Original subtitles

I 6. klasse fikk Nora en stil der hun skulle være et objekt.

Hun visste med en gang at hun ville være huset deres.

Hun beskrev at huset ristet når hun og søsteren løp ned trappen og ut.

At det så dem ta snarveien gjennom gjerdet og ut på veien -

- hvor huset ikke lenger kunne se dem.

Hun lurte på om huset likte best å være lett og tomt -

- eller fullt og tungt.

Om gulvplankene likte å bli tråkket på.

Om det kilte i veggene. Gjorde det noen ganger vondt?

Og hun tenkte at ja - det likte nok best å være fullt.

Før dem hadde mange mennesker og kjæledyr hatt sin tid i huset.

Tippoldefaren døde i det samme rommet der bestemoren ble født.

Nå var det hennes foreldre sitt soverom.

(foreldrene krangler)

Faren deres sa at skjevheten var en gammel skade -

- de oppdaget da det ble bygget for 100 år siden.

Hun skrev at det var som om huset fortsatt sank, falt sammen -

- bare i veldig sakte film.

Og at hele den tiden de hadde bodd der -

- var bare et lite sekund midt i fallet.

(dør smeller i)

Da hun leste stilen, så hun at hun ikke hadde skrevet "kranglet" -

- men at foreldrene "bråkte".

Noe huset likte enda mindre enn bråk, var stillhet.

Da pappa dro for godt, ble huset lettere.

Bråket mellom foreldrene forsvant.

Men huset savnet alle de andre lydene hans.

Læreren ga henne en 6-er, og faren hennes elsket stilen.

Nora leste den igjen for å bruke den som en monolog i en audition -

- men hun syntes ikke den var emosjonell nok.

Så hun valgte derfor Ninas monolog fra "Måken".

"Jeg er en måke. Nei, nei, jeg er skuespillerinne. Ja, det er jeg."

(det banker på døren)

Nora?

- Nora? Lukk opp. - Jeg tror ikke jeg klarer det.

- Lukk opp døren! - Vent litt.

Vær snill å åpne døren.

Hvordan går det?

- Jeg øver meg bare på teksten. - Men den kan du jo.

- Vi har vær her før. - Nei, det er ikke det samme.

- Jeg kan ikke gå ut på scenen. - Ok. La oss puste sammen.

Se på meg. Nå puster vi.

Ok. La oss puste litt.

- Jeg får ikke puste i denne. - Det fikser vi. Bli med.

- Jeg må ha litt vann. - Det har vi nede.

- Vi er fem minutter forsinket. - Det går nok bra. Bare få henne på.

Denne sitter ... Nei, det er bra.

(orkestret spiller)

- Kan du hjelpe meg? - Nå?

Jeg er bare litt stressa. Jeg trenger visst ...

Bare ... et eller annet ...

- Det er det ikke tid til. - Jo, vi rekker det.

- Du er helt ... - Men slå meg, da.

Bare et klaps. Jeg må komme meg ut av det. Jeg må jo på scenen.

- Går det bra? - Ja.

Hei!

- Nei. - Jeg får ikke puste!

- Slutt. - Vent, Nora!

Yngvar? Vi har 20 sekunder.

Er du klar?

Er vi klare?

Ja.

Hør!

(hissig teknomusikk)

Du sa du skulle hjelpe meg. Men du jaget meg inn i bålet.

Jeg slapp dine barn inn i mitt hjem. Og allikevel vitnet du mot meg.

(applaus)

Vi skulle ha bestilt mat ute. Dette er bare stress.

Du ...

Det går bra.

- Mamma, kan jeg få mer kake? - Han har alt fått fire stykker.

- Bare please ? - Nei, spis noe annet først.

- For en nydelig tale du holdt. - Den var fra oss begge.

Moren din var så stolt av deg. Hun snakket om deg hele tiden.

- Mamma. - Ja.

Sissel tok meg ofte med på Nationaltheatret.

Her satt bestemor og jobbet, før hun ble syk.

Hun snakket med folk som hun skulle hjelpe.

De snakket om hemmelige ting, på en måte.

Da jeg var liten, lyttet jeg på dem gjennom denne her.

- Fikk du lov til det? - Nei, men de visste det ikke.

Det er jo lenge siden ...

Vanskelig å vite om man skal kondolere eller gratulere.

Vi snakket sammen av og til.

- Hva er det? - Ikke noe.

- Pappa er her. Visste du det? - Nei.

Jeg sa ifra til ham, men ...

Hei, pappa.

Der er dere jo! Unnskyld.

Hei.

Hei, jentene mine.

- Har du truffet Erik ennå? - Nei, er han her?

- Du var ikke i kirken. - Jeg orket ikke.

Hvorfor kirken egentlig? Ble hun religiøs til sist?

- Vi tenkte det var fint. - Det er så trist dette.

Hun var en herlig mor for dere. Så vakker og ...

- Vakker? - Som dere.

Faen så intelligent. Hun hadde alltid rett.

- Se, morfar er her. - Hei på deg. God morgen.

- Hei. - Hei. Takk for sist.

- Det er Even. - Jeg kjenner vel Evan, for faen.

Vi har kjent hverandre lenge. Så stor du har blitt.

- Er du den største i klassen? - Det tror jeg ikke.

Er du klassens skrekk? Nei?

- Hei. - Hei.

Her.

Jeg tenkte akkurat på deg.

- Hva er dette? - Det er mine.

- Hvordan har du det? - Jeg? Hvordan det?

Vi må snakke sammen mens jeg er her. Jeg har noe å fortelle deg.

- Kan du ikke bare si det nå? - Nei, ikke her.

Det er på tide at vi snakker sammen.

Fredrik kan ta dem med i Toyotaen.

- Hei. - Ops.

Det går bra, takk.

Jeg håper bare ikke at han føler at han ...

... plutselig må være pappa og ... trøste meg eller noe.

Nei.

Men det er bra at han prøver. Han syns kanskje også det er vanskelig.

Spør ham om hans planer med huset.

- Hva mener du? - Han eier det.

Å?

Han ga mamma det etter skilsmissen. Men det var ikke noen papirer på det.

Ok?

Det er litt kjipt. Vi håpet litt på de pengene.

Spør ham du, da! Du tør jo aldri snakke med ham om noe vanskelig.

- Å nei? Nei vel? - Nei.

- Det gjør jeg vel. - Nei, det gjør du ikke.

Hei.

Du ser godt ut. Hva har du lyst på?

Bare kaffe.

- Ikke noe annet? - Nei.

En kopp kaffe til den vakre, unge damen.

- Og du? Smaker det bra. - Alt du serverer smaker godt.

Hun tror vi er et par.

Jeg har tenkt mye på deg.

Ok. Hvordan går det med deg?

Fint, jeg har masse på gang.

Har du hørt at man viser en kavalkade av mine filmer i Frankrike?

- Hvor skulle jeg ha hørt det? - Men jeg er i gang med en ny film.

Du gir deg ikke.

Det er det beste jeg har skrevet, sier Michael.

-Så Michael produserer fortsatt? - Han sier det går min vei igjen nå.

Dokumentaren min blir vist rundt omkring.

Du ville snakke med meg om noe?

Ja.

Filmen handler om ...

... en ung kvinne, en mor, som ...

Jeg vil at du spiller hovedrollen.

Jeg har skrevet den til deg.

Det er bare du som kan spille den rollen.

Tusen takk.

- Men du har ikke sett meg spille. - Jo da. Jeg så deg i "Medea".

- Du gikk i pausen. - Jeg holder ikke ut teateret.

Scenografien var forjævlig. Men du var god.

På to minutter kan jeg se om en skuespiller er god.

Rollen vil være bra for deg. Du fortjener noe mer personlig -

- enn 200 år gamle stykker for pensjonister.

Dette er en ordentlig filmrolle.

Du får kanskje noen penger også, for serien min har gått så bra.

Ja, det hjelper iallfall.

Michael er også sikker på at han kan få filmen finansiert.

Vi filmer i huset vårt.

- Huset vårt? - Ja. Det er perfekt.

Jeg skal ikke være med på dette.

- Du kan vel ta fri fra den serien? - Den er ferdig for lenge siden.

Du er bedre enn det der.

- Har du sett den? - Ja.

Hva syns du?

- Det er ikke viktig. - Jeg vil gjerne høre hva du syns.

Men det er ikke noe for meg. Ingen bilder.

Man ser ikke ansiktet ditt. Man ser ikke øynene dine.

Men hva vet jeg? Folk liker det.

Det handler ikke om hva folk syns. Jeg spør hva du syns.

Det er ikke du som er problemet.

Denne rollen er en sjanse for deg.

Vi kommer ikke til å jobbe sammen, pappa.

- Vi kan ikke engang snakke sammen. - Les manus. Så ringer jeg.

- Slutt å ring! Du er full. - Jeg er bekymret for deg.

Du har ikke lov til å være bekymret for meg.

- Les det nå, bare. - Hvorfor?

Det blir jo ikke noe av uansett.

Kom tilbake!

Stans!

Nei!

Kom tilbake nå!

Sitt stille!

Du må sitte stille.

Jeg kikket på deg under visningen.

Du var veldig beveget.

Ja ...

Unnskyld. Det er ...

Det er nok 20 år siden jeg så den.

Jeg husker levende tidspunktet og ...

... dagene på settet, menneskene.

Jeg spiller inn med venner.

Det er min familie.

Ja, og i enda høyere grad i denne filmen, hva?

Du mener min datter, Agnes? Ja.

Det er hun som spiller Anna.

Tusen takk. Et siste spørsmål, og så slipper jeg deg.

Mange er nok nysgjerrige. Du har ikke laget en spillefilm -

- siden "L'Idylle" for 15 år siden.

Kommer vi til å få se enda en spillefilm av Gustav Borg?

Det håper jeg.

Det håper jeg også. Takk skal du ha.

Hei. Gustav!

Gustav!

Unnskyld. Rachel Kemp digga filmen din.

Hun vil gjerne at du spiser med henne på Excelsior.

Festivalen betaler selvfølgelig. Bra. Kom.

Jeg er her med Gustav Borg. Han er invitert av Rachel Kemp.

- Det er et privat selskap. - Gustav Borg!

- Takk for at du kom. - Jeg henter en stol.

- Vær så god. - Takk.

Filmen din gjorde virkelig inntrykk. Den er et mesterverk.

- Takk. - Den er fantastisk.

- Hvordan gikk visningen din? - Bra.

Publikum elsket filmen. Du må se den når den har premiere.

(latter)

Hvordan gjør man det?

Jeg skulle ønske jeg kunne lage film som du gjør.

Det slo meg virkelig i dag.

Jeg tror ikke jeg har sett en film som den før.

Den var virkelig ...

Den rørte meg.

Takk.

Jeg har tenkt på å ta en pause.

Jeg har masse prosjekter i kalenderen.

Rollene er bra nok, men ...

- De har ikke noe med meg å gjøre. - Bare si nei.

Sam ville frike ut hvis jeg gjorde det. Det kan man jo forstå.

Fuck Sam. Det er ditt liv.

Hva med deg? Arbeider du på noe nytt?

Det trodde jeg, men ...

Greide du ikke å skaffe pengene?

Noe i den stilen.

Han kjører deg til hotellet.

Takk.

- Det var så fint å møte deg. - I like måte.

Rachel!

Nei, nei, nei.

Rach, jeg har telefonen din!

- Skulle du ikke gå, da? - Vil du at jeg går? Ok.

Nå blir det veldig ... kosete og nært.

- Du liker ikke kos? - Jo, jeg liker kos.

Hvorfor er du så redd for det? Nærhet?

- Det er ikke lett for deg. - Nei. Det er perfekt at du er gift.

Så blir jeg ikke til daglig minnet på hvor fucka jeg er.

Du er brutal mot deg selv. Hvor fucka er du egentlig?

På en skala fra 1 til 100? 80.

Da er det jo 20 % som det går an å ...

Det er de du forholder deg til nå. De 20.

- Snakket du med teatersjefen? - Ja. Han syns jeg skal gå i terapi.

- Ja? Hvorfor ikke? - Nei, ikke si ja.

Det er jo en slags fobi. Det kan være en hjelp.

Så ille er det ikke. Det var bare ...

- Jeg måtte slå deg. - Ja, det ...

Unnskyld. Det var litt voldsomt.

- En dag anmelder du meg. - Nei, det lover jeg.

Jeg vet for mye om meg selv. Jeg trenger ikke terapi.

- Hvorfor ikke? - Min mamma var terapeut.

Du skal jo ikke snakke med mamma. Jeg vil bare ha et siste kyss.

- Ikke sånn. - Vi er jo ferdige.

- Vi ses i morgen. - Ja.

Man går på scenen, og det er så kontraintuitivt.

Hele kroppen skriker når man stiller seg opp foran publikum.

- Man kan ikke gjemme seg. - Men det er ikke bare angst?

Nei, jeg elsker det!

Og det ...

Den frustrasjonen og sinnet, og det urettferdige i -

- at man må ta ansvar.

Når hun kaller ham konfliktsky, er det fordi hun selv er det.

Det jeg liker best ved det, er nok å bygge opp karakterer -

- gå inn i det perspektivet, eller inn i følelsene -

- ved å spille en annen.

Det gjør det tryggere for meg å føle på egne ting.

Du vil ikke bare være deg selv? Det høres sånn ut.

Hva tror du mamma ville ha sagt til det?

Det er juks. Du må stå lenger unna.

Nei! Kom litt nærmere. Nei, nei. Her!

Har du en kjæreste?

Nei, ikke egentlig.

Vil du ikke ha en?

Jo.

Men det er ikke alltid så lett.

- Men jeg elsker deg. - Ja.

Jeg elsker deg også.

Jeg vil gifte meg med deg når jeg blir stor.

Det er koselig av deg å si det. Men det går ikke.

- Sovnet du? - Nei.

Han er så søt.

Jeg tror jeg ble fridd til.

- Gratulerer. - Det skjer ikke hver dag.

Da han kom hjem fra lekeplassen i dag, så han rett på meg og sa:

"Jeg ser deg."

Hvor kommer det fra? Sier du det?

- Det er nok noe fra skolen. - Å si "jeg ser deg"?

Går det bra?

- Unnskyld. - Hva er det?

Det går bra. Jeg må visst hjem.

Nei, vent.

- Det går bra. - Er du sikker?

- Sikker? Det har ikke skjedd noe? - Nei. Unnskyld.

Ok.

- Er alt i orden? - Ja.

- Hun har vel ikke havnet der igjen? - Det tror jeg ikke.

Jeg tror bare hun er ensom.

- Syns du det er kjipt? - Litt.

- Hei. - Hei.

Det er rart.

Da mamma ble syk, tenkte jeg liksom -

- at jeg skulle ta over her, bo her med Even og Erik.

- Ville du bodd her? - Nei.

Det har vi ikke råd til.

Det der er bare gamle papirer.

Tusen takk for alt det du har gjort. Det er fantastisk.

- Bare kjør vekk det du ikke vil ha. - Men det er mange fine ting her.

Ting med affeksjonsverdi. Kikk litt.

- Jeg vil gjerne ha vasen. - Ja, den er fin.

- Fordi jeg vil ha den? - Nei, bare ta den.

- Men vi skal jo se på det sammen. - Ja, men da tar jeg den.

Du ...

- Hvor lenge skal han bo her? - Det sa han ikke.

Men han skal bare ordne salget, hva?

Jeg vet ikke helt...

Han kommer klokken to. Du kan spørre ham.

- Tror ikke det. - Du kan ikke ignorere at han er her.

Jeg kan prøve.

Han skal ikke ordne salget. Det trodde jeg, men ...

Han har visst et prosjekt.

Hva sa du?

Det er jo en bra ting. Han skal lage film igjen.

- Hvilket prosjekt? - Det dere snakket om.

- Den filmen han har skrevet til meg? - Ja, den du ikke ville spille i.

- Har han fått penger til den? - Åpenbart.

Han vil nok si det selv. Han spurte om du ville være her.

Ok.

- Er det han? - Ja.

Det er Rachel Kemp.

Gosj.

- Faen! - Hallo. Nora?

Det samme. Ingen store forandringer her.

Det er flott å se dere igjen. Det er en kafe i nærheten.

Rachel sier fra når vi er ferdige.

- Hei. Er Nora her? - Nei, hun måtte gå.

- Rachel, det er min datter, Agnes. - Hei. Rachel. Hyggelig å møte deg.

- Er du også i filmbransjen? - Nei, hun hjelper meg med research.

Jeg er historisk ... historiker.

Unnskyld, jeg kan ikke snakke ordentlig.

Gjenkjenner du henne? Hun spilte Anna i den filmen du så.

Det er lenge siden.

Selvfølgelig. Det er ... Du er Anna! Nå kan jeg se det.

Får jeg ta en selfie med deg? Starstruck.

Takk.

Så hun snakker med sin sønn.

Det er siste scene. Hun holder på å lage mat til ham.

Det er viktig for henne. En siste moderlig gjerning.

De klemmer, og han går.

Og når døren lukkes, skjer det noe inne i henne.

Som om hun slapper av, tror du ikke?

Gutten skal møte faren sin, så hun har det ikke travelt.

Her er snoren til å henge tøy på.

- En tørkesnor. - Tørkesnoren.

Så går hun inn her og begynner på maten.

Plutselig ...

... hører hun verandadøren gå opp. Kom.

Det er sønnen. Han har glemt sitt norske flagg.

Ja, det er 17. mai, nasjonaldagen.

Har jeg sagt at det blir uten klipp?

- Alt? - Hele slutten i én tagning.

Ingen klipp. Full overensstemmelse mellom tid og sted.

Så ...

Gutten står bare og kikker på henne.

Det er noe galt. Han vet ikke hva.

Så han bare tar flagget og skynder seg av gårde.

Hun går hit og forsikrer seg om at han faktisk har gått.

Vi hører bare porten smelle etter ham, for kameraet er på henne.

Og dette er viktig.

Det uttrykket hun har her.

- Hva tenker hun på? - Nettopp.

Så går hun hit igjen.

- Så det er her hun gjør det? - Ja.

Kan den der bære vekten hennes?

Det var sånn det skjedde. Med moren min.

- Moren din? - Ja.

- Men ikke her? - Jo.

- Det er veldig lenge siden. - Nei.

Hun brukte den der.

Den?

For å komme høyt nok opp.

Men det ser vi ikke.

Hun går inn igjen og lukker døren.

Vi hører bare lyden.

Mens kameraet beveger seg bort.

Hvorfor flyttet dere ikke bare etter det?

Det gjorde vi også.

Vi flyttet til Sverige. Faren min var svensk.

Jeg vil gjerne få høre mer om henne.

Det er ikke min mor som er beskrevet i manuset.

Men de lar meg fortsatt gjøre den, hva? Jeg vet det.

Det blir bra. Hun er motivert.

Jeg sa til henne at den krakken brukte mor da hun hengte seg.

IKEA-krakken?

Er dette meg?

Er dette meg? For sånn som jeg har det, som jeg sover ...

Jeg kan ikke forstå at det ... kan være meg.

Vi har vært her før.

- Du kjenner ikke igjen deg selv? - Nei.

Mange år før ble psykologkontoret bare kalt "Biblioteket".

Det ble sjeldent brukt, den eldste datteren, Karin -

- kunne bruke det fritt til å hygge seg med venner og høre på musikk.

Da krigen kom, engasjerte Karin seg i motstandsbevegelsen.

En sen høstkveld i 1943 ble hun hentet av Statspolitiet.

Hun satt fanget i to år. Hun snakket aldri om tiden på Grini.

Sånn. Hør på nå.

Etter frigjøringen giftet Karin seg og overtok huset.

Hun fødte Gustav på Ullevål Sykehus i 1951.

Mange år senere, da Gustav jobbet med å lage film, sa han ofte:

"Skygger er det vakreste i verden."

Han så for seg huset han hadde bodd i som barn.

(rockemusikk spiller)

Karins lillesøster, Edith, overtok huset med sin venninne Lillian.

Edith var lykkelig barnløs, men Gustav kom på besøk om sommeren.

Klaget folk, skrudde Edith lyden enda mer opp.

Hun var sikker på at det var en nabo som anga søsteren hennes.

Da Edith døde, var Gustav tantens eneste arving.

I 1986 flyttet han tilbake til huset med alle minnene.

Det er to historier om hvordan Gustav møtte sin kone, Sissel.

Hun sa at hun behandlet ham som pasient for søvnløshet.

Det var visst vanskeligere å flytte tilbake enn han ville innrømme.

Gustavs versjon var mer fargerik.

Hun var vidunderlig vakker.

Jeg hørte hun var psykolog, og jeg fikk psykiske problemer momentant.

Et halvt år etter var Sissel gravid.

De ble gift, tre uker før Nora ble født, i desember 1987.

Med lillesøster Agnes ble de en familie på fire.

(foreldrene krangler)

- Er vi fryktelige å bo sammen med? - Det sier jeg ikke.

- Hvorfor kommer du med dritt igjen? - Du er så feig!

Etter skilsmissen dro Gustav tilbake til Sverige.

Huset ble lettere og lettere.

Har du snakket med Peter?

Peter er en gammel mann. Han har ikke skutt en film på ti år.

- Det har ikke jeg heller. - Men han arbeider ikke mer.

Jeg snakker med ham.

- Jeg vil ikke la andre filme den. - Nå, men ...

- Da får du snakke med ham selv. - Ja da.

"Ja da"? Gjør det.

- Han er ikke eldre enn deg. - Bla, bla, bla.

- Hva syns du om Norge? - Jeg elsker Norge. Så vakkert.

Folk er veldig vennlige. Jeg har følt meg velkommen.

Det er jo en Netflix-produksjon. Blir filmen vist på kino?

Ja, hvor ellers?

Det er under forhandling, men det er helt klart planen.

Et spørsmål til Rachel Kemp.

Det er om mottagelsen av din siste film, "Cathy's Choice".

Den må ha gjort deg litt skuffet.

Jeg er veldig stolt av den filmen.

Men vi er jo ikke her for å snakke om den, er vi vel?

Var du nervøs for å spille i en ordentlig dramafilm?

Jeg gjør denne filmen fordi ...

Hva faen er det for et spørsmål?

Rachel Kemp er sin generasjons beste skuespiller.

Du burde være takknemlig. Forsvinn!

- Forsvinn! - Ok. Takk.

For en jævla idiot.

Bør vi ikke få vite spørsmålene i forveien?

- Det kan vi jo ikke. - TikTok-tulling.

Ikke ASMR igjen? Det får en til å sovne.

- Han lærte meg det. - Jeg har prøvd det med han.

Jeg vil ikke holde tale, men jeg merker en stor takknemlighet i meg.

Det er bare så fantastisk å jobbe sammen med dere.

- Vi er så klart ikke i mål. - Vi snakket om det tidligere.

- Vi snakket mye. - Vi fikser det før premieren.

Jakob, jeg vet det er tøft på hjemmefronten nå.

Men ...

... takk for hvordan du jobber, og du må bare si fra om det er noe.

Takk. Det skal jeg gjøre.

Men ... ok. Jeg tror dette blir jævlig bra.

- Det tror jeg også. - Skål.

Skål!

Du har ikke sagt at du skal skilles.

Nei, vi har jo vært midt i prøvene ...

Ja.

- Det er vanskelig å finne anledning. - Ja, selvfølgelig.

Det er ikke på grunn av ...?

- På grunn av oss? - Nei, det er ikke derfor.

Jeg er her hvis du ... vil snakke eller ...

- Er det ikke flere som vil bade? - En, to ...

Tre!

Det gjør ikke noe om de ser oss nå.

Hør her ... Jeg vet ikke ...

- Hallo. - Hei, hei.

- Er pappa her? - Ikke ennå.

- Der er du! Gratulerer! - Takk.

Så fin du er med sløyfe. Hei! Skal vi ha pizza?

Hei. Jeg gjør bare sånn.

Jeg har fortsatt rekorden.

- Nei. - Start der.

(det ringer på)

Hei! Velkommen.

- Godt å se deg. - Godt å se deg også.

- Hei, bestefar. - Gratulerer. Ni år? Stor gutt nå.

- Dere møttes sist i bryllupet, hva? - Jeg glemmer ikke en som Therese.

- Hei. Den er jo kjempefin. - Bare hent noen glass.

Hei, pappa.

Hei.

Der traff du.

Hvordan går det med filmen?

- Bra. - Jeg har hørt om den. Spennende.

Hvordan er det å jobbe med Rachel Kemp?

Jeg spør jo bare hvordan det er å jobbe med henne.

Hun er ikke helt der ennå, men er fint på vei.

Jeg hører du lurte henne med en IKEA-krakk.

Skal han bare sitte med skjermen hele tiden?

- Han har bare 20 minutter igjen. - Hvem da? Even?

Hvor mye skjermtid har du igjen? Er den ikke slutt nå?

- Hvor mye skjermtid jeg har? - Har Even skjermtid?

- Legg den vekk nå. - Nå er det pizza.

- Hva sier du da? - Takk, bestefar.

Det der er Monica Bellucci, for faen.

Og den filmen vil lære deg om kvinners forhold til sine mødre.

- Men vi har ingen dvd-spiller. - Og godt er det.

- Vi finner en måte. - Jeg ser sjeldent film nå.

- Du burde gå i gang med å skrive. - Ja, du sier det.

Hvorfor vente på at en gammel gubbe lar deg spille Ophelia?

- Jeg skal spille Hamlet. - Jeg snakket med Rachel om det.

Hun utvikler selv prosjekter og har sitt eget produksjonsselskap nå.

Det er tøft å være skuespiller. Man bestemmer ikke selv.

Det er ikke bra i lengden. Det undergraver ens selvtillit -

- og man blir uutholdelig oppmerksomhetssøkende.

Jeg kunne aldri gifte meg med en skuespiller.

Men det er greit å ligge med dem?

I dag er kunstnere like småborgerlige som alle andre.

Man kan ikke skrive "Ulysses" når man må kjøre til fotballtrening.

Hva skjedde med de frie kunstnerne? Kunstnerne må være frie.

Og ikke få barn, pappa?

Det må du ikke si, Nora. Hvor gammel er du nå?

Da Sissel var på din alder, hadde hun to barn.

Det er andre tider nå, pappa.

Dere to er det beste som har hendt meg.

Det beste? Skulle du ikke vært her litt mer, da?

Alle i familien er sinte på pappa.

- Dere har jo blitt så bra, hva? - Hvordan vet du det?

- Du kjenner oss jo ikke. - Slutt å overdrive.

Jeg vet du har hatt det vanskelig.

Men du er så jævla sint.

Det er vanskelig å elske noen med så mye sinne.

Har jeg ikke rett? Du vil ikke være alene for alltid.

Det er ikke bra for kunsten heller.

Du trenger noen å bry deg om. Barn eller ...

Barn er ikke noe man angrer på.

Peter?

- Fint å se deg. - For et sted du har.

Takket være Lasse Hallström, ikke deg.

Han booket deg bare fordi han så "Tidens älv".

Det må være fantastisk for barnebarna.

Det er fortsatt tøft med Daniel. Det går ut over barna.

De får ikke besøke farfaren sin.

Men hør her. Dette manuset ...

- Ikke helt forjævlig, vel? - Det er helt vidunderlig.

- Så du er med? - Ja da. Vi tar oss et glass.

Nei ...

Jeg tror ikke det er så mye håndholdt kamera.

Jeg tenker dolly og stativ.

Unnskyld at jeg ikke har kontaktet deg. Sånn er jeg når jeg ikke filmer.

Det er det samme her.

Jeg gir beskjed om dette blir til noe.

Netflix har også noe de skulle ha sagt.

De vil at vi snakker med andre.

Er det sånn det er?

Ja.

Det er sånn det er.

Skål.

Hyggelig å se deg.

Hei, Nora. Jeg ville bare ringe og si at ...

Vi må jo snakke sammen.

Det kan ikke være sånn at ...

Jeg liker ikke å gå i teateret.

Det er ikke fordi jeg ikke liker teateret.

Jeg orker bare ikke å se det.

Men Tsjekhov er ... Tsjekhov kan jeg jo lese.

Altså ...

... ikke stykkene, men ...

Jeg er et følsomt menneske. Vi likner hverandre på den måten.

Hva faen?

Takk.

Jeg tenkte på ... Hvem er "du"?

Hun sier "du vet". Hvem er "du"?

Hvem tror du?

Jeg tror ikke det er moren hennes. Det ville hun aldri si til henne.

Det er vel bare en indre stemme.

Det føles bare underlig å snakke uten å snakke med noen.

Fint. La oss gjøre det mens Ingrid lytter.

Det gjør jeg.

- Kom hit. Prøv å sitte her. - Ok.

Og begynn ved ...

"Jeg befant meg i en krise." Snakk til Ingrid.

Ta på henne, så det føles som om du er moren hennes.

Husk at hun ikke har fortalt noen dette her.

Hun er flau over å be på den måten.

Du prøver kanskje å skjule det eller le av deg selv, men ...

... du skammer deg.

Du skammer deg over å være svak.

Ok.

Ok.

"Jeg befant meg i en krise.

Jeg var alene i huset igjen og lå i sengen og gråt.

Jeg vet at alle ligger og gråter i sengen, men ...

Noen har sagt at når man ber, snakker man faktisk ikke med Gud.

Man innser fortvilelsen.

Man kaster seg ned på jorden fordi det er det eneste man greier.

Det er som kjærlighetssorg, og man tenker:

'Ring til meg. Tilgi meg. Ta meg tilbake.'

Og ...

... jeg har ødelagt alt.

Og jeg var alene og gråt.

Og så, for første gang ...

... satte jeg meg på gulvet ... og ba.

Jeg vet ikke hvem jeg sa det til, men jeg sa det høyt:

'Hjelp meg.

Jeg får ikke til dette her lenger. Jeg klarer det ikke alene.

Jeg vil ha et hjem. Jeg vil ha et hjem.'

Jeg skulle ønske at moren hennes var sånn i filmen.

Nettopp.

- Fungerer dette på engelsk? - Ja, selvfølgelig.

Kanskje jeg burde ha norsk aksent som Ingrid?

- Jeg har ikke aksent. - Hun er svensk.

- Har jeg aksent? - Nesten ikke.

Men er det ikke rart -

- at alle har skandinavisk aksent, og jeg låter sånn?

Kanskje. Jeg tenker over det.

Får jeg spørre noe mer om rollen?

Mitt store spørsmål er fortsatt "hvorfor?".

Hvorfor velger hun å begå selvmord?

Ja. Hva tror du?

Jeg forstår at hun er deprimert, som moren sin.

Men hun har et barn.

Det er det spørsmålet filmen stiller, hva?

Du må finne din egen grunn.

Får jeg spørre deg om moren din?

Ikke for å snoke, men jeg føler at hun er relevant.

Det handler ikke om min mor.

Her er hennes register fra Statspolitiets arkiv og fra Grini.

Avhøret av Karin Irgens er her. Du ba om å se hele mappen.

Det er også bilder av rekonstruksjoner av torturmetodene.

Det er sterke bilder. Det må du være klar over.

Jeg har markert det mest relevante med lapper.

Tusen takk.

Da hun senere fortalte Even om det -

- føltes det ikke som det var så mye nytt.

De hadde vel visst det meste.

Det var vanskelig å si hva som hadde gjort så sterkt inntrykk.

Var det avhøret av bestemoren, hvor tørt hun hadde beskrevet det?

Var det fordi hun bare var et av mange ofre i samme mappe?

Politirapporten om hennes selvmord 15 år senere var tynn.

Det var ingen bilder. Men farens navn sto der.

Han var ikke blitt avhørt, sikkert fordi han bare var syv år.

Og så panorerer du dritfort. Vent.

Pass på nå.

Takk. La meg se.

Bra, hva?

Får jeg se?

(latter)

Flott.

Skal vi ikke dra til Noras premiere sammen? Vi kunne spise her først.

Jeg må nok ta en drosje rett fra kontoret.

- Men du kommer? - Selvfølgelig.

Jeg vil gjerne ha Erik med i filmen min.

- Han er perfekt. - Ok?

Det er ikke mange replikker, men det er en viktig rolle, Rachels sønn.

Det er jo hyggelig, men ...

- Han er ikke skuespillertypen. - Jeg vil ikke ha en skuespillertype.

Det er ikke noe verre enn barn som kommer mot en med "jazz hands" -

- som om de er med i en musikal. Erik har noe.

Han har en hemmelighet.

Du var også litt blyg, hva? Men jævlig bra på film.

Du skulle fortsatt med det.

- "Jeg vil ha tre glass juice." - "Jeg vil ha tre glass juice."

"Takk for at du vasket tøyet mitt."

"Takk for at du vasket tøyet mitt."

"Jeg tør nesten ikke lukke øynene.

Jeg er redd for at når jeg åpner dem, vil han ikke være her."

La oss ta en pause.

Du virker litt fraværende.

Jeg er bare litt trøtt.

Du kan ikke gjøre noe galt her.

Det eneste du kan gjøre galt er å ikke lytte.

Og ikke forser det.

Ok?

La oss prøve uten aksenten.

Vi starter fra ... forrige side, øverst.

- Hei. Hyggelig å møte deg. - I like måte.

- Beklager ventetiden. - Takk for at du tok deg tid til det.

Hvorfor ville du ikke spille rollen?

Jeg kan ikke jobbe sammen med ham.

Hvorfor?

- Vi kan ikke snakke sammen. - Men han ville ha deg i rollen.

Ja. Jeg vet ikke helt.

Jeg tenker hele tiden at han begikk en feil.

Jeg kan ikke ...

Jeg kan ikke få tak på henne.

Jo mer jeg studerer henne, jo vanskeligere er det å være henne.

Som om hennes tristhet er ... Det er en så stor del av henne.

Det er et vakkert tema.

Men jeg vet ikke om det er grunnen til alt.

Eller er det ... et symptom på noe dypere?

Jeg vil ikke skuffe ham.

Han er ... et veldig vanskelig menneske.

Men han er en veldig god regissør og ser noe i deg.

Det ville være dumt å trekke seg.

Det er mystisk. Jeg pleide å ha kontroll på det.

Og ellers nøt jeg å ikke å ha kontroll på det.

Forstår du?

Nå er jeg for gammel.

Det er piggtråd på prærien. Den siste mohikaner.

Og han nye sender meg hele tiden moodboards.

Jeg savner jaggu Peter. Når ble han så skrøpelig?

Jeg er for trøtt.

Hva faen skjedde? For 15 år siden var jeg 55.

Kanskje du har rett.

Kanskje vi har blitt for gamle.

Det kan godt hende det er den siste filmen vi lager sammen.

Men du skal jaggu ikke begynne å tenke at du må følge med tiden.

Lover du det?

Dette temaet ... det har du streifet innom før. Det vet vi.

Men du har aldri gått inn i det på denne måten før.

Så rent, så personlig.

Ok, så tok det alle de årene for å komme dit.

Men du skal faen meg lage filmen. Og du skal gjøre det på din måte.

Du må.

- Ja. - Vi tar bare ...

- Ok. - Ok.

Vent.

Kan du løsne den andre foran?

Sånn.

(orkestret spiller)

- Hei! - Gratulerer. Du var fantastisk.

- Kjempegod. - Takk.

- Det sa alle. - Så hyggelig.

Vi kom igjennom det på en måte. Det var veldig ... Nei, det var gøy.

- Går det bra? - Ja, det går bra.

- Du har ikke tatt telefonen. - Nei.

- Kom dere sammen med pappa? - Nei, han rakk ikke ... tror jeg.

Vi har barnevakt og tar et glass på Tekehtopa. Vil du bli med?

Unnskyld? Jeg må virkelig få gratulere.

- Det var en fantastisk forestilling. - Tusen takk.

Ja, jeg skal dit nå. Jeg melder fra.

Men det går ikke i kveld.

Jeg har ofte spilt når jeg var syk.

Jeg har ikke avlyst en forestilling før, men det går bare ikke.

Jeg er veldig lei for det. Takk skal du ha.

Ok. Ha det.

- Hvor er Erik? - Han kommer snart.

- Hvorfor droppet du Noras premiere? - Hun ville ikke ha meg der.

La oss se. Dette er originalen, og her er oversettelsen.

Så Erik kan øve seg på de engelske replikkene. Blås i aksenten hans.

Har Michael pratet med deg? Han må ha fri fra skolen.

- Jeg vet ikke om det er en god idé. - Jo da. Det blir kjempebra.

- Jeg vet ikke om han vil. - Jo da, han vil.

- Hvordan vet du det? - Jeg pratet med ham og nevnte det.

- Han ble veldig glad. - Du kan ikke prate med ham uten meg!

Da du var med i filmen min ... Det er det vakreste minnet jeg har.

Dette blir bra. Se scenene igjennom sammen.

Rachel blir glad for de scenene.

Det er glede i dem. Hun bør se andre sider av filmen.

Slutt å snakk nå. Bare slutt..

- Erik får ikke være med. - Men Agnes ...

Ja, det var fint, pappa.

Det var mitt livs beste øyeblikk. Jeg fikk være sammen med deg.

Jeg følte meg som verdens viktigste. Men så var du borte i flere måneder.

- Det var fantastisk. - Ja. Men jeg forstår det ikke.

Hvordan kan du være så nær og ekte og så bare forsvinne?

Og så er noen andre plutselig verdens viktigste.

- Les det. - Å, herregud ...!

Jeg bryr meg ikke om det er bra eller dårlig.

Det er Erik jeg bryr meg om.

Hei!

- Hei. - Hei.

Morfar må gå nå.

Hei. Hvordan har du hatt det? Godt å se deg.

- Jeg har savnet deg i dag. - Jeg også.

Da var det bra jeg kom nå.

Veldig bra. Hva skal vi finne på mens vi venter på pappa?

Hei.

Hva skyldes denne æren?

- Er du ok? - Ja, jeg antar det.

Kom inn. Jeg lager en kopp te.

- Vær så god. - Takk.

Så du vil ikke lenger være med i filmen?

Jeg ...

Jeg vil bare ...

Jeg vil bare ikke skuffe deg.

Jeg bakker ikke ut hvis du virkelig gjerne vil at jeg fortsetter.

Er det bare meg? Dette føles bare ikke riktig.

Det gjør det ikke for deg heller, vel? At jeg er med i filmen.

Selvfølgelig gjør det det.

Det tror jeg ikke det gjør.

Du ba meg farge håret i samme farge som din datters.

Du vil ikke at filmen skal være på engelsk, gjør du?

Det føles også feil for deg, gjør det ikke?

Og jeg vil ikke skuffe deg.

Jeg er lei for det.

Jeg har sviktet deg, Rachel. Unnskyld.

De fleste ville ha spilt rollen selv om den føltes feil.

Eller bare stikke og la agentene fikse det.

Men du kom hit.

Du er et godt menneske.

Hold opp nå.

Du må ikke se det som en fiasko. Du er en dyktig skuespiller.

- Det mente jeg. - Takk.

(ler)

Hei.

Hvorfor svarer du ikke når jeg ringer?

Unnskyld.

- Har du det bra? - Mm.

Du må svare. Ellers blir jeg nervøs, vet du.

- Hva skjer? Er du syk? - Nei.

Jeg kranglet med pappa i går.

Jeg ble så sint.

Han vil ha Erik med i filmen. Det vil jeg ikke.

Men så leste jeg manuset.

Og det var skikkelig fint. Det var helt annerledes enn jeg trodde.

Jeg vet at du ikke vil ha noe med det å gjøre.

Men jeg vil at du skal lese det.

Jeg følte at det handler om deg. Eller ...

Han har skrevet det til deg. Det handler ikke om moren hans.

Ja ...

Kan du ikke lese dette høyt for meg?

Du skal ikke tenke på at det er litt ... overskrevet.

Bare les det.

"Du vet, jeg tror ikke på Gud i det hele tatt.

Vi kom fra et hjem der alt det var helt uviktig.

Vi var ikke døpt, og ble borgerlig konfirmert bare for pengenes skyld.

Så hadde jeg denne krisen, da.

Jeg var alene i huset igjen og lå i sengen og gråt.

Jeg vet at alle ligger i sengen og gråter, men ...

Noen har sagt at det å be ikke er å snakke med Gud.

Men å innse fortvilelsen.

Man kaster seg ned på jorden fordi det er det eneste man greier.

Det er som kjærlighetssorg, og man tenker: 'Ring meg.

Du må angre. Ta meg tilbake.'

Jeg var der. Jeg hadde ødelagt alt. Og jeg var alene og gråt.

Og så, for første gang, satte jeg meg ned og ba.

Det er vanskelig å forklare.

Jeg vet ikke hvem jeg ba til, men jeg sa bare:

'Hjelp meg.

Jeg får ikke til dette her. Jeg klarer det ikke alene.

Jeg vil ha et hjem.

Jeg vil ha et hjem.'"

Har du fortalt pappa om ... mitt selvmordsforsøk?

Nei, selvfølgelig ikke.

Jeg tenkte det samme. "Hvor har han det fra?"

Det er blandet sammen med mange ting om moren hans.

Men det er som om han var der mens du gikk igjennom det.

Det var han ikke.

Det var du som var der.

Hvordan ble det sånn?

At du ble så bra, og jeg ble så fucka?

Det er ikke sant.

Hvordan ble du så bra med den oppveksten vår?

Det har ikke vært greit for meg heller alltid.

Men du har fått til en familie.

- Et hjem. - Ja.

Det er en stor forskjell på hvordan vi to vokset opp.

Jeg hadde jo deg.

Du tror du ikke kan vise omsorg, men du var der jo for meg.

Når mamma var som borte.

Du vasket håret mitt.

Gredde meg.

Fikk meg på skolen.

Jeg følte meg trygg.

Jeg elsker deg.

I like måte. Jeg elsker deg også.

Sitter det greit?

Herlig å våkne opp til noe så vakkert.

Du har et deilig smil. Sier kjæresten din det? Det bør han.

Det gjør han faktisk. Jeg har hørt det før.

Har du noe bedre enn det? Du har ikke champagne?

- Champagne? - Ja.

Kan jeg få med kjeks?

- Du vet ... - Omar får med kjeks hver dag.

- Med sjokolade. - Men spis maten først, da.

Ok.

- Ha det. - Ha det.

(det banker på)

- Hva er det? - Jeg glemte mobilen.

- Ha det. - Ha det.

Ok.

Takk.

- Perfekt. - Vi kjører videre.

Oversettelse: Nina Maria Eidheim Scandinavian Text Service