.

Ser du det, Karin? Tror du det er ketsjup?

Men hva er det?

Det er en utmerkelse morfar fikk av den franske presidenten.

Hvordan går det på skolen? Underviser de noe i disse dager?

Hva studerer du i historie?

Vet du noe om Guds ti bud?

Hva er det første budet? Kan du svare på det?

Sven...

"Du skal ikke ha andre guder enn meg."

Men nå for tiden finnes det jo ingen gud. Så hva er det som er hellig i dag?

Absolutt ukrenkelig i dagens samfunn. Kan du svare på det?

Seksualiteten. Den er absolutt hellig i dagens samfunn.

Troskap og lojalitet kan brytes.

En liten gutt, som jeg spurte om hva han kunne tenke seg

som det lykkeligste i livet.

Han var 14 år, en begavet gutt. Vet du hva han svarte?

Å ha sex på en strand med så mange orgasmer som mulig.

Ja, der har du svensk ungdom.

- Du er vel ikke sånn? - Nei.

Her kommer jeg med eplekake og vaniljesaus.

Sånn.

Nei.

Her kan jeg ikke bli sittende hele kvelden.

Skal du ikke ha dessert, Sven?

Dessert?

Hei, det er meg. Jeg håper at reisen har gått bra.

Dere bader kanskje, men jeg har kanskje kommet på noe som kan hjelpe oss.

Det handler om morfar og mormor.

Kan du ringe meg så snart du hører dette? Hils moren din fra meg.

Jeg savner dere.

"Slaget som traff meg, kom fra retningen jeg forventet mest lojalitet."

Sven Stolpe har ingen fantasi. Alle romanene hans handler om det samme.

En mann som er uheldig nok til å møte en svikefull kvinne.

Kvinnen bedrar ham med en annen mann.

Stolpe bytter miljø for sine romaner, endrer navn på karakterene.

Men alle handler om det samme, en kvinnes utroskap.

Jeg leser dagbøkene og memoarene hans.

Ett årstall går igjen, sommeren da livet hans sloknet.

Om og om igjen skriver han om den sommeren, katastrofen som inntraff

uten en eneste gang å beskrive hva som faktisk skjedde.

"Sommeren 1932"

"ble jeg utsatt for seksuelt attentat."

"Seksuelt attentat..."

På oppdrag fra ingen, på jakt etter noe som sannsynligvis ikke finnes

samtidig som jeg burde være et annet sted

søkte jeg i arkivene etter noe som ledet meg videre.

Hvis du skal publisere bildet, må du rapportere det.

Ja.

La oss se, det var Sven Stolpes brev.

- Takk. - Vær så god.

Jeg kom ikke lenger og burde kanskje ha gitt opp.

Om det ikke var for at jeg så noe jeg ikke kunne forklare.

I dagboknotatene gikk to initialer igjen. O.L.

"O.L, alltid..."

Stolpe hadde mareritt om O.L.

Stolpe leste DN og fikk øye på en tekst av O.L. og måtte straks kaste avisen.

Han støtte på O.L. en dag og var nær ved å gå under.

- Her fant jeg flere utklipp og bilder. - Kjempebra. Takk.

Da skal vi se...

Se i kameraet.

Hvis O.L. er Olof Lagercrantz

var det sånn at han hadde en affære med mormoren min, Karin Stolpe

sommeren 1932?

- Kan jeg sette meg med Dem? - Vær så god.

Hvor er herr Stolpe?

Han skriver sitt neste verk og kan ikke forstyrres.

Hva blir det?

- Et skuespill, tror jeg. - "Tror"?

Det høres på rytmen at han skriver replikker.

- Spennende. - Vi får se.

Hva skriver De?

I går skrev jeg en sanatoriumroman.

Og i dag?

- I dag blir det visst en diktsamling. - Du er ustadig.

Jeg vet ikke hvor god skribent jeg er, men er en god redaktør for egne tekster.

De har et unikt øye for Deres egen utilstrekkelighet.

Nettopp.

Hvordan går det med Deres eget arbeid?

De er en flittig brukt oversetter, forstår jeg.

Jo, det holder meg sysselsatt.

- Er det ensomt? - Hva da? Arbeidet?

Å være Sven Stolpes kone.

De må spise hvis det skal bli noe av Dem.

Lykke til med diktene.

Olof Lagercrantz, hva har dere på ham?

Vi har presseklipp, fotografier, brev.

Noen brev fra Karin Stolpe?

Nei, beklager.

Men så har vi jo artikler, dagbøker...

Dagbøkene, kan man kopiere dem?

Ja, er det en spesiell periode du ser etter?

Ja, det skulle være sommeren 1932.

"Sigtunastiftelsen 18. Juni 1932."

"Jeg tar meg selv i å lete etter henne."

"Jeg tar omveier i gangen og runder i hagen."

Jeg tar meg selv i å lete etter henne.

Jeg tar omveier i gangen og runder i hagen.

Jeg blir i spisesalen lenger enn jeg trenger.

Alt for å få et glimt av henne.

Sigtunastiftelsen. Det var dit alle dro på den tiden.

Forfattere, diktere, intellektuelle med drømmer om å bli publisert.

De fikk mat og fri tilgang til det enorme biblioteket.

Og de fikk bli til de var ferdige med å skrive.

Jeg forstyrrer vel ikke?

Jeg skal bare se etter en bok jeg så forleden.

Det går bra.

- Hvordan går oversettelsen? - Ikke så bra. Jeg står fast.

- Kanskje jeg kan hjelpe Dem? - Skal vi ikke droppe tiltaleformene?

- Kan jeg hjelpe deg? - Jeg visste ikke at du kunne fransk.

Nei, ikke jeg heller.

Jeg prøver å finne et svensk motstykke til et fransk uttrykk.

"Chaque fou a son true."

Det finnes ikke på svensk, men oversettelsen er omtrent:

"Hver galning har sin greie."

I boken bruker hovedpersonen det om moren sin

som insisterer på å drikke uskummet melk.

Han rister på hodet og sier: "Hver galning har sin greie."

Jeg liker det.

Det er... forsonende, på en måte.

Ikke sant? Det betyr at vi alle har rett til å være som vi vil.

Vi er alle litt gale på en eller annen måte.

- Hva er Svens greie? - Unnskyld?

Hvis vi alle er gale, hva er galningen Svens greie?

Han slår av motoren i nedoverbakker.

- Hvorfor gjør han det? - For å spare bensin.

- Hva er min greie? - Du holder hånden for munnen når du ler.

- Hva? Nei, det gjør jeg ikke. - Du gjorde det nettopp.

Men det er fint. Beskjedent på en måte.

Hva med deg? Hva er din greie?

Jeg vet ikke. Jeg må tenke på det.

Jeg kommer tilbake.

Hvilken bok ser du etter?

Den...

Den har en rød rygg, husker jeg.

Hva er det vakreste ordet du har oversatt?

"Jeg elsker deg."

Det spiller ingen rolle hvilket språk du sier det på. Det er alltid vakkert.

Visste du at det er et ord på arabisk for kjærlighet

som ikke bare betyr "jeg elsker deg"

men "jeg elsker deg, sjelen din og alt sjelen din rører"?

Finnes det et sånt ord?

Det er så fint.

- Er det den? - Nei.

Nei, når jeg tenker meg om, sto den nok oppe på balkongen.

God dag.

Herr Lagercrantz er kanskje flink med bilmotorer.

Jeg er vant til at ting ikke fungerer som de skal.

Hva sier De? Våger De på en gjetning?

Jeg kan gjøre et forsøk.

Det er en imponerende bil. En skjønnhet.

Jo da, når den fungerer.

Det er en prototype av en ny Citroén

jeg har fått tilgang til gjennom franske kontakter.

Jeg reiser så mye og holder foredrag at jeg følte jeg var verdt noe bedre.

Det er en strålende sak. Bruktverdien er enorm.

- Jaså? - Jo da.

Det har seg sånn at hver gang jeg tar bilen ut på en tur, øker den i verdi.

Har jeg fortalt da jeg med Sveriges ambassadør

hadde en fin og fuktig aften i Paris og skulle hjem på natten?

Da jeg kom ut fra ambassaden, lå gaten i tett tåke.

Og jeg mistet snart retningen. Da så jeg en politibetjent gå mot meg.

Han stoppet bilen og spurte hvordan det gikk.

Jeg sa jeg var på villspor og spurte hvor jeg var.

"På Champs-Élysées", sa han. Og jeg ble helt forvirret

for gaten var jo trang som en bakgate.

Betjenten bare stirret på meg. "Kanskje fordi De kjører på fortauet?"

Prøv å starte motoren nå.

De er en mann med skjulte talenter, herr Lagercrantz.

- Hvor mye skylder jeg Dem? - Ingenting.

Det var en interessant utfordring.

- Selvsagt skal jeg betale Dem. - Jeg vil ikke ha noe.

Hadde ikke De fikset den, måtte jeg tatt den til verksted.

La meg kjøre en tur. Jeg har et ærend i Sigtuna

og vil gjerne kjøre denne skjønnheten.

- Avtale. Nøkkelen står i. - Takk.

Da kan jeg bli med. Jeg har klær på renseriet som må hentes.

Jaså?

Ha tilbake bilen og kona mi innen en time.

- Da drar jeg til Stockholm. - Selvsagt.

God morgen, Alex.

- Hva er dette? - Det er en bok jeg har oversatt.

Nå må jeg sjekke at alt ssemmer før den publiseres.

Pasjonisme? Hva er det?

Pasjonistene er... Det er en katolsk orden

som ble dannet på 1700-tallet av en mann som het Paulus.

De forkynte spesielt Kristi pasjon.

Men har ikke pasjon noe med kjærlighet å gjøre?

Pasjon har både med kjærlighet og død å gjøre.

Ordet "pasi" er latin og betyr lidelse.

Man pleier jo å snakke om Jesu død som en pasjon.

Men akkurat som du sier...

Pasjon kan også bety at man er

sterkt, eller til og med dødelig forelsket.

Si takk til Sven for lånet.

Karin?

Vi hentet aldri klærne på renseriet.

Men det var stengt. Stemmer ikke det?

Herr Lagercrantz takker for lånet.

Franz, kan du gi meg litt mer av den?

Fru Stolpe?

- Sånn. - Gi meg en liten en. En liten en.

- Sånn. - Ja.

Sånn.

- Skål. - Skål.

- Jeg vil ikke ha seks. - Jaså?

- Hva sier du om den? - En toer, den takker jeg for.

- Chi-chi. - Nei.

Ja, ja. Jeg må takke for meg.

- God natt. - Ja, god natt.

- God natt. - Sov godt.

- Og takk for drinkene. - Ja visst.

Nei, man har ikke en sjanse i kort mot Karin.

Nei, det er på tide å legge seg.

- Men De kan ikke slutte midt i et parti. - Jeg kaster meg. Dritthånd.

Jeg spiller ferdig. Jeg kommer om litt.

Jaså?

Jaha.

Nei, forresten, jeg er også trøtt.

Karin...

Sven...

Vi kommer sammen, vi går sammen.

Hva gjør det forresten hva som skjer med oss her nede?

Om hundre år vil det ikke være noe igjen av stridene våre.

Kanskje litteraturhistorikere i fremtiden i Sven Stolpes skrifter

"finner løsningen på en tragedie."

Husker du hvordan vi møttes?

Jeg hørte deg synge oppe i tårnrommet.

Vi møttes der hver kveld. Vi snakket om alt.

"Utdann meg", pleide du å rope.

Og det gjorde du også.

Du åpnet nye verdener for meg.

Da du fridde til meg, sa du at ekteskapet er som en lang samtale.

At alt annet i et forhold er forgjengelig.

Alt annet enn samtalen.

Unnskyld.

Nei, jeg kan ikke sitte her hele dagen.

- Men hva med desserten? - Dessert...

- Hei. - Hei, David.

- Takk for at du kom. - Ja, ja.

Jeg... jeg tar det samme.

- Skal vi spise noe? Jeg er litt sugen. - Nei, det går bra. Kanskje senere.

- Men du kan jo spise noe. - Nei da. Jeg kan vente.

Ja, ok.

Beklager at jeg er litt sen. Møtet tok litt lenger tid.

- Det går bra. Når kommer boken ut? - L september.

Men dette møtet gjaldt filmrettighetene til min forrige bok.

- Det var... Ja, stort amerikansk studio. - Så gøy.

Takk.

- Sånn, skål. - Skål.

Hvordan går det med bloggen og...?

- Poden. - Poden, ja. Den går bra?

Jo... Altså, jeg...

Jeg skriver også. Jeg skrev for eksempel en bok i fjor om moren min.

Den, ja.

- Leste du den? - Nei, beklager.

Men kanskje du skriver noe nytt nå?

Nja... Ja, kanskje. Jeg vet ikke hva det blir ennå

men holder på å forske litt på morfars historie.

Å, ja. Og da kommer du jo inn på

den evige feiden med faren min?

Sven Stolpe, det var et banneord i huset vårt.

Så snart han ble nevnt, skulle far forlate rommet.

Ja, Sven hadde jo mange fiender.

Men jeg har forstått at denne konflikten med Olof

var spesiell på et vis. Og jeg tror jeg vet hvorfor.

Olofs affære med Karin Stolpe...

- Vet du om den? - Ja, ja.

Det har vi alltid visst om i familien, og det...

Det var som om det som skjedde mellom faren min og Karin

forsvant aldri helt fra familiens minne.

Jeg har lest dagboken til faren din

og har forstått at de brevvekslet denne perioden.

Jeg har lett overalt, i KB og i arkiver, og jeg finner ingenting.

Så jeg tenkte at du kanskje kunne... Eller om du hadde muligheten til...

Ja, ok. Ja visst, absolutt.

- Jeg skal undersøke det. - Takk.

Ikke noe problem.

Nei, nå blir jeg litt sugen.

- Jeg kunne ta en tartar. - La oss gjøre det.

Et fuglereir.

Det er svarttroster.

Fantastisk.

Kom.

Her.

Forsiktig.

Hva er det?

Jeg tror jeg har funnet din galne greie.

- Jaså? - Skoene.

Du tok dem av i bilen også.

Ja, det er sant. Jeg liker å gå barbeint.

Fortell noe om deg selv.

Jeg har vært syk.

Alvorlig syk av tæring.

Så etterpå

føles det litt som om det er først nå jeg lever.

At mine 21 år bare har vært en eneste lang forberedelse.

Nå begynner det.

I fjor ville jeg ta livet mitt.

Hvorfor ville du ta livet ditt?

Da Sven og jeg møttes

så var jeg gravid.

Med... nmed en annen mann.

Så jeg valgte å dra til København i hemmelighet for å fjerne det.

Og da jeg kom hjem, så

var jeg helt utslitt. Jeg kom meg ikke ut av sengen.

Sven krevde å få vite hvor jeg hadde vært.

Sven har aldri tilgitt meg for det.

Fort. Fort, du må gå herfra.

- Herr Lagercrantz. - Herr Stolpe.

- Får du gjort noe? - Jo da.

Hvordan går det med skuespillet?

Jo, takk.

Jeg har en slutt.

Olof Lagercrantz skriver bedre enn Sven Stolpe.

Man føler seg friere i tekstene hans.

Det er lys her.

Om og om igjen i sine memoarer, i sine dikt og essayer

forteller Lagercrantz hvordan han ble forelsket i en gift kvinne.

Olof Lagercrantz og Sven Stolpe.

Rett gjennom forfatterskapet går en tråd.

Den ene skriver om og om igjen om en engel.

Den andre skriver om og om igjen om en hore.

De skriver om Karin Stolpe.

Gjennom tiårene forteller de historien hennes.

Karin selv sier ikke et ord.

Jaså, er det deg?

- Hva skriver du? - Livsverket mitt. Min siste bok.

Hva handler den om?

Sannheten.

- God natt, Alexander. - God natt, morfar.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.

Og led oss ikke inn i fristelse...

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren i evighet.

Amen.

Sov godt. Og takk for i dag.

Venter vi på noe?

Jeg inviterte ham.

Du har vel ikke noe imot det?

- Er jeg sen? - Vi er tidlig ute.

Nå skal vi gå inn i noe helt spesielt.

Et av de best bevarte kirkerommene fra den svenske stormaktstiden.

Her ser vi hvordan Jesusbarnet renser ut et menneskehjerte.

Ser dere alle slangene og rovdyrene

bli renset ut av hjertet?

Er hun ikke vakker?

Hellige Guds mor.

Renest av kvinner.

Det er faktisk utrivelig å la gjesten vår sitte alene i baksetet.

Gjør du ham selskap på hjemveien?

Navnet hans vil ferdes over hele kloden.

Han flyr rundt i en flymaskin og holder flere massemøter hver dag.

Publikum er begeistret. Han trollbinder dem.

Han har ikke mye til humor, syns jeg.

Han uttrykker seg drastisk. Blodets renhet, en vilje av stål.

Renhet... Hva er det for deg, Sven?

Hva mener De?

- Jeg har lest romanen din, "Feg". - Har De?

Der skriver du om en hovedperson som går gjennom livet med ett eneste krav:

Kvinnens renhet.

Det er en syk mann med syke krav hentet fra 1800-tallet.

Og den mannen, den hovedpersonen, det er deg.

Du forstår vel for helvete at du ikke kan holde ham ansvarlig

- for en roman han har skrevet? - Jeg sier bare to ting.

Hovedkarakteren i romanen "Feg" lider av en tvangsnevrose

som har å gjøre med morskompleks, kvinnehat

hyperintellektualisme, farskompleks, idealisme, seksualforstyrrelse

narsissisme, konservatisme og vrangforestillinger.

For det andre, den karakteren finnes i det virkelige liv

og han heter Sven Stolpe.

Hvor har du vært?

Endelig er det liv i deg, gutt. Hva?

Og jeg som trodde du var helt uinteressant.

Tom, et vakuum.

Nei.

De burde drikke litt oftere, herr Lagercrantz.

Det kler Dem.

God kveld.

Han fikk kanskje litt for mye å drikke.

Hva er det?

Et egg.

Svarttrostegg.

Karin? Karin!

Hva er det?

Ingenting.

Da jeg og Amanda nettopp hadde møttes

fortalte jeg henne om noe som skjedde da jeg var barn.

Jeg la meg i solen en hel sommerdag.

Jeg ville steke meg, så mor skulle smøre meg inn med Nivea på kvelden.

Jeg brant meg bevisst for å få henne til å ta på meg.

Da jeg fortalte Amanda det den gangen, la hun en hånd på skulderen min.

Og da begynte jeg plutselig å gråte.

Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt, og hun holdt meg og trøstet meg.

Og hvisket til meg: "Det er godt å gråte." Og jeg gråt og kunne ikke stoppe.

Jeg våget ikke å spørre henne.

Jeg våget ikke å spørre hvorfor jeg var så trist.

Det føles som at han vet det. Som at alle vet det.

Du innbiller deg ting. Hvis Sven hadde mistenkt noe, hadde vi merket det.

Jeg er ikke så sikker.

Takk.

Det ser ikke bra ut om vi sitter her med levende lys.

Kommer du og setter deg og hjelper oss her?

Vi krangler om hvem som er størst dikter av Fröding og Karlfeldt.

- Og hva mener Karin? - Sett deg.

Karlfeldt, tror jeg.

- Du har vel aldri lest Karlfeldt? - Jo da.

Jeg har aldri hørt deg si et ord om Karlfeldt.

Jeg gleder meg til lesingen i morgen.

Jeg vil høre mer om min kones hemmelige preferanser.

Kan du ikke gi oss noe? En tittel, en sjanger?

Er det den subtile invitasjonen i "Duvan och örnen" som har fanget deg?

Hvorfor tror du det?

"Jeg er en turteldue. Brystet mitt er mykt og hvitt."

"Fly over starr og tue og myrens glisne bjørker"

"til skogen seg formørker, så når du redet mitt."

Jeg liker "Majnattsröster" bedre.

- Er den også fra "Fridolins sanger"? - "Vildmarks-och kårleksvisor".

"Kring dine lokker jeg brudesløret svøper."

"Kransen av duggete fiol jeg deg gir."

"Friskt skal den dufte i vakende vinder."

"Dufte en mai-natt og så aldri mer."

Jeg overlater det til deg å avslutte.

Sven, du kan ikke kreve at alle andre skal kunne memorere som deg.

"En gang min kjærlighet, den jomfruelige skare"

"blomstrer i livet og dufter og smiler."

"Skynd deg, min brudgom, for dagen er nær."

"Kyss meg en mai-natt og så aldri mer."

Hun er ikke alle andre.

Det er like bra at herr Lagercrantz lærer det.

Med de tankefulle ordene

skal jeg be om å få takke for meg.

God natt.

Min lille due.

Hvis du noensinne er utro mot meg, vil jeg skyte ham først.

Så deg, og til slutt meg selv.

Da er det snart lesing.

Det blir interessant.

Karin er en intellektuelt storartet kvinne som alle forelsker seg i.

Men jeg har vunnet henne i så blodige feider

at selv ikke et jordskjelv vil skille oss.

Kjære, kom, vi kommer for sent.

- Dette blir spennende. - Ja, for meg også.

- Har du ikke fått lese? - Nei, jeg vet bare tittelen.

Jeg ønsker dere alle velkommen til denne uformelle tilstelningen.

Det jeg nå skal lese for dere i dag, er et spesielt viktig verk for meg.

Akkurat som rommet vi sitter I, er et spesielt viktig sted.

I dette rommet møtte jeg min kone.

Og i denne stiftelsen giftet vi oss.

Derfor vil jeg dedikere dette stykket til min elskede Karin.

"Trolovad", et skuespill i tre akter.

Roller: Arvid, ung journalist og forfatter.

Karla, forloveden hans. Stig, redaktøren hans i avisen.

Eyvind, den andre mannen.

Dr. Jensen, abortøren i København.

Første akt, i avisen.

Midt på gulvet et skrivebord. På bordet en skrivemaskin.

Ved skrivemaskinen sitter Arvid alene igjen i redaksjonen.

Han er nettopp ferdig med teksten

han selv holder som en festningsmur mot seksualmoralens forfall

og om viktigheten av å gjenopprette mannens krav til kvinnens renhet.

Ny scene:

Én måned tidligere på en abortklinikk i København.

I en vindusløs kjeller i samme huskropp som en kirke.

Abortøren har på seg et hvitt forkle med mørkerøde spor fra dagens arbeid.

I kjellerkorridorene hører hun andre kvinner skrike.

"Hva slags risiko innebærer inngrepet?"

"Infeksjon i livmoren. Kjedeperforering."

"Luftbobler i blodomløpet som kan føre til døden."

"Vær så snill, jeg orker ikke å høre mer."

"Jeg krever at du er fullt klar over hva jeg skal gjøre med kroppen Deres."

"Se på meg. Se på meg!"

"Først kommer blødningen. Det kan ta flere dager."

"Men til slutt kommer barnet."

"La det skje. La det skje."

"Overlat dette uønskede livet til evigheten."

"Denne frukten av lyst og lettsindighet."

"Vil De se barnet Deres?"

Når den ulovlige aborten er fullført, oppstår en enda verre situasjon.

Spilleplass: Parets soverom.

Etter ti dager med stillhet kommer hun hjem.

Den godtroende forloveden har fått hjem en skapning han ikke kjenner igjen.

En sønderknust kvinne.

Karin?

Hva er det som skjer?

Skammen sitter i kjødet. Du blir aldri ren.

Hun er min kone. Men hun var hans elskerinne.

Løgnene som hoper seg opp, blir til en mur i ekteskapet vårt.

Din marmorhvite hals er blottlagt for mitt øye, som nå ser klart og tydelig

hvordan løgnen må dø.

Han famler vilt i mørket. Alle hemningene faller av ham.

Han kaster seg over henne. Hun kjenner hendene hans rundt halsen.

Og når hodet hennes blir slengt mot veggen, mister hun bevisstheten.

Til slutt, bare en hånd som beveger seg.

Den treffer kinnet hennes. Den glir sakte over den blodige munnen.

Og den siste bevegelsen stivner.

Døden befrir en troløs kvinnesjel.

Men i mørket synger en tone.

"Jeg elsker."

"Elsker..."

Bravo!

Jeg skriker.

Se på meg.

Faen.

- Hallo? - Hei, pappa!

- Hei. Hva gjør dere? - Vi er nede ved stranden.

- Når kommer du? - Jeg kommer snart.

Pappa, kan du ta med Dino? Jeg glemte ham.

Absolutt. Jeg har bare litt å gjøre i byen.

- Hva da? - Jeg kommer snart, jeg lover.

Ha det gøy i dag, så snakkes vi i kveld.

Pappa! Se på dette!

Å, jøss! Jøss.

- Ha det, pappa! - Jeg elsker dere.

- Hei. Pakke. - Takk.

- Her, bare signer. - Ja.

Tusen takk.

Når drar vi?

Jeg har bedt om hjelp til å bære ned veskene om en halvtime.

Bra.

Orker du virkelig å kjøre?

Ja da. Bare jeg får hvile litt.

Jeg har bestemt meg for å forlate Sven. Men man forlater ikke Sven uten videre.

Det er ting jeg tror du må vite nå.

Det er umulig å skremme meg bort fra deg.

Visste du at Sven har en revolver?

Han... viste meg den og sa

at han skulle skyte mannen som gjorde meg gravid.

- Han er gal. - Nei, han er livsfarlig.

Er du redd nå?

Nei.

Jeg kan dø for deg. Når som helst.

Når sees vi igjen?

Kan jeg skrive til deg?

Skriv til postkontoret i Vasagatan. I navnet K.A. Larsson.

Jeg elsker deg.

- Mormor! - Min kjære elskede.

Se hva jeg fant! Kan jeg ta disse frimerkene?

Det er med skjelvende hender jeg banker sammen dette brevet.

De der tar jeg.

Hvilke brev er det?

Du dro nettopp, og jeg har aldri følt meg så forlatt og alene som nå.

Livet blir dødt og fargeløst uten deg. Jeg vil alltid elske deg.

Jeg skal vie hele livet mitt til deg.

Dette er galskap.

Å være besatt av bare én tanke. Deg.

Å ikke se noe annet enn deg, din kropp, dine øyne, din munn, dine bryst.

Å høre deg hviske fra hvert blad, ut fra hver innsjø, ut fra hver vind.

Hvorfor skal du også være gift, du flygende djevel?

At Sven skal eie deg, at han skal få behandle deg så nådeløst som han vil

uten at jeg kan gripe inn, det er uutholdelig for meg.

Kjære Olof.

Vi skal bli ufattelig, uvirkelig lykkelige i livet, du og jeg.

Du forakter meg ikke. Det gjør meg veldig glad og lykkelig.

Vent på meg, og ikke glem meg.

Jeg blir verdens lykkeligste Karin

hvis du har halvparten av kjærligheten igjen når vi møtes.

Sven?

Kan vi snakke sammen?

- Snakk i vei. - Jeg vil at vi skal skilles.

Du sier jo at du aldri har elsket meg.

At det var en feil at vi overhodet giftet oss.

Jeg kan jo ikke leve et liv i konstant straff.

Sven, kan du høre på meg?

Kan du høre på meg?!

Uansett hvor hardt vi prøver, går det bare ikke.

Derfor er det best for oss begge at vi går hver vår vei.

Vi er ikke forelsket lenger, det stemmer.

Men vi har andre ting. Vi har vår samtale. Med Guds hjelp kommer vi gjennom dette.

Vi snakker overhodet ikke sammen.

Jeg har snakket med mor, og jeg får komme til henne i Limnås og bo.

Bra. Du drar til Limnås, og du blir der i noen dager.

Så kommer du tilbake, til vårt hjem.

Dette går ikke lenger.

Jeg traff en lege.

Den andre lungen er angrepet.

Det betyr at jeg ikke bare har tuberkulose

men alvorlig tuberkulose.

- Jeg vet det, men... - Det er ingen men, det er bare døden!

Jeg er 26 år gammel, og jeg skal skrive testamentet mitt.

Og samtidig som jeg gjør disse forberedelsene

er det meningen at jeg skal ha én fot igjen i livet og håpe på et mirakel.

Det er faktisk en liten sjanse for at jeg overlever dette.

Men da må jeg ta vare på meg selv.

Jeg må sove mye.

Gå turer, puste frisk luft.

Og viktigst av alt, jeg kan ikke bli opprørt.

Jeg kan ikke bli opprørt!

Da dør jeg.

Jeg går under.

Og spørsmålet er om du overlever det. Jeg sparer deg ikke.

Jeg skal sørge for at historien om deg spres.

Dine menn, det utenomekteskapelige svangerskapet.

Den ulovlige fosterfordrivelsen, tiden din på mentalsykehuset.

Når jeg er ferdig, vil du ikke ha noen igjen ved din side.

Bortsett fra de lystne mennene som jager en kvinnekropp.

Karin... Ikke forlat meg.

Vær så snill.

Hvorfor har du beholdt brevene?

Jeg beholdt dem ikke, jeg kastet dem bare ikke.

Slutt! Du er patetisk!

- Hvor fant du disse? - Jeg vet ikke...

Var det i Karins kommodeskuff?

Eller var det i skuffen i nattbordet hennes?

Jeg husker ikke.

- Husker du ikke? Du fant dem nettopp. - Jeg vet ikke!

"Lille, elskede Karin..."

- Nei, Sven... - Stille!

"I går var jeg hele dagen så voldsomt opphisset"

"av kjærlighet til deg."

"I dag kan jeg skille ut melodiene"

"i hjertet mitt."

Motbydelige menneske.

"Dine kyss brenner fortsatt på mine lepper."

"Dette er galskap."

"Å være besatt av bare én tanke. Deg."

Karin...

Jeg vil kunne ta vare på oss.

Det er bare at akkurat nå...

Det blir noen tøffe år.

I begynnelsen, før jeg kan begynne å leve på pennen min, men...

Vi har det ikke travelt. Livet står foran oss.

Ikke sant?

Jo...

- Er du lei deg? - Nei...

Jeg er bare lykkelig.

Jeg vil bli med deg til Limnås.

Tanken på ikke å se deg er... uutholdelig.

La det drøye litt. Til ting roer seg.

Så kommer du og besøker meg.

- Skriver du til meg? - Jeg skriver.

Kjære Olof.

Dagene her i Limnås gir meg en ro jeg har lengtet etter så lenge.

Det er som om jeg endelig flytter hjem til meg selv.

Å få muligheten til å ta kontroll over mitt eget liv, mitt eget arbeid.

Og bestemme selv når jeg skal sove

for så å våkne ved daggry og høre på fuglesangen.

Det bor en svarttrost i eikens krone

som får meg til å savne deg.

Kanskje er det sånn at akkurat nå er jeg det frieste mennesket i verden.

Hvor er svigermor?

I Göteborg, over natten.

Hva gjør du her?

Jeg vil at vi skal prøve å løse... redde det vi har.

Jeg forstår at jeg har oppført meg dårlig, og jeg vil be om tilgivelse.

Kan jeg...?

Om vi nå skal bryte opp ekteskapet etter så kort tid sammen

og bryte løftene våre, vil jeg at vi skal snakke om dette i fred og ro.

Så mye skylder du meg.

Hvis du fortsatt vil skilles i morgen, lover jeg å gå med på det.

Er det et løfte jeg kan stole på?

- Er det kaffe? - Nei, men jeg kan lage.

Nei, jeg vil ikke at du skal gjøre noe. Jeg ordner det. Bli sittende.

Jeg tenkte vi kunne gå en tur. Jeg må strekke på beina.

Hvis du har tid. Etter kaffen.

Ja.

Hvem er det som kommer?

Jeg vet ikke.

Hallo?!

Stopp!

Stopp!

Hører du meg?! Stopp!

Inntrenger!

Stopp! Stopp, din jævel!

Karin, forstår du hvor alvorlig alt dette er for meg?

Jeg har aldri elsket før. Det har alltid vært selvbedrag.

Nå vet jeg hva lidenskap er.

Det er den ultimate selvoppholdelsen.

Den absolutte hengivenheten. Den frivillige avhengigheten.

Jeg er bekymret for disse brevenes videre historie.

De kan ødelegge ryktet ditt om du ikke er forsiktig.

La oss gå inn.

Jeg kysser deg og bønnfaller deg om at du alltid lar meg elske deg.

Din Olof.

I 60 år har du hatt disse brevene.

Lest dem som din lille nattlektyre.

Du kan virkelig kunsten å være dramatisk.

Tror du at du hadde blitt lykkeligere med ham?

Jeg kan ikke tenke meg et lykkeligere ekteskap enn vårt.

- Hva sa du? - Du hørte meg.

Men hvorfor har du blitt her alle disse årene

om det er Olof du går rundt og tenker på?

Det vet du. Du vet det.

Åpne!

Åpne!

Så dette er ditt siste forsøk på å drepe meg!

Du vil drepe meg!

"Sven vil kreve at du viser alle brevene."

"Nå vil jeg be deg, brenn alle brevene mine."

"Livet mitt avhenger av det."

Vis meg brevene.

- Hvilke brev? - Det må være mange brev.

Hit, til Stockholm. Hvordan vet han ellers at du er her?

- Jeg har brent dem. - Jeg tror deg ikke.

Vet du hvor mange ganger han har ligget med deg?

Sven, vær så snill, sett deg i bilen og dra hjem.

Ikke våg å påstå at han ikke har kommet dit!

Det er ikke vanskelig med et ludder som deg. Det vet jeg.

Hvor mange ganger?

Én.

Én gang...

Én gang...

Å, herregud... Hva tror du Olof ser i deg?

Hvordan tenker du?

Tror du Olof kommer og henter deg neste gang du havner på sykehus?

Aldri.

Han vil la deg råtne der inne.

Så du ikke hvordan han løp? Som en skremt hare.

Han kjempet ikke engang for deg.

Jeg vet at jeg er vanskelig å leve med.

At jeg kan være håpløs.

Men jeg løper aldri fra deg.

Forstår du?

Jeg lover å bli stående. Å holde ut.

Alt jeg ber om, er at du gjør det samme for meg.

La oss dra hjem. Til oss.

Kjære Olof.

Dette er det vanskeligste brevet jeg har måttet skrive.

Jeg tror ikke det kan bli oss.

Ikke på denne måten. Ikke akkurat nå.

Du er så ung, og du har så mye foran deg.

Kanskje om noen år, når du har blitt den du er ment å være.

Når jeg...

Fru Stolpe?

Bilen rullet rundt og tok fyr.

Du har blitt operert i fem timer.

Legen har transplantert hud fra låret ditt

for å prøve å lappe sammen hals og brystkasse.

Hvordan går det i dag, fru Stolpe?

De kommer til å bli frisk. Men det vil ta tid.

Og De trenger ikke å bekymre Dem for barnet.

Barnet har det bra.

- Er det...? - Ja. Det er vårt.

Jeg skulle ta en forbikjøring. Jeg så den møtende bilen for sent.

Jeg måtte svinge unna.

Det var en fryktelig ulykke.

Stemmer ikke det, Karin?

Stemmer ikke det?

Morfar har ikke gått langt.

Beklager at jeg viste morfar brevene.

Det var ikke din feil.

Ingenting av det som skjedde i kveld, var din feil.

Hva slags brev er det?

Det finnes et dikt av Edith Södergran.

"Landet som icke år".

Har du lest det på skolen?

Mange mener at det handler om døden. Jeg mener det helt motsatte.

Det er et sted for drømmer.

Jeg synes ofte at det er et vakrere sted enn virkeligheten.

Det er derfor jeg har beholdt brevene. For å kunne besøke det stedet.

Ja, du... Jeg må gå ut nå til...

- Er det på tide å dra allerede? - Ja.

Jaha.

- Men du kommer vel tilbake? - Jeg kommer tilbake.

Og så

- tar du hånd om moren din. - Jeg lover.

Skriver du sannheten?

Alexander! Vi må dra nå.

Ha det, morfar.

- Ha det bra. - Du også, mormor.

- Hils mamma. - Det skal jeg.

Ha det.

Jeg hadde et mareritt som barn. Jeg så på nyhetene en kveld

at de fant en mann fra steinalderen i isbreen.

De gravde ham frem, og han var helt intakt.

Man kunne se rett inn i øynene hans.

De kalte ham Ismannen.

Jeg kunne aldri glemme ham.

Senere drømte jeg at jeg satt levende fast i isen.

Utenfor fant livet sted.

Men jeg kunne ikke bevege meg én centimeter.

Jeg prøvde å rope, men klarte ikke å si et ord.

Jeg er Ismannen.

Men så skjer det noe til slutt.

Noe beveger seg på den andre siden.

Jeg ser et glimt av redningsarbeidere.

De hugger vilt gjennom isen.

Noe beveger seg på den andre siden.

"Jeg har en slutt", sa Sven Stolpe til Karin

ifølge dagbøkene fra 1932.

Jeg har en begynnelse.

Pappa!

KARIN OG SVEN STOLPE LEVDE SAMMEN FREM TIL SVENS DØD I 1996

SVEN STOLPE OG OLOF LAGERCRANTZ BLE ERKEFIENDER

I ARTIKLER OG BØKER PRØVDE DE LIVET UT Å TILINTETGJØRE HVERANDRE

OLOF LAGERCRANTZ DØDE I JULI 2002 BARE MÅNEDER SENERE DØDE KARIN STOLPE

Tekst: Kay Morten Magelie lyuno-SDI Group