Original subtitles

Jeg lovet far at jeg ville det gjøre noe for dem.

Jeg er overbevist om at faren din ikke hadde noen anelse

av at du gir dem noen penger i det hele tatt.

MRS DASHWOOD: Det er huset deres nå, Marianne.

FANNY: Jeg har nettopp hørt fra min bror Edward.

Edward Ferrars, hvordan gjør du det?

FANNY: Han vil forventes å gifte seg en ung dame med stor formue.

Takk, Fanny.

MRS DASHWOOD: Jeg er fast bestemt på å dra dette huset før uken er ute.

SIR JOHN: Velkommen til Devonshire.

Vi må se hva vi kan gjøre for dem, ikke sant, fru Jennings?

Elskere, ektemenn, den slags ting.

SIR JOHN: Oberst Brandon.

Frøken Marianne Dashwood.

Elinor, han er for gammel!

Oberst Brandon, kjenner du Mr Willoughby?

Hva synes du om denne?

Ja, det blir vakkert.

Mamma, den er to år gammel.

Se hvor bleknet den er.

Vårmuslinen da, det er ikke veldig gammelt.

Men han har sett meg i den to ganger allerede.

(UTER) Det er ingenting å ha på seg. Hvorfor er vi så fattige?

Jeg tror Mr Willoughby vil bli glad med deg i den gamle kjolen din, Marianne.

Han klarer ikke å ta øynene fra deg uansett hva du har på deg.

Vel, kanskje.

Kjære Elinor, hvis jeg kunne låne dine gule hansker.

Selvfølgelig kunne du det.

(JIG SPILLER)

(LER)

(KLAPPER)

Visste aldri at du var en dansende mann.

Et ord med deg, Willoughby.

Privat.

For all del.

Godt?

Hva er dine intensjoner mot Frøken Marianne Dashwood?

Jeg ber om unnskyldning?

Jeg tror du hørte meg.

Hva er intensjonene mine?

Og hvilken rett har du til å spørre meg?

Jeg er ikke klar over at du er det et forhold til damen.

Er hun under din beskyttelse?

Jeg har hennes interesser på hjertet.

Å, det har du, har du?

Vel, la meg spørre deg om dette.

Hva er intensjonene dine med hensyn til Marianne?

Uansett hva de er,

de er helt ærefulle.

Kan du si det samme?

Jeg kan ikke klandres hvis Marianne foretrekker mitt selskap fremfor ditt.

Vi er nærmere i alder,

i temperament, i smak.

Kort sagt, i alt.

Jeg er medfølende med deg, men der er det.

Og for å svare på spørsmålet ditt,

ja, selvfølgelig mine intensjoner er helt ærefulle.

Du vil unnskylde meg nå.

(SUKK)

Jeg er så glad, Elinor.

Ja, jeg tror alle er klar over det.

Jeg tror du misliker meg.

Men hvordan vil du at jeg skal oppføre meg?

Å, jeg har vært åpen og oppriktig, hvor jeg burde vært reservert.

Jeg burde vel ha sittet stille

og snakket om ingenting men været og veiene?

Ingen ville forvente det av deg.

Men å være så veldig åpen i din preferanse for Mr Willoughby,

til det punktet å nekte å danse med noen andre...

Hvorfor skal jeg skjule følelsene mine? De er sanne og ærlige.

Ikke vær sint på meg, Elinor.

Jeg skulle bare ønske du kunne være det like glad som jeg er.

Jeg er helt fornøyd.

Det er du ikke, du vet at du ikke er det.

Hvorfor kommer ikke Edward?

Jeg antar fordi han har andre forpliktelser.

Eller kanskje han rett og slett foretrekker det å være andre steder.

Hvordan kan du være så rolig med det, Elinor?

(LITER) Ville det tjene noe godt for at jeg skal bli opprørt?

Skal jeg ligge og hulke og roper navnet hans?

Jeg synes det er best ikke å håpe for inderlig

for noe som kanskje aldri vil skje.

Så la meg håpe for deg.

MARIANNE: Elinor!

Elinor!

Elinor!

(HEST NEGENDE)

Elinor!

Er hun ikke vakker, Elinor?

MARIANNE: Hun er den beste gaven jeg kunne ha ønsket meg.

WILLOUGHBY: Jeg avlet henne selv, Frøken Dashwood.

Føyelig, godt humør og nøyaktig beregnet

å bære en kvinne.

Jeg håper du vil dele henne med søsteren din.

Jeg tror dere begge elsker å sykle.

WILLOUGHBY: Hva synes du om henne? MARIANNE: Å, hun er en nydelig skapning.

Tenk deg, Elinor,

hvor herlig å galoppere over nedturene på henne.

Ja, og det er veldig sjenerøst av deg, Mr Willoughby.

Men Marianne kan umulig akseptere en slik gave.

Elinor, hvorfor ikke?

Både av praktiske grunner og anstendighet.

Unnskyld meg, Mr Willoughby.

MARIANNE: Elinor.

Vent der.

Hvorfor skal jeg ikke ha hest?

Fordi vi ikke har råd til å beholde en.

Vi har ingen penger for oppstalling, for beite.

Du trenger en tjener å passe på det.

Og en annen hest for tjeneren å ri.

Hele ideen er umulig.

Det er det ikke.

Jeg er sikker på at det kan gjøres. Mamma, kunne det ikke?

Det virker litt tøft, Elinor. Hvis vi sparer på noe annet...

Vi sparer på alt, mamma.

Vi har knapt råd til kjøtt og sukker og te.

Vi er allerede fattige. Vil du at vi skal være fattige?

Du har sagt nok.

Men det er veldig ydmykende å måtte nekte.

Jeg tror Mr Willoughby vil forstå når han forstår våre omstendigheter.

Og Marianne, det ville ikke vært riktig

å ta imot en slik gave fra en mann vi kjenner så lite.

Vet du så lite?

Jeg kjenner ham bedre enn noen annen skapning i verden,

bortsett fra deg og mamma.

Og jeg forstår ham bedre enn Jeg forstår deg i dette øyeblikket.

Jenter.

Fru Dashwood.

- Tilgi meg. - Det er ingenting å tilgi.

Ja.

Jeg setter deg og søsteren din i en vanskelig posisjon.

Det var tankeløst av meg.

Jeg burde ha vurdert mer nøye.

Og jeg ber om unnskyldning for det.

Men, Marianne, hesten er fortsatt din.

Jeg skal beholde den,

bare til du kan kreve det.

Og når du forlater Barton å danne din egen bedrift,

Dronning Mab skal ta imot deg.

Gå inn der, Trump, og gå inn der, Sookie. Kom på!

Bra skudd, Brandon.

Jeg tror aldri jeg har sett deg sikt en pistol og bom.

Willoughby er et godt skudd nå.

Veldig rettferdig skudd.

Han tar vanligvis med seg hjem en god pose med fugler.

Mr Willoughby gjør alt bra.

- Bryr du deg ikke så mye om mannen, gjør du? - Nei.

Det er frøken Marianne, er det ikke?

Jeg burde være veldig lei meg å se henne skadet.

Skadet?

Ingen sannsynlighet for det, ville jeg ha sagt.

Men de er begge veldig unge, vet du.

Veldig ung.

De kan bli lei av hverandre ved slutten av sesongen,

og så ser du der vil du fortsatt være.

Og frøken Marianne litt eldre, og litt klokere.

Gi deg tid, Brandon.

Gi deg tid, gamle venn.

Det er mitt råd.

Så får hun se den gamle hunden har litt liv i seg ennå.

Jeg er forpliktet til deg for ditt råd.

Nå, nå, skjønner ikke på din høye hest, mann.

Det var vennlig ment.

(FUGLER FLADRER)

Hold ut, der går de.

Jammen.

Savnet igjen.

Men Elinor, nå.

Du tenker kanskje på henne, vet du.

Vennligst la meg.

Willoughby.

Du har ingen saks.

Ah?

Jeg tok med noen spesielt for formålet.

(DYREHULLING)

(DØRÅPNING)

Jeg hørte en lyd utenfor.

Kan jeg komme inn med deg?

Hvis du er stille. Marianne sover.

– Jeg ble litt redd. – Det var nok bare en rev.

– Jeg trodde det kunne være ulv. - Nei, det er ingen ulv i England.

Ikke på hundre år.

Det kan være noen igjen.

Hvis det er det, vil jeg ikke la dem ta deg.

- Slutt å gjøre narr av meg. - Gå og sov, da.

Liker du det her, Elinor?

Ja, greit nok.

Det er vel ikke like fint som Norland?

Det er annerledes.

Klart vi alle savner Norland.

Men bare tenk,

i morgen er vi alle invitert til en piknik i Delaford.

Og jeg har hørt oberst Brandon

har fersken og jordbær i drivhusene hans.

Fersken og jordbær.

Ja.

Så tenk på disse herlighetene. Gå og sov nå.

SIR JOHN: Nå,

Frøken Marianne går med Willoughby, uten tvil.

Læreplanen hans tar bare to.

Så hvem vil gå med meg og hvem med Brandon?

Oberst Brandon!

Hva er i veien, Brandon?

Jeg beklager å si ekspedisjonen vår vil måtte utsettes.

Jeg blir kalt bort presserende personlig virksomhet.

Jeg må dra med en gang.

Oberst Brandon, du ville ikke skuffe oss?

WILLOUGHBY: Kan du ikke utsette reisen din, Brandon?

Ikke en time.

Du vil unnskylde meg.

Vel, det er en stiplet skam.

Jeg lurer på hva hans virksomhet kan være?

Det er noen mennesker som ikke tåler en fest med glede.

Han var redd for å bli forkjølet, jeg tør si,

og fant opp dette trikset for å komme ut av det.

Du er veldig hard om oberst Brandon, Mr Willoughby.

Tenker du så lite om ham?

Han har lovet oss en dag med glede og nå har han brutt løftet sitt,

Jeg er sikker ut av ingenting annet enn dårlig humor.

Jeg håper det ikke er en sykdom i familien.

Jeg kan gjette hva hans virksomhet er.

Det handler om frøken Williams, det er jeg sikker på. Hva sier du, Sir John?

Jeg bryr meg ikke om å lirke inn i en annen manns bekymringer.

Vel, uansett hva sannheten er, la oss ikke la Brandon ødelegge vår glede.

Vi kan fortsatt kjøre ut på landsbygda og nyt den friske luften, i det minste.

- Vil du... - Utmerket.

- Godt sagt, Willoughby. - Kom igjen, gutter, hopp inn.

Skal vi gå som en prosesjon? Eller hver i sitt eget tempo?

Ta oss hvis du kan, sir John. Fortsett!

Vel, jeg vedder på at det er det siste vi får se av dem

i en time eller to.

Velkommen til Allenham.

Å, det er vakkert.

Jeg håpet veldig at du vil like det.

Jeg hadde en spesiell grunn for å håpe at du vil like det.

(HESTER NIKKERT)

Vil du se innsiden?

Selvfølgelig burde jeg det.

Men venter tanten din oss?

Hun er bortreist på et kort besøk.

Åh.

Så hvis du ikke har noe imot å være unchaperoned...

Tror du jeg ville brydd meg om noe slikt?

Jeg hater disse dumme konvensjonene.

Det gjør jeg også.

Den er i en sjokkerende forsømt tilstand.

Kjerringa holder seg knapt en fjerdedel av rommene i bruk.

Men et par tusen ville se det gjenopprettet til sin fordums prakt.

Det minner meg om av Tornerosepalasset.

Nøyaktig.

Hvorfor har jeg aldri tenkt på det før?

Venter på å bli vekket.

Hmm.

(SUKK)

Marianne.

Jeg tror jeg burde ta deg tilbake nå.

Å, kjære. Jeg er sikker på at de har falt i en eller annen ulykke.

Kanskje jeg skal sende ut.

Ah, her er de endelig.

Å takk Gud. Alt vel?

Veldig bra, må jeg si.

Åh.

(SUKK)

MRS JENNINGS: Nå, herr Willoughby, Jeg har funnet ut av deg,

til tross for alle triksene dine.

Jeg vet hvor du har vært hele dagen.

Hvorfor, kjøre rundt i landet i læreplanen min.

Trodde alle visste det, frue.

Ja, ja,

herr frekkhet, men hvor kjørte du?

Jeg håper du likte huset ditt, Frøken Marianne.

Det er en stor en, jeg vet.

Og når jeg kommer for å se deg Jeg håper du får ny møblert den,

for den ville det veldig mye da jeg var der for seks år siden.

Se hvordan hun rødmer.

Og hvor er skaden i det?

Vi kjørte tilfeldigvis i den retningen.

Frøken Marianne Dashwood var nysgjerrig på å se huset

og jeg var glad for å vise det til henne.

Og det er hele historien.

Og hvis jeg har skylden, Jeg sender meg selv for straff.

Vel,

etter en så ærlig tilståelse, Jeg tror vi kan være barmhjertige.

Hva sier du, min kjære?

Fru Dashwood?

Jeg er bare glad for at de er begge her hos oss,

trygt og godt.

Jeg ville ha fortalt deg, selvfølgelig ville jeg det.

Men jeg ville se huset hans og han ville vise meg.

Hvis vi gjorde feil Jeg burde ha følt det på den tiden.

Men det har allerede avslørt deg

til noen svært frekke bemerkninger fra Sir John og fru Jennings.

Elinor, jeg bryr meg ikke hva disse menneskene tenker.

Men jeg vil ikke ha deg å avvise meg.

Jeg misliker deg ikke.

Bare noe av oppførselen din.

Kanskje det var ganske dårlig dømt.

Men åh, Ellie, jeg elsker ham.

WILLOUGHBY: «Og jeg har følt Et nærvær som forstyrrer meg med gleden

"Av forhøyede tanker, en sublim følelse Av noe langt dypere innblandet

"Hvis bolig Er lyset fra solnedgangen

"Og det runde havet

"og den levende luften".

Vakker.

Hvorfor annonserer de ikke deres engasjement?

Alt om oppførselen deres tyder på at de er engasjert privat.

Så hvorfor gjør de det ikke offentlig?

Jeg vet at de er forlovet.

Jeg vet fordi han har en lok på håret hennes.

Jeg så ham ta det. Så kysset han den og brettet det sammen i lommetørkleet sitt.

Margaret,

vil du fortelle det til Marianne er det på tide å komme inn?

Hvordan kunne Marianne tillate det en slik intimitet

med mindre de var forlovet?

Kanskje ekteskap ikke er det i deres makt for nåtiden.

FRU DASHWOOD: Men det er ingen grunn

hvorfor Willoughby ikke skulle erklære hans intensjoner.

Fru Dashwood.

Jeg skal vise respekt til tanten min i morgen tidlig.

Jeg håper jeg kan ringe i morgen ettermiddag rundt fire.

Først for en privat samtale med Marianne

og så for en med deg selv?

Ja, ja, selvfølgelig.

Takk.

MARGARET: Jeg er sliten.

Hvorfor lager folk meg alltid gå turer med dem?

Fordi de elsker ditt selskap, min kjære.

Jeg må si at klokken er nesten halv fem nå, ville du ikke, Elinor?

Se, der er Willoughbys hest.

Vær forsiktig, Meg.

Marianne, vi er hjemme.

(MARIANNE SUKER)

Er det noe i veien med henne?

- Er hun syk? - Jeg håper ikke det.

Hun er litt lei seg.

– Og jeg er ekstremt skuffet. - Forsvinn...

- Har hun aldri nektet deg? - Mamma.

Min skuffelse er det

Jeg klarer ikke å bli i Devonshire lenger.

Tanten min har trent rikdommens privilegium

på hennes fattige avhengige fetter ved å sende meg på forretningsreise til London.

– Og må du gå med en gang? - Nesten dette øyeblikket.

Å, for en skam.

Selvfølgelig har du din plikt til tanten din.

Jeg er sikker på at hennes virksomhet vil ikke ta deg lang tid, vil det?

Du er veldig snill, men jeg har ingen anelse om å komme tilbake

inn i Devonshire umiddelbart.

Mine besøk til Allenham gjentas aldri innen 12 måneder.

Vel, um...

Jeg vil ikke presse deg å returnere hit umiddelbart.

Bare du kan dømme hvor langt det ville være gledelig

til tanten din.

Fru Dashwood,

mine engasjementer for tiden er av en slik karakter

at jeg ikke tør smigre meg selv

at jeg kan komme tilbake innen overskuelig fremtid.

Adjø.

Willoughby, når kommer du tilbake?

Marianne vil vite.

Willoughby!

Jeg tror jeg vet hva dette er.

Tanten hans avviser det av hans respekt for Marianne.

Og har oppfunnet denne "virksomheten"

i byen for å få tak i ham borte en stund,

og være avhengig av henne, han må være enig.

Så hvorfor skulle han ikke ha det fortalte oss det?

Av delikatesse, ikke ønsker å snakke stygt om tanten sin?

Han kunne ha forklart situasjonen sin,

hvis det er hans situasjon, uten å snakke stygt om noen.

Så hva er din forklaring?

– Tviler du på hans kjærlighet til Marianne? - Ingen kunne.

Jeg kan ikke forstå det.

Hvis jeg fortsatt var elskerinne i Norland,

jentene mine ville aldri blitt behandlet slik.

Å, stakkars kjære jente.

Åh.

Tilgi meg, mamma.

Det var et plutselig sjokk. Jeg hadde ingen anelse om at han skulle bort.

jeg er sikker...

Jeg er sikker på at han vil finne en vei å komme tilbake og se oss veldig snart.

Elinor.

Kan du ikke sove heller?

– Nei, Margaret ble med meg inn. - Å!

Og du vet hvordan hun ruller rundt i søvne.

Jeg kom ned for et glass vann.

Kan jeg skaffe deg noe, mamma?

Nei takk, min kjære.

Hva skrev du da jeg kom ned?

Å, bare et brev.

- Til John. - Ja.

Nei.

Jeg lå våken og Jeg klarte ikke å få det ut av hodet mitt

hvorfor Edward ikke har kommet for å se oss.

Så jeg bestemte meg for å skrive og inviter ham direkte.

Mamma, det må du ikke gjøre!

Nå, hvorfor noen gang ikke? Han er vår venn, vår sanne venn,

men kanskje han følte det han hadde ikke tilstrekkelig invitasjon

for å rettferdiggjøre hans komme.

du vet, han er litt sjenert og usikker.

Ingen! Han vet at han er velkommen.

– Og han sa at han ville komme snart. - Så...

Hvis han utsetter eller hvis han ikke kommer i det hele tatt,

da må det være med god grunn.

Nå, hvilken god grunn kunne han må du kanskje ikke komme og besøke oss?

Jeg vet ikke men det må være en forklaring.

Og jeg ber deg, mamma, om ikke å bli flau ham ved å trykke invitasjonen mot ham.

Vi ville ikke at han skulle det komme hit motvillig eller uvillig.

Jeg er sikker på at Edward aldri ville bli det uvillig eller motvillig til å se oss.

Så la ham være i fred å komme i sin egen gode tid.

God natt, mamma.

«For jeg har lært Å se på naturen, ikke som i timen

"Av tankeløs ungdom

"Men hører ofte

"Menneskehetens stille, triste musikk."

Willoughby lærte meg det.

Kanskje det ville vært enklere

hvis du prøvde å ikke tenke så mye på ham.

Hvordan kunne jeg gjøre det?

Han er med meg hele tiden. Han er i meg, Elinor.

Du er så merkelig noen ganger.

Jeg lurer noen ganger hvordan det kan være å være deg.

Veldig kjedelig, uten tvil.

Se, det kommer noen!

Det er Willoughby, jeg vet det er det!

Marianne, vent! Jeg tror ikke det er ham.

Elinor, det er Willoughby, Jeg visste hvor snart han ville komme.

Det er Edward!

Vent på meg!

Jeg kan bare bli én natt.

Men jeg håper Jeg er likevel velkommen for det.

Har du kommet rett fra London?

Nei, jeg har vært i Devonshire i fjorten dager.

Å!

Ja, jeg var på besøk noen gamle venner i nærheten av Plymouth.

For mine synder.

– Ikke noe gledelig besøk, da? - Nei.

Selv om jeg ikke har noen å skylde for det, men meg selv.

Jeg er veldig glad for å se deg igjen.

Og jeg deg.

Så, hvordan passer Devonshire?

Mange hyggelige turer, Jeg burde tenke.

Og har du godt selskap? Er Middletons hyggelige mennesker?

Nei, ikke i det hele tatt, det kunne vi ikke være mer dessverre plassert.

Marianne, hvordan kan du si det?

Middletons har vært veldig snille med oss.

Sir John er den vennligste verten.

Har du glemt hvor mange hyggelige dager vi har hatt på Barton?

Nei, og heller ikke hvor mange smertefulle øyeblikk.

Vi er alle triste akkurat nå fordi Willoughby er borte.

Ah, riktig.

Jeg skjønner.

(ALLE LER)

Så, Edward,

hva er din mors intensjoner for deg nå?

Er de fortsatt å være en stor taler til tross for deg selv?

Nei, jeg tror til og med hun er overbevist nå at jeg ikke er bestemt til det offentlige liv.

Min bror Robert er mannen for det.

Så hvordan går det å skille deg ut?

Jeg skal ikke prøve det i det hele tatt. Jeg har ikke noe ønske om å bli utmerket.

Du er utmerket for oss, Edward.

Og i alle fall, hva har rikdom eller storhet som har med lykke å gjøre?

Rikdom har en god del med det å gjøre, tror jeg.

Elinor, for skam! Er vi ikke glade?

Har vi ikke vært glade her? Og vi, like fattige som sigøynerne.

Ja.

Og jeg tror vi kan ha vært jevne gladere hvis vi hadde litt mer penger.

Jeg skulle ønske noen ville gi oss alle tusen pund hver.

Ja, det ville vært veldig velkomment.

- Elinor, du har ingen sjel. - Kanskje ikke.

Men jeg smigrer meg selv, Jeg har litt sans.

Hva synes du, Edward?

Tror du penger har noe med lykke å gjøre?

Penger kan løse noen problemer, sikkert.

For andre er det helt ubrukelig.

Edward.

Du virker ulykkelig.

Gjør jeg det? Tilgi meg,

Jeg er tilbøyelig til disse mørke stemninger fra tid til annen.

Det burde jeg kanskje ikke har i det hele tatt kommet hit.

Men jeg ville se dere alle.

MRS DASHWOOD: Og vi er veldig glade at du har kommet.

Vi ventet og venter på at du skal komme.

Jeg beklager at det tok meg så lang tid.

Jeg har aldri sett deg Bruk en ring før, Edward.

Å, er det håret til søsteren din?

Jeg trodde håret hennes hadde vært lysere.

Ja, det er Fannys hår.

Innstillingen kaster en annen skygge på den, antar jeg.

(TORDEN RULER)

Jeg trodde det var Thomas.

Vår tjener.

Han har dratt til landsbyen.

Jeg så stokkene. Jeg liker dette arbeidet.

En mann kan lindre følelsene sine.

Og du har veldig lite hjelp her.

Vi klarer oss.

Ja, men hvis bare...

Hva er det?

Ikke noe.

Ingenting jeg kan snakke om.

Jeg skulle aldri ha kommet hit.

Adjø.

Adjø.

Det var håret ditt i Edwards ring, ikke sant?

Det så ut som håret mitt.

Men han spurte meg aldri for en lås av det, Marianne.

Jeg er sikker på at han fortsatt elsker deg så mye som alltid.

Sa han noe til deg?

Snakket han om sin kjærlighet til deg?

Nei.

Hva kom han hit for hvis ikke å fri til deg?

Jeg vet ikke.

Hallo! Hallo! Vi har kjøpt noen fremmede til deg!

Hallo! Hallo!

Hvor er dere alle sammen?

Skal vi aldri ha et øyeblikk for oss selv?

(FOLK LER)

Ah!

Der er du!

For en overraskelse vi har til deg!

– Her er min andre datter, Charlotte. - Å!

Og mannen hennes, Mr Palmer.

Jeg hadde ingen anelse om at det kunne være dem. Vi hørte vognen

og tenkte at det måtte være det Oberst Brandon tilbake igjen.

Å, for et herlig sted! Jeg elsker en hytte, gjør du ikke, min kjære?

Jeg ville at Charlotte skulle bli hjemme og hvile, men hun ville komme!

Hun lengtet så etter å se dere alle.

Hun forventer å bli det innesperret snart, vet du.

(GRYNTER)

Og niesene våre, frøken Steeles,

vil være hos oss i løpet av ettermiddagen.

Frøken Lucy Steele er veldig ivrig å gjøre bekjentskap

av Miss Dashwoods, vet du.

Så! Du er kommandert til Barton Park for middag.

Men jeg ingen men!

Vognen blir sendes for deg klokken 04:00.

Kom med, Palmer!

Det taket er veldig skjevt.

Miss Dashwood, Miss Marianne, Miss Margaret Dashwood,

tillat meg å introdusere mine andre søskenbarn i ekteskap,

Frøkene Steele.

Tror du ikke de er det et par fine jenter?

Å, Sir John, for skam!

(GIGGLER)

Og hvordan liker du Devonshire, Frøken Dashwood?

Har du funnet noen smarte beaux her?

Jeg antar at det ikke kan være det så mange her som det er i Sussex.

Anne! Må du alltid snakke om beaux?

Jeg antar at noen unge damer ikke bry deg om dem,

men jeg synes de er veldig hyggelige,

forutsatt at de kler seg smart og oppføre seg sivilt.

Men jeg orker ikke å se dem skitten og ekkel, kan du?

Ehm, nei.

Vi har hørt alt om søsteren din erobringen og at Mr Willoughby

er den smarteste skjønnheten som alle kan ønske seg!

Og utrolig kjekk også!

Det blir en fin ting å ha henne gift så ung.

Og det håper jeg du kanskje har som lykke til deg selv snart.

Men det har du kanskje en venn i hjørnet allerede!

Det har hun faktisk.

Og han var i nabolaget

- veldig i det siste. – Og hva heter han, be?

Å, det er en stor hemmelighet. Men vi vet alle at det begynner med F.

Men mer enn det kan vi ikke si.

(HISKER) Ferrarer.

Vi kjenner en Mr Ferrars! Han er en veldig hyggelig ung mann.

Vi kjenner ham veldig godt.

Hvordan kan du si det, Anne?

Vi har sett ham en eller to ganger hos onkelen min,

men det er litt for mye å late som å kjenne ham veldig godt!

Å, jeg sier alltid feil ting!

Ja, det gjør du!

Se, været er mye lysere.

Jeg lurer på, frøken Dashwood,

vil du gjøre meg æren å ta luften med meg?

Du vil tenke på spørsmålet mitt en merkelig en, tør jeg si, frøken Dashwood,

men er du kjent med din svigerinnes mor, fru Ferrars?

Nei, jeg har aldri møtt henne.

Jeg har aldri forstått at du var det knyttet til den familien i det hele tatt.

Å, frøken Dashwood,

hvis jeg våget å fortelle deg alt,

du ville bli veldig overrasket.

Fru Ferrars er absolutt det ingenting for meg for tiden,

men tiden kan komme når vi vil være veldig nært knyttet.

Hva mener du?

Er du kjent med Robert Ferrars?

Ingen! Ikke med ham. Jeg har aldri sett ham i mitt liv.

Men med sin eldste bror.

Vi er forlovet.

Mr...

Edward Ferrars?

Selvfølgelig er du overrasket,

fordi det alltid var ment å være det en stor hemmelighet.

Ingen av mine relasjoner vet om det bortsett fra Anne

og det ville vært forferdelig hvis det nådde moren hans.

Jeg har ingen formue, vet du.

Og jeg synes hun er en veldig stolt kvinne.

Kan jeg spørre om din engasjement er langvarig?

Vi har vært forlovet disse fire årene.

– Fire år? – Ja!

Jeg møtte ham hos onkelen min. Han er skolemester

og Edward var under hans omsorg.

Fordi han bor i London,

vi ser nesten ikke hverandre.

Å skrive er vår eneste trøst.

Bortsett fra, jeg har bildet hans,

og han har en lok av håret mitt, som jeg ga ham, satt i en ring.

jeg lurer på,

la du merke til det?

Jeg gjorde det.

Ja.

Og du lover at du ikke vil puste et ord om dette til en enkelt sjel?

Frøken Dashwood.

Elinor.

lover du?

Jeg har aldri søkt din selvtillit, frøken Steele.

Men hemmeligheten din er trygg hos meg.

Hva var den lange samtalen med Lucy Steele alt om?

Ingenting av betydning, det var hun

forteller meg hennes håp og drømmer for fremtiden.

Hvor veldig uinteressant.

Ja. Ganske.

Marianne,

Elinor,

Jeg har et sinn å bruke en måned eller to i London

og jeg ville vært veldig glad å ha ditt selskap.

Mamma!

Du er veldig snill, frue, men Jeg er sikker på at moren vår ikke kunne skåne oss.

Å, det kunne jeg faktisk. Jeg synes det er et utmerket opplegg.

Jeg burde helst bli i Devonshire, Mama.

MRS DASHWOOD: Å, for en formidabel hindring

skal min kjære Elinor nå bringe frem?

Ikke la meg høre et ord om kostnadene ved det.

Jeg vil gjerne reise til London.

Selvfølgelig ville du det! Og jeg tror vi alle vet grunnen.

Og jeg tør si at frøken Elinor har akkurat som god grunn, hvis sannheten var kjent.

Mamma, ønsker du virkelig det?

Jeg insisterer på det.

Å!

Kom nå, frøken Elinor, du kan se at søsteren din lengter etter å reise

og hun lengter etter ditt selskap også.

Ingen flere uklarheter.

Din mor og jeg har ordnet det hele mellom oss.

Til byen skal du gå!

– Jeg er overrasket over deg, Marianne. - Hvorfor er det det?

Frivillig arbeid for mer av fru Jennings' erting.

Jeg ville tålt mye mer enn hennes erting for en sjanse til å se Willoughby.

Jeg er overrasket over at du ikke er mer begeistret ved tanken på å se Edward.

Kanskje vi ikke får se ham.

Han er veldig mye til morens disposisjon.

Jeg er sikker på at vi skal og veldig snart. Han elsker deg, Elinor.

Han vil finne en måte å se deg på, hva moren enn måtte si.

(SNORKER)

Å, Elinor, om litt mens jeg skal se ham.

Jeg er veldig glad i deg.

Og du vil se Edward.

Kanskje. Kanskje ikke.

(HESTER NEGENDE)

(GASPS)

Å!

Vi er her!

Vel, her er vi igjen.

Her er Misses Dashwood.

Og de skal behandles som kongelige.

Enhver liten ting du vil, Foot vil ivareta det.

- Vil du ikke, Foot? - Ja, frue.

Dette blir din leilighet.

Det var kjære Charlottes, før mr Palmer tok henne fra meg.

Og jeg håper du vil være veldig komfortabel i det.

Se, Charlotte har laget det bildet av farget silke.

Sju år på en flott skole i byen og det er alt vi har å vise til.

Stakkars Charlotte.

Godt,

Jeg lar deg slå deg til ro.

Det blir middag bordet om en halvtime.

Fot!

Vær så god å ta dette til innlegget for meg.

En kronepost, frøken?

- Nei, to-penningen. - Veldig bra, frøken.

Å, Elinor, vi kan se ham i kveld.

Du kan like gjerne komme bort fra vinduet, min kjære.

Han kommer ikke før for at du passer på ham.

Jeg tror faktisk det er litt sent for eventuelle besøkende å komme nå,

men ivrig forventet.

Det er ikke for sent.

Der.

Banket det på døren?

Ved siden av har jeg lyst.

(BANKER)

Der.

Vel, jeg lurer på hvem det kan være?

Det er Willoughby, jeg vet det er det.

Marianne, vær stille. Det er kanskje ikke han.

Oberst Brandon, frue.

Åh.

Tilgi meg, jeg...

Unnskyld meg.

Er søsteren din syk, Miss Dashwood?

Hun er overtrøtt,

Jeg tror, fra reisen.

Å, oberst. Jeg er kjempeglad for å se deg.

Vi har ikke sett deg siden den dagen du skuffet oss over pikniken.

Jeg håper din presserende virksomhet ble fullført til din tilfredshet.

Takk, frue.

Det som er gjort er gjort.

Jeg lurer på om jeg kan ha et øyeblikk privat med Miss Dashwood?

FRU JENNING: Å!

Ja, faktisk.

Jeg skal gå og se hvordan søsteren hennes har det.

Miss Dashwood, fortell meg.

Jeg tror jeg vet sannheten, men jeg vil vite sikkert.

Skal jeg gratulere deg?

Jeg er ikke sikker på hva du mener.

Din søsters forlovelse til Mr Willoughby er mye omtalt.

Hvordan kan det være?

– Av hvem har du hørt det nevnt? – Av alle.

Av våre bekjente.

Jeg hørte det først selv hos Palmers.

Jeg kom for å spørre.

Miss Dashwood,

er alt endelig avgjort?

Jeg kan ikke fortelle deg,

definitivt,

at de er forlovet.

Ingen av dem har noen gang sagt det, til meg eller til min mor.

Men jeg ville ikke ønske det for å gi deg falskt håp.

Jeg er ganske sikker at Marianne er dypt forelsket,

og jeg har ingen grunn til å tvile Mr Willoughbys følelser for henne.

Jeg forventer og håper å høre om forlovelsen deres snart.

Når det er tilfelle,

til din søster ønsker jeg all tenkelig lykke,

og til Willoughby,

at han kan prøve å fortjene henne.

God natt.

Oberst Brandon var skuffet over å ikke se deg.

- Han så meg. - I omtrent fem sekunder.

Han har stor respekt for deg, Marianne.

Ja, og jeg for ham. Men han har en stor defekt.

Han er ikke Willoughby.

Å, hvorfor kom han ikke?

Fot!

Er det noen brev denne morgenen?

Nei, frøken.

Ingenting for meg, ikke engang en lapp?

Nei, frøken. Beklager. Ventet du en?

Å, ikke spesielt.

Noe for meg?

- Nei, frøken. - Er du helt sikker på det?

Ingen tjenere ringt, ingen meldinger?

Ingenting, frøken.

Nei, frøken. Beklager, frøken.

Men her er noe.

Middletons er ankommet.

Med frøken Steeles.

Og vi er invitert til en kveldssamling.

Og du kan være sikker at Mr W også vil bli invitert.

Og kanskje Mr F også.

(FYRVERKERI EKSPLODERER)

Jeg erklærer, jeg har aldri gjort det sett noe lignende.

Dette må være den fineste festen i byen.

Bli, Marianne, du har en lås som løsner.

Ikke bry deg om det, Elinor! La oss gå inn.

FRU JENNING: Å, der er Charlotte.

ANNE: Se!

Å, frøken Dashwood. Å, frøken Marianne.

London er full av smarte skjønnheter og noen av dem veldig frekke og slemme.

Vi har blitt dyttet og slått. Se på de ekle beistene!

Hvordan de bløter og ser.

Jeg håper du blir like ved min side, Miss Dashwood.

Jeg er i en feber av forventning.

Jeg er redd jeg skal besvime.

Jeg har hørt at han er her i kveld.

- Hvem mener du? - Hvorfor, hvem andre enn Mr Ferrars?

– Er du helt sikker? - Jeg fikk beskjed om det.

Ah, Elinor!

Marianne.

Det er så fryktelig varmt og overfylt i dette rommet.

Jeg orker nesten ikke å bli et øyeblikk lenger.

Min yngre bror, Robert Ferrars.

Miss Elinor Dashwood, Frøken Marianne Dashwood.

Fortryllet. Min bror Edward har snakket

veldig høyt av din skjønnhet, Frøken Dashwood.

Generelt anser jeg ham en veldig dårlig dommer over kvinner.

Men i dette tilfellet må jeg si meg enig.

Du er veldig snill. Kan jeg presentere frøken Lucy Steele?

Sjarmert.

Skal broren din å være her i kveld, Mr Ferrars?

Edward? Gud nei!

Fyren skyr samfunnet.

Hater å snakke stygt om mitt eget blod,

men min bror Edward er noe av en hobbledehoy!

Ååå! Herr Ferrars!

Hvor uvennlig!

Elinor, se. Han er her.

Hvorfor kommer han ikke over og snakke med meg?

Be! Vær sammensatt.

Ikke la alle få vite det hva du føler.

Kanskje han så meg, men ikke deg. Det kan være en vanskelig situasjon.

Jeg forstår ikke.

Kom bort!

Han kommer og finne deg hvis han er i stand til det.

Nei.

(FOLK SAMLER)

Willoughby!

(SAMLING STOPPER)

Unnskyld meg.

Frøken Dashwood.

Moren din har det bra, stoler jeg på?

Ja takk.

Og, eh,

hvor lenge har du vært i byen?

Gode ​​Gud, Willoughby! Hva er meningen med dette?

Har du ikke mottatt brevene mine?

Vil du ikke håndhilse på meg?

Men fikk du ikke notatene mine?

Fortell meg, for himmelens skyld, hva er i veien?

Ja, jeg hadde gleden av å motta informasjonen om din ankomst til byen.

Som du var så flink til å sende meg.

Unnskyld meg.

Elinor,

gå til ham.

- Bare si til ham at han må... - Kom igjen.

Tillat meg.

Ta hånden hennes.

Komme.

BRANDON: Miss Dashwood, Jeg har noe

for å fortelle deg om Willoughby,

som jeg synes søsteren din burde vite.

Glad Elinor, det har du ingen anelse om hva jeg lider!

Jeg er helt skjelven.

Om et øyeblikk skal jeg se personen som all min lykke avhenger av.

LUCY: Mrs Ferrars, personen Jeg håper en dag å ringe mor.

Frøken Dashwood.

Elinor, hver gang vi har møttes,

det har virket umulig å si hva jeg egentlig tenker og føler.

Ja.

Hvorfor tenker du ikke dårlig om meg?

Hvilke merkelige skapninger menn er. Hva vil de fra oss?

- Miss Dashwood. - Mr Willoughby!

Du er ikke velkommen her.

BRANDON: Hvor er søsteren din?

Har hun gått ut å gå?

Marianne!

Marianne!