Original subtitles

Det er åtte nye dager.

I juni er det ingenting. De to ukene har gått.

Kommer det ingenting fra Panama?

Jeg sjekker e-posten hvert 15. minutt.

Hva er dette?

Sandras mor så deg i balsalen.

- Jeg har avtalt middag. - Med hvem?

Med én.

'Celeste snakker om donasjoner'.

'Disse tre protonterapimaskinene

er min måte å gi tilbake litt av den kjærligheten

som Spania alltid har gitt meg'.

Hun har virkelig lurt dere. Jeg sa jo at hun var en god person.

Hvis hun betalte skatt, slapp hun å gi donasjoner.

Hvem er hun med?

Carmelo.

Jeg kan ikke tro det.

Sara, jeg ga deg to uker.

Dere kommer til å avslutte saken.

Vi skal omfordele den.

Hvem tar over? 'Daniela'.

Du kommer til å bli en veldig god etterforsker, Dani.

Er det her du oppbevarer alt?

Du kan bare holde deg unna herfra.

Og når skjønte du det?

Adri. Skal vi dra hjem til meg?

Eller hjem til meg.

# Jeg har, har, har det du leter etter,

# for mye for deg. #

Dette er billetter til mitt siste show på turneen her i Madrid.

De er spesielle, med backstage-pass, for å være med meg og bandet.

Hva gjorde du i juni?

I juni?

Ikke et spor etter henne

her eller noe annet sted.

Synes du ikke det er rart?

# Celeste er en sensasjon. #

Ja?

Hei.

Er Aarón her?

Ah, det er Dem igjen.

Ja, ser De, vi er i ferd med å avslutte inspeksjonen av Celeste

og jeg lurte på om dere hadde tenkt over det jeg sa.

Han er ikke her.

Og når kan jeg komme tilbake?

Raskt.

God dag.

Vær så snill å sette Dem.

Takk.

Så hvor er Aarón?

Han klipper en hekk i en villa.

Og han kommer om ca. 20 minutter... Nei, mindre, for han tok motorsykkelen.

Da tar det ikke lang tid.

'Og harmonien i livet i mon...'

Hun kommer ikke til å vente på ham.

Hvorfor ikke?

Hvordan går det med Celeste, rotet med inspeksjonen? Går det bra?

Vel,

hvis vi hadde hatt alt i orden,

ville jeg ikke vært her.

Hvorfor skal jeg ikke vente på ham?

De vet jo ikke hva som har skjedd.

Vær så snill, bruk 'du'-form.

Hun har skrevet et brev til ham.

Celeste?

Når?

Det kom for to dager siden, tror jeg. I forgårs.

Da er han vel glad, selvfølgelig, ikke sant?

Han har ikke lest det.

Hva mener du, han har ikke lest det? - Og det var like greit.

Faren min åpnet det og ga det til meg.

Men like greit hvorfor?

Du kan ikke forestille deg hva det brevet inneholder,

tingene hun skriver til ham.

Altså, så hjerteløst og så mangel på alt.

Men hva skriver hun om hva?

Vil du lese det?

Nei, nei, nei, nei, det er ikke nødvendig.

Ja, bedre. Jeg henter det.

Så han har ikke lest det, altså?

Og skynd deg, for han er rett rundt hjørnet.

'Kjære Aarón...'.

Kjære, sier hun, i tillegg.

For en hore.

Hva synes du om det første hun skriver? Synes du det er normalt?

Denne jenta er ikke frisk, altså?

Hvordan kan hun skrive sånne ting til en gutt som ikke har gjort henne noe?

Som bare har elsket og beundret henne.

Og det verste kommer etterpå,

at hun sier at hvis han skriver til henne igjen, sender hun ham i fengsel.

'Og denne gangen blir det ikke en bortvisning,

fordi når man ser at de milde tiltakene ikke virker,

så blir det...

at du havner i fengsel'.

Jævla hore.

Vi burde hjulpet deg da du kom første gang.

Vi har ikke tid nå. - Og hva med kreften? Kom du frem til det?

Ja, ja, ja. - 'Skulle ønske du hadde dødd av kreft,

da hadde vi fått fred'.

Husker du at jeg sa til deg sist

at denne kvinnen burde sendes tilbake til sitt land?

Vel, glem det jeg sa.

Denne kvinnen må i fengsel.

Men kan man gjøre det?

Det vet jeg ikke.

Jeg må se i Aaróns ting.

Nei.

Nei, nei, nei. Sønnen min dreper meg.

Jeg vil bare ta en rask titt

på det som skjedde i juni, ikke mer.

Han lar oss ikke røre tingene hans. -Bare et øyeblikk.

Det er best å la det ligge.

Men tror du dette kan ligge slik?

Det gikk galt for ham.

Han skrev et brev til henne, hun leste det ikke og kommer ikke til å lese det.

Har dere fått med dere at Celeste flytter til Spania?

Det er veldig annerledes å ha besøksforbud mot noen

som tilbringer livet med å reise jorden rundt

enn mot noen som flytter til din egen by.

Vet du hva som ligger 500 meter fra El Viso,

leiligheten der Celestes kjæreste bor?

Bernabéu,

Auditorio Nacional...

Jeg håper sønnen din ikke liker fotball, for Real Madrid

kommer han ikke til å se hjemme noensinne.

En klassisk konsert heller ikke.

Og det verste av alt er ikke det,

det verste er at i den tiden vi har snakket her

kunne han ha sett i Aaróns ting for å få

den kvinnen til å råtne i fengsel.

Kom igjen.

Vær så snill, ta så lite som mulig på det.

Ja, ikke bekymre deg.

Og gjør det raskt. Se det du må se, så drar vi.

April.

Mai.

Har du det?

For hvis det ikke er der, har han det ikke.

Hva er dette?

Vet du?

Jeg tror det er det senteret.

Senteret? -Det hun var innlagt på.

Men hvilket senter? Hva slags?

Et rehabiliteringssenter for rike folk.

For avrusning.

De liker ikke å kalle det det. -Ja, selvfølgelig.

Aarón insisterte på at vi skulle sende ham dit, men vi hadde ikke råd.

La oss gå til stuen, vær så snill.

Men hvordan? Hadde sønnen din et rusproblem?

Nei, nei. Men han sa det var hans sjanse til å være nær henne.

Han solgte til og med en varebil, som knapt dekket to netter.

Og han ville at vi skulle pantsette leiligheten.

Aha. -Men der satte jeg foten ned.

Vet du navnet?

Los Naranjos.

Rehabiliteringssenteret Los Naranjos.

Skriv det ned om du vil, men kom igjen, vær så snill.

Nei. Jeg tar den med meg. -Nei.

Du sa du bare skulle ta en titt. -Ikke bekymre deg.

Jeg leverer den tilbake snart. I morgen, overmorgen.

Hva gjør du? Nei. Nei, nei, nei. -Slapp av. Ikke bekymre deg.

Det kommer ikke til å skje... Hva med den jævla hore?

Vent. Rolig, Aarón. Et øyeblikk. -Hun har parkert bilen der nede!

Hvordan vet du det? -Jeg har nettopp punktert dekkene hennes.

Aarón, jeg kom bare for å hjelpe.

Jeg sa deg at hvis du kom tilbake, ville du få problemer.

Vel, hvis vi ikke gjør noe snart, er det du som får problemer.

Hva slags problemer?

Hva sier hun, mamma?

Hun kommer til å tro deg.

Hva er det?

Ingenting.

Det med brevet.

Hvilket brev?

Fra Celeste.

Har Celeste skrevet et brev til meg? Ja.

Jeg ville ikke at du skulle ha det vondt. -Og hvor er det, mamma?

- Hun er ikke god. - Hvor det er.

Han har rett.

Han må se det.

Mamma.

Du, ta det med ro, ok? Ikke...

Ikke hør på henne.

Denne jenta er ikke frisk.

Ikke bekymre deg, ok?

Når kom dette?

I forgårs, tror jeg. Bestefar tok det.

Fra postkassen? -Fra postkassen.

Jeg skal sørge for at hun aldri snakker til deg slik igjen.

Hvor skal du?

Aarón.

Hva gjør du?

Ingenting.

Du kan ikke låse meg inne her. Det er bare et øyeblikk.

Hvorfor låser du?

Fordi jeg vil se det andre brevet. Hva?

- Hva for? - Hvilket annet brev?

Det hun sendte meg da jeg var syk.

Jeg vil se håndskriften.

Åpne døren for meg.

Lukk opp døren for meg.

Hva er det med håndskriften?

Jeg synes den er annerledes.

Det er bare et øyeblikk.

Jeg skal hente den.

Men du kan ikke gjøre dette.

Dette er ulovlig frihetsberøvelse av en offentlig ansatt.

Hva koster det deg å vente litt? -Ingenting for meg.

Vel, slapp av. Hun sa det bare var et øyeblikk.

Aarón.

Ikke tving meg til å ringe politiet.

Hun har ikke funnet brevet ennå. -Jeg bryr meg ikke om brevet.

Du kan ikke holde en person innesperret. Her er det.

Vis meg vesken.

Først åpner du døren for meg, så viser jeg deg vesken.

Er det ikke samme håndskrift? -Nei, mamma. Det var hun som skrev det.

Hva? Hvordan skulle jeg skrive det?

Hvordan kan du skrive sånne ting til sønnen min? -Hva ga du ham, mamma?

Jeg ga ham ingenting. -Han er ikke som han pleier.

Han var på do, og kanskje benyttet anledningen til å hente noe.

Det er løgn, hun ga meg det. -Mamma, hva ga du ham?

Hun kom og spurte om det der med rusmiddelklinikken.

Lukk opp døren for meg.

Lukk opp døren nå, lukk den opp! -Hun er et monster.

Løp!

Gi meg den forbanna vesken! -Aarón, nei, nei!

Gi meg vesken! La meg slippe forbi!

Gi den til meg!

Dette virker ikke.

Dette...

Ikke kom med tyrkiske unnskyldninger.

Ok.

Denne veien.

Hei. -Hei.

Vent her et minutt, de kommer snart for å eskortere deg.

Her? -Ja.

Hun er her nå.

Hei.

Velkommen.

Følg meg, vær så snill. Vi har ventet på deg.

Meg? -Ja, kom.

Eh.

Er ikke scenen den veien?

Før konserten har vi forberedt en privat opplevelse for deg.

En opplevelse av hva?

Jeg trodde du ikke kom til å komme.

Jeg hadde ærlig talt ikke forventet noe slikt.

Jeg sa jo at det var spesielle billetter.

Hvorfor ga du dem til meg?

Fordi jeg var sikker på at alt ville ordne seg før konserten.

Det var det Sergio sa til deg,

at alt er ordnet.

Jeg vil bare at du skal vite at jeg aldri var imot deg.

Slapp av, ikke bekymre deg.

Faktisk ville jeg takke deg.

Hvorfor det?

For alt.

Jeg hørte at du ikke jobber i Skatteetaten lenger.

Spesielt for det.

Jeg vet hva du tenker om meg, men jeg styrer ikke pengene mine.

Ingen styrer så mye penger.

Hjemme hos oss lærte de oss aldri hva man skal gjøre med pengene.

Er det din frase, eller er det Sergio sin?

Vet du hvor San Simón er?

Jeg vet det er stedet du ble født, ikke sant?

Som barn gikk jeg på Eduardo Vasconcelos-skolen

med en veldig pen klassekamerat som hadde nydelig hår,

spilte gitar, sang veldig bra, hun hadde alt.

Og jeg ville være som henne.

Men jeg hadde aldri et instrument.

Hjemme hos meg var det ikke penger til å kjøpe klær engang.

Tenk deg å kjøpe en gitar.

Helt til en dag det dukket opp et piano på søppelfyllingen som faren min passet på.

Noen hadde fortalt ham at det var brukt til smugling,

og at da de tok ut det det måtte inneholde, kastet de det på søppelfyllingen.

Så, der dro vi,

mine tre søsken og jeg for å hjelpe ham med å bære det pianoet.

Vi kunne så lite om musikk at vi ikke skjønte,

at det var nytteløst å bære et tomt piano gjennom hele San Simón.

Da vi kom hjem, og det ikke lagde lyd...

gråt jeg hele natten.

Jeg ville aldri kunne konkurrere

med den pene jenta med det nydelige håret.

Men jeg lærte å spille piano

ved å forestille meg lyden.

Jeg kan ha mye penger,

men jeg kommer aldri til å bli rik.

Aha.

Så du den jenta igjen?

For et par år siden kom hun for å se meg på et show jeg hadde i Mexico.

Hun har fått tre barn.

Hun er ikke like pen lenger,

håret hennes er ikke det samme.

Og vet du hva hun sa til meg?

At hun ønsket hun var som Celeste.

Takk for at du kom.

Dette er den siste konserten på turneen min, veldig viktig for meg.

I morgen starter jeg en ny fase.

Det gjør jeg også.

Kos deg.

Én ting.

Jenta med det fine håret,

hun med gitaren,

var Sandy Lucero, ikke sant?

Hvordan vet du det?

Jeg vet mange ting om deg, Karen.

Hvordan har du det?

Bra.

Er du bedre?

Jeg har det bedre.

Jeg skulle også ønske jeg var som Celeste.

Vi er på vei.

15.

Ti, ni,

åtte, sju,

seks...