Original subtitles

Tror du fremdeles at verden er vidstrakt?

At hvis en krig finner sted et sted, så påvirker det ikke omverdenen?

Og at du kan vente den ut i fred og ro

uten å bry deg om det du ser?

Vi slumrer videre, som om krigen som pågår innenfor våre grenser,

ikke har vart i snart fem år.

Som om Tsjetsjenia lå like langt fra Europa som månen.

Dette er Anna Politkovskaja. Jeg vil se prøveresultatene.

-Vi gir dem vanligvis ikke ut. -Hun er ikke en normal pasient.

-Er du i slekt med henne? -Nei, jeg er sjefen hennes.

Resultatene burde være her. Jeg skrev dem ut tidligere.

Er de blitt slettet?

Ikke bare prøveresultatene.

Det står ikke engang noe om at hun har vært her.

Du kommer til å bli frisk.

Hun er en fighter. Moren deres kommer til å overleve.

-Hva er det? -Hun må vekk herfra.

Journalen hennes er borte.

-Skal vi virkelig gjøre dette? -Vi må. Det er ikke trygt her.

De prøver å drepe henne.

Hvor er du?

To minutter?

Forsiktig! Stopp!

-Går det bra? -Skynd deg.

Forsiktig!

-Setene! -Vær forsiktig!

-Skynd deg! -Én, to, tre!

Pass hodet!

Hva gjør du?

Sykehuset i Lichovskoyj ligger tolv timer unna. Er dere opplært om noe skjer?

-Kom igjen! -Det går bra, mamma.

Girkassen fusker, men den funker.

-Du er paranoid, vet du det? -Visst faen er jeg det.

BASERT PÅ SANNE HENDELSER

-Aleksej! Takk! -Bare hyggelig.

Få henne til intensiven!

-Så raskt som mulig. -Én, to, tre, fire!

Forsiktig!

Pass hodet!

Pappa, de har tatt en masse prøver, men de ser ingenting.

Dumme kvinne!

Man kan ikke pirke på en bjørn uten at den biter.

Så det er mammas feil?

Nei, det er min. Jeg skulle ha hindret henne i å reise til det jævla landet.

Jeg heiet henne av gårde.

Nei, vennen. Mamma gjør som hun vil. Du har bare elsket henne.

Og hun elsket deg og broren din. Husk det.

Vennen, hvordan går det?

-Går det bra? -Ja, du sa "elsket".

Beklager. Jeg mente...

Jeg ringer hvis det skjer noe.

Er det greit at jeg spør?

MOSKVA FEM ÅR TIDLIGERE

Hei. Jeg heter Anna.

Hvem vil ha blyanter?

-Kan jeg gi deg disse? -Takk.

Hva skjer med de som ikke blir adoptert?

Hvis vi ikke finner et fosterhjem før de fyller 18, forflyttes de.

De tvinges ut for å gjøre militærtjeneste?

-Ingen sier at systemet er feilfritt. -Systemet virker ikke.

Hei.

Jeg heter Anna.

Hun snakker ikke.

Vi kaller henne bare Angela.

Fordi hun er engleaktig.

Russiske soldater fant henne utenfor Groznyj rett etter invasjonen.

De syntes hun så russisk ut, så de tok henne med hit.

Så du er fra Tsjetsjenia?

Beklager.

Jeg liker dukken din, Angela.

Har dukken din skadet seg i Groznyj?

Angela.

-Jeg henter sjefen min! -Nei, ikke gjør det. Det går bra.

Ikke straff henne. Det var min feil.

Jeg stakk nesen i andres saker.

Sasja, jeg sier bare at jeg kan bli...

Jeg vet at du er opptatt. Ja, vi er opptatt begge to. Ha det.

-God morgen. -God morgen.

-Rapporten din. -Takk, Pavan. Fantastisk.

Vent litt! Ingen anklager noen for korrupsjon.

Reporterne våre vil bare stille noen spørsmål.

"Hva slags spørsmål?"

For eksempel, hvordan endte 2,5 milliarder rubler øremerket til byggeprosjekter

opp i en sydspansk landsby?

Vet du hva som gjør meg sint?

-Alt? -Bortsett fra det.

Bortsett fra alt?

-Østers. -Hva?

En restaurant i de italienske alpene er tilrettelagt for rike russere.

-Jeg trodde du skrev om foreldreløse. -Visste du at de serverer åtte typer?

-Foreldreløse? -Østers, fløyet inn fra hele verden.

Hva har det med artikkelen å gjøre?

Det er mindre penger i fosterhjem. Barn sulter.

Folk driter i det, spesielt nyrike som spiser seg fete...

På eksotiske skalldyr. Jeg skjønner. Hva har skjedd med nesen din?

-Blir du ikke forbannet? -Jo, men hva skal jeg gjøre?

Jeg finner ikke Berezovskij-mappen.

-Ikke la temaene dine gjøre deg opprørt. -Det går over når jeg begynner å skrive.

Hvor i helvete la jeg mappen?

Hvor lå den?

Hva er dette?

-Karamell. Liker du ikke karamell? -Jo da.

-Men jeg liker ikke rottelort. -Statlige aviser har veldig god karamell.

Ja. Og reporterne deres er godt betalt.

-Hvorfor er du her? -Jeg liker å være sammen med deg.

-Du vil ha mer tid. -To-tre dager.

Én.

-Takk. -Den må bli utrolig bra.

Ja.

Og ikke smell igjen døren!

Mange sier at boken din er nasjonalistisk.

Er det ille?

Sovjetunionen ble oppløst i 1990, og mange har gitt opp ideen om et Stor-Russland.

Hvis de har gitt opp landområdene forfedrene kjempet for,

er de svake og forrædere.

Det er jo også en mening.

Er du enig? Les Stor-Russland av vår gjest, professor Vorobiev.

Vi er tilbake i morgen med et annet tema. God kveld.

-Sendingen er avsluttet! -Faen! Tusen takk.

-Hvor fant de ham? -Du var kjempeflink.

-Din nye venn så glad ut. -Frankensteins nevø?

Det oser sikkerhetspoliti av ham.

Jeg forstår ikke hvorfor de bryr seg. Jeg krever jo ikke regimeskifte.

Hvorfor ikke?

Fordi han nettopp har tiltrådt, og det ville vært uhøflig.

Si det som det er, da:

Han er en tidligere KGB-torpedo som fyller sine egne lommer.

God idé!

-Før ville du ikke ha nølt. -Før kunne du unngå problemer.

Og hvordan var din dag i sannhetens land, kjære?

Ingen vet hva som skjedde med foreldrene hennes. Sannsynligvis døde.

-Hun sa ikke noe. -Og du klarte ikke å dra det ut av henne?

-1-0 til den foreldreløse. -Det er ikke morsomt, Sasja.

Jeg føler med jenta, men jeg er upartisk. Prøv det en gang.

Men da ville du ikke vært deg.

Få se.

-Litt av et treff. -Ja, men Putin traff henne først.

Bortsett fra din fantastiske rapport, hvordan går det med artikkelen?

Jeg har ett intervju igjen. Så skriver jeg, Dimitrij publiserer...

...og så skjer det ingenting.

Da Putin var viseborgermester i St. Petersburg,

tok han 25 % i provisjon på tusenvis av ulovlige mattransporter.

De fleste leveransene manglet varer, tross matmangelen.

Let etter koblinger til den lokale mafiaen.

Nestor, noe nytt om Tsjetsjenia?

Hva med å skrive noe bra om ham?

-Tsjetsjenerne begynte, jo. -De invaderte seg selv?

Han stoppet et opprør. Det er bare smågrupper igjen av dem.

-Det er en stor suksess. -Det høres mer ut som en fantasi.

Jeg har snakket med tre av Putins toppgeneraler.

Generaler? Jøss! Var moren hans med også?

-Og jeg var der. -I Groznyj?

-Det sto ikke på listen. -Så militæret bestemmer hva vi får se?

Hvis vi publiserer pressemeldingene deres, sparer vi mye penger!

Nå holder det.

Ignorer dem.

Dimitrij, jeg syns at vår innstilling til Tsjetsjenia er helt feil.

-Jeg lytter. -Kanskje vi skal variere synsvinkelen vår.

For øyeblikket er det den russiske hærens synspunkt.

Tenk om vi tok tsjetsjenernes. Ikke opprørernes.

Jeg har prøvd. Folk der vil ikke snakke med meg, for jeg er russer.

Skal jeg late som jeg er fra Bolivia?

Hvordan er spansken din?

Ok, det er alt. Takk.

Hun har helt rett.

-Angående Nestor? Han lærer snart. -Han er helt udugelig.

Og han glemte sigarettene sine.

Hvis leserne våre vil ha propaganda, kan de gi labb eller se på tv.

-Og hvem ville vært enig? -Nå begynner det.

Gorbatsjov startet denne avisen med sine Nobelpris-penger

så det skulle bli i hvert fall én god nyhetskilde.

Jeg vet det. Jeg skal ta ned bildet.

Vi trenger ingen krigskorrespondent der. Alle har det.

Hva trenger vi da?

Beklager at jeg forstyrrer. Jeg har lest artikkelen din om foreldreløse.

Du har gjort en flott jobb.

Takk.

-Hva... -Jeg har nettopp snakket med Jurij.

Og vi er enige med deg. Vi trenger ikke en krigskorrespondent i Tsjetsjenia.

Vi trenger en folkets korrespondent.

Greit.

En som er følsom og empatisk, men også tøff.

Og villig til å konfrontere makten med vanskelige spørsmål.

Selv om det innebærer å gjøre dem forbannet.

Det blir høyst en uke, og det er jo jobben min.

-Det er en god idé. -Takk.

Hvordan kan en reise til en krigssone være en god idé?

-Ilja liker kanskje ikke tsjetsjenere. -Hvem snakker om tsjetsjenere?

-Eller er kvinner for svake? -Tror du at kuler bryr seg?

Jeg skal snakke med folk, hvorav noen tror på Allah, og skrive om dem.

Og pappa?

Syns han det er ok?

Absolutt.

Det er den dummeste ideen jeg har hørt.

Visste du at krigen mellom Russland og Tsjetsjenia er verdens lengste konflikt?

-Ikke jeg. -For helvete! Jeg er mannen din.

Jeg er faren til barna dine. Jeg elsker deg.

Og jeg trenger deg her.

Så det kommer ikke til å skje. Du ringer Dimitri i morgen og sier ifra.

Er du ferdig?

Jeg skal reise dit, Sasja.

Faen!

Ok, hør her.

Du gir Dimitri en kopi av passet og reiseplanen din. Nei, oss begge.

Og du avviker ikke en meter fra din nedtegnede reiseplan. Ok?

-Greit. -Ok.

Du skal ikke til Disneyland, for faen! Folk skyter og sprenger hverandre.

Hvis du havner i midten, dør du også!

-Ja. Sasja... -Nei, hold opp!

Lov meg å være forsiktig.

Ja, jeg lover at jeg skal være forsiktig.

Kaptein Turgenjev, selv om jeg gjerne skriver om nakken din,

trenger jeg også å stoppe og snakke med folk.

Ja, men vi stopper ikke før i Khiris. Kanskje vi ikke stopper i det hele tatt.

Anna, kom deg ut!

Kom igjen! Hold deg lavt!

Første gang i kamp?

Kult, hva?

-Hold deg lavt! -Ok! Ikke skrik.

-Er det klart? -Klart!

...kampen om Groznyj er i gang.

Den russiske hæren meddeler at alle som blir i byen,

blir legitime mål for artilleri- og luftangrep.

-Pappa, ikke nå igjen! -Ignorer ham.

Hun er ikke alene om å ha vært i kamp.

-Pappa... -Vi står på rekke utenfor en kirke.

-Slutt! -Ikke alle har hørt den.

-Jeg har hørt den ni ganger. -De skyter mot muren med maskingevær.

En fyr kommer ut og roper: "Ikke skyt! Vi er fra pressen!

Jeg jobber for New York Times!" Han svarer: "Jeg hater kryssordene deres!"

-Og så sprengte han alt. -Jeg ville vært så redd. Men ikke du?

Jeg tror jeg faktisk tisset på meg.

-Sasja! -Jeg gjorde det!

Hvem er den skumleste du har møtt?

-Jeg lurer på det, ja. -Drittsekk!

-Virkelig? Jeg trodde det var svin. -Så flaks at hun ikke skal dit igjen.

Dårlig stemning.

Nei.

Hva er dette? De må komme av gårde.

Kom igjen, beveg dere! Kom igjen nå!

Hele byen tømmes.

De skal til leirer nær grensen.

Unnskyld?

Unnskyld, vil du si noen ord?

Jeg er en journalist. Vil du si noe?

Hvorfor vil ingen si noe?

Hva skjer?

Den russiske hæren.

Kan du forklare?

Vær så snill...

Jeg vil bare hjelpe til.

Jeg vil bare...

Til helvete med dette!

-Hallo? -Dmitrij?

-Anna. -Dmitrij? Hører du meg?

Det er... Pokker!

Hei... Kan jeg spørre deg om noe?

En reporter skal vel rapportere og ikke hjelpe til?

Russiske reportere mater vel folket med nyhetene som Kreml bestiller?

-Noen gjør nok det. -Men ikke alle?

Avisen min mener at folket fortjener sannheten, ikke løgner.

-De kveles av løgner. -Tror du at sannheten mottas lettere?

-Vil du si noen ord? -Stoler aldri mer på en russisk reporter.

Pokker!

-På tide å dra, Politkovskaja! -Dra uten meg!

-Hva sa du? -Jeg blir.

Bare én ting beskytter deg fra disse tsjetsjenske kjøterne.

-Det russiske militæret. -Så militæret tenker på meg? Så rørende.

Men jeg ser ingen kjøtere her, bare mennesker som flykter fra Groznyj.

Hvorfor? Jeg vet ikke.

Greit, men du får klare deg selv.

Inn i bilen!

Jeg tar gjerne noe å drikke.

Jeg må forsikre meg om at jeg ikke kommer til å dø nå.

Men jeg kan ikke vite det sikkert, så jeg må ta sjansen.

Jeg heter forresten Anna Politkovskaja.

Anzor.

Hvis du virkelig vil fortelle meg sannheten,

kan jeg vise deg noen vanskelige ting.

Flott.

Kan vi dra nå?

Du har kommet til verdens sorte hull, Anna.

Hverken lys eller sannhet slipper ut herfra.

Hei.

Hvordan klarer de seg? Dette er...

Hei. Jeg heter Anna. Hva er navnet ditt?

-Unnskyld, hvem er du? Hva gjør du her? -Dette er Anna Politkovskaja. Hun...

Russer?

Ja, jeg er russer. Jeg er journalist i Novaja Gazeta.

-Sånne som deg bare lyver. -Hun er annerledes.

Hva er navnet ditt?

Fatima.

Vil du snakke med meg, Fatima?

Vær så snill?

Hvis jeg snakker, må du fortelle min historie. Ingen løgner.

Jeg lover.

Takk.

Kom igjen.

Hvor lenge kan verden holde munn? Ikke la det skje!

Kan jeg ta opp samtalen?

-Ja visst. -Takk.

Jeg legger den der.

Vacha elsket meg.

Han skadet aldri noen andre.

Jeg fikk ham alltid til å le.

Det var det han elsket med meg, humoren min.

De fleste menn vil være den morsomme.

Men Vacha brydde seg ikke.

Da de fant liket hans,

hadde han blitt skutt flere ganger.

Begge ørene var kuttet av.

De beholdt dem som trofeer.

Jeg skal si deg hvem som gjør sånt.

Russere.

Jeg ville dratt hjem om jeg kunne, men det er ingenting igjen.

De ødela huset mitt. Jeg har ingen steder å dra.

De drepte mannen min.

Barna mine har ingen far igjen. Jeg fryser og er livredd.

Det er ingen som bryr seg om oss.

Det er ingen som vil hjelpe oss. Vi er alene.

Krigen har tatt alt fra oss.

"Når de hører at du er reporter, åpner de seg.

Som om du er magiker og kan utrette store ting.

Denne krigen handler ikke om makten i en utbryterstat.

Denne krigen handler om én persons særinteresser.

En president som ønsker å bli den typen leder

som Russland trodde tilhørte fortiden.

En forfengelig, brutal og maktsyk enehersker."

Jøsses!

-Jeg trodde du sa du skulle være streng. -Du har sluppet en bombe foran huset hans.

-Jeg siktet på armene hans. -Du vil visst ødelegge alt.

Da legger jeg til noe om hans gode karakter og generalenes veldedighet.

Sykehusets brannskadeavdeling, flytt det til første avsnitt.

Og ton ned volden. La alt annet stå. Vi publiserer noe hver uke.

Takk.

Vet du hva folk følte før Putin? Han gjorde det greit å elske landet igjen.

Noen av oss har alltid gjort det.

"Vi er i ferd med å snuble ned i en sovjetisk avgrunn igjen.

Et informasjonsvakuum som innebærer døden, forårsaket av vår egen uvitenhet.

Velger man å bli journalist i Russland, må man akseptere risikoen."

Gratulerer med dagen!

Jeg beklager at jeg ikke kan... Ilja.

Jeg har dårlig dekning. Fikk du gaven jeg sendte?

-Ja. -Det er et sufistordtak.

Det er veldig fint, mamma. Men jeg forstår ikke hva det står.

"Bare med hjertet når man himmelen."

STOPP.

-Er det lyden av bomber? -Det går bra.

120. rykker fram, så Putin skal ha noe å skryte av før valget.

Det høres nærme ut.

Nei, det er en halv mil unna.

Vent litt.

Vær så god.

-Gå ut av bilen. -Er det noe galt?

Kom deg ut av bilen.

-Jeg ringer deg tilbake. -Nei, mamma. Vent!

Kan du forklare hva som er i veien?

-Hvor fører dere oss? -Hold kjeft, for faen!

-En journalist? -Ja, og jeg har rett til å være her. Les.

Ikke rør...

Herregud!

De jævla drittsekkene!

-Anmeld dem. De kunne ha drept deg. -De er noen null.

Jeg overbeviser ingen ved å anmelde tapere.

Neste gang knuser kanskje tapere mer enn kassettspilleren din.

-Hei. -Hei.

Kjempefine seertall i går. Best av alle.

Men det er gårsdagens nyheter.

Kona di gjør virkelig mye ut av seg.

Ja, men hun oppdro barna mens jeg gjorde karriere, så...

Ja, det gir mening. Men det er litt dristig, hva?

Hun sier at hun er klar over risikoen.

Men er du klar over det?

Hva kan skje med meg?

Hun kan stikke ut øynene mine med børsten.

Lykke til med showet.

Beklager! Jeg ble oppholdt på jobb.

Hun har et kall. Det er tøft for oss alle.

Ok, men hva om hun i stedet for å dra til Tsjetsjenia det siste året,

dro for å møte en annen mann? Hva ville du følt da?

De burde ikke ha sendt henne til en krig. Hun skriver om mennesker.

Hun elsker mennesker.

-Er dere ferdige? -Takk.

Vet du hva hun kalte ham i dagens nummer?

-Nei. -"Gangster."

Sånn er mamma.

Vakker, øm og med en panservogns følsomhet.

Folk merker hvor mye hun hater ham.

Hun hater det han gjør. Hun hater krigen.

Nesten like mye som hun elsker tsjetsjenere.

Du, vi skulle jo ha det gøy her.

Drikk!

Har du aldri villet bli med opprørerne?

Anna, jeg våknet en dag, og det var krig. De fleste vennene mine ble med,

men jeg hatet ikke russerne nok til å drepe dem.

Noen tror at man må vinne kriger, men jeg mener at man bare avslutter.

Kan vi snakke om noe annet? Vi har en gjest her.

-Har du ikke fått noe å drikke? -Mamma, du sa jo at jeg skulle dekke på.

Dette er Amina, Zarina, Amir og Chava.

-I kveld skal vi spise som en familie. -Og drikke.

Takk.

-Det lukter nydelig. -Anna, bare vent.

Mamma lager den beste jijig-chorpa i Tsjetsjenia.

Ble du oppdratt av ulver? La være!

-Hei! -Hei, Natalja!

Jeg plukket, renset og tilberedte den helt selv.

-Så jeg gjorde ikke noe? -Nei.

-Det var jeg som plukket den. -Du lyver!

Ikke hør på dem. De lyver.

Jeg vil skåle for Anna.

Nei, nei.

For at hun gir håp og lys til det tsjetsjenske folket.

-For at du har holdt løftet ditt. -Jeg lover å fortsette med det.

-For Anna! -Skål!

Min fetter Anzor er sjåføren hennes. De er veldig berømte.

Er ikke målet på ryggen min stort nok?

Tid for dessert!

Har du noensinne møtt noen av disse mennene?

Aldri.

De er tsjetsjenske sivile som forsvant rundt 2. januar.

Jeg har snakket med folk fra landsbyen deres som hevder at folk fra militsen din

fengslet disse mennene og i løpet av flere dager,

under din strenge ledelse, torturerte dem.

Kjenner du igjen denne mannen?

Salambek Turamov.

Kildene våre sier at du torturerte Salambek,

og så dro ham til en celle i Oktober-distriktet

og drepte ham.

-Vil du kommentere dette? -Anklager du meg for drap?

Salambeks foreldre gjør det.

Skriv ned følgende:

Jeg er offiser i Den russiske føderasjonens hær.

Ikke en morder.

Men skriv artikkelen din, du.

Ingen kommer til å lese den, bortsett fra noen liberale sopere i Moskva.

Sant nok. Vi selger ikke flest utgaver.

Men for meg er bare ett nummer viktig:

Antallet saksøkere som kreves for å saksøke

en russisk offiser for drap.

Og det er én.

Vi er ferdige nå, hva?

Du vet at jeg kan kutte strupen din og la deg blø i hjel som en gris?

Takk for at jeg fikk komme, major.

Unnskyld meg. Sjåføren min venter på meg.

-God morgen. -God morgen.

Hva har skjedd med skrivebordet mitt? Det er jo ryddig.

Det må være den nye praktikanten.

Hun dukket bare opp en dag. Hun vil bli en ekte journalist.

Hun får la skrivebordet mitt være.

Det er bra at du er forbannet. Sånn skal du snakke til sikkerhetsrådet.

-Takk. -Jeg heter Anna.

-Jeg vet det. -Hva gjør du akkurat nå?

-Jeg lager kaffe. -Det er ikke sånn du blir journalist.

Du må hjelpe meg med å skrive et utkast til FN.

Ring Natalja og si at du jobber for meg.

Gi meg alle rapporter mot russiske soldater i Tsjetsjenia det siste halvåret.

Jeg kommer til å ringe folk resten av dagen.

Og jeg tar te. Uten sukker.

Jeg misliker Putin, for han hater folket sitt.

Han ser oss bare som midler for å oppnå målene hans.

Midler for å oppnå og beholde makt.

Han tror han kan behandle oss som han vil.

"Fordi vi ikke er noe.

Og han som har nådd toppen, er tsar og gud.

Vi har hatt slike ledere før i Russland.

Det førte til tragedie, stor blodsutgytelse og borgerkrig."

"Det vil jeg ikke ha, så jeg misliker denne typiske sovjetiske tsjekisten."

Medlem av det gamle hemmelige politiet.

Jeg vet hva en tsjekist er, men ingen utenfor Russland gjør det.

Hadde jeg visst at AP ville bli med, ville jeg skrevet det annerledes.

"Jeg liker ikke den typiske sovjetiske tsjekisten som sprader rundt i Kreml

som om han eier stedet. Gullet er polert og skinnende.

Tjenerne smiler lydig.

Kamerater og tidligere KGB-kolleger, forfremmet langt over sine evner,

prøver å utstråle verdighet." Herregud!

Den er sterk. Putin som keiser. Noen må vel si det.

Noen med makt setter seg kanskje ned og sjekker hvor Tsjetsjenia ligger.

Hva ser du på?

Hva?

Ingenting.

Takk.

-Unnskyld, får jeg sette meg? -Ja da.

Du er forfatter.

Jeg bare gjettet.

Du har et spent blikk, som om du har en tidsfrist.

Skulle ønske jeg kunne skrive. Jeg ville skrevet om historie.

De gamle tsarene. Ivan, Peter.

Du kan si hva du vil om dem nå, og ingen bryr seg, men den gangen...

Og du måtte passe deg når du snakket om kirken.

Alt sto i Stoglav.

Og vet du hva det var?

En nedtegnelse av tsarens spørsmål til presteskapet, samt deres svar.

Den etablerte kirkeretten.

Og hva skribenter hadde rett til å uttrykke.

Disse er utrolig gode.

Jeg forstår hvorfor du kommer hit hver morgen.

Hvor kommer du fra?

Du må slutte.

Slutte med hva? Å kritisere tsaren?

Det spiller ingen rolle for meg. Jeg liker å lese spalten din.

Lidenskapen din, at du bryr deg om folk.

Din kjærlighet til tsjetsjenerne.

Alt det hedrer deg.

Men det forandrer ikke situasjonen din.

Og hvilken situasjon befinner jeg meg i?

Det var hyggelig å treffe deg.

God morgen.

-God morgen. -Hei.

Kom igjen!

Gregor. Vent, jeg kommer.

-Sasja. -Ja.

-Vi må snakke sammen. -Jeg er sent ute.

Min venn, jeg hadde ikke noe å si om...

-Hei! -Hei!

-Hva er det? -Ingenting.

-Hvem var det? -Det var ingen. Kom igjen...

Hvorfor stirrer han på deg?

Jeg vet ikke. Kom igjen. Ilja...

-Ilja, la være! -Hei!

Hei!

Ilja, han er borte!

For et rot.

-Jeg har ikke tatt tak i det. -Nei, det er hans rot.

Pappa har det tøft. Han hater å være arbeidsløs.

-Ikke forsvar oppførselen hans! -Ilja.

-Det går bra nå. -Nei, det gjør det ikke!

Ingenting går bra.

Hverken pappa eller at fremmede forfølger deg.

Trolig på grunn av en artikkel du har skrevet.

Eller at jeg våkner hver morgen og tenker at noen skal ringe

og si at moren min er blitt funnet død. Det er ikke bra!

Ilja.

Jeg syntes det hørtes ut som deg. Hei.

Hallo. Velkommen hjem.

Spiser du middag her?

Nei.

-Ilja. Ilja! -Hvorfor er han sint? Hva sa du?

Hva sa du til ham?

Selv om jeg elsker å jobbe, handle matvarer og lage middag,

ville det vært fint om du kunne gjøre det av og til.

Jeg er opptatt!

-Med hva? -Jeg skriver ned alle dødstruslene.

Hvorfor det? Sasja.

Favoritten din av alle krigsforbrytere ringte i dag. Hør her.

Hørte du det? Du er død. Jeg skal skjære av puppene dine og mate hundene med dem.

Forrige gang var det livmoren din.

Noe sier meg at major Lapin har alvorlige mammaproblemer.

-Ingen har bedt deg om å gjøre det. -Vi må ha det nedtegnet.

Og uansett...

...hva annet kan jeg gjøre?

Har du skrevet flere søknader?

Jeg har skrevet mange. Ingen svarer.

Du kommer til å få svar snart.

Det er akkurat som før. Kjenner du det ikke?

Det er som om noen har brettet opp Stalins grav, og det stinker overalt.

-Hva med Vasilij? Ringte du... -Vær så snill, slutt.

Alle er livredde for ham.

De tør ikke engang å angripe meg.

-Unnskyld. -Det går bra. Jeg lager middag.

Unnskyld.

Kan jeg hjelpe deg?

-Jeg må snakke med Anna Politkovskaja. -Et øyeblikk.

Unnskyld? Hallo...

Du kan ikke være her.

-Stopp ham! -Hva er dette?

Har du en avtale? Du kan ikke bare brase inn her.

Vent! Det går fint.

-Kjenner du ham? -Jeg har sett ham.

Kan jeg hjelpe deg?

Hæren?

-Visekorporal Ivan Semenov, -5. armé, den motoriserte brigaden.

Kjempet du ved Gudermes?

-Dere mistet mange der. -De mistet flere.

Jeg vet at du vil fortelle noe, for du har forfulgt meg.

De løy.

De sa at det var til søppel.

Bli med meg, Ivan.

-Det går fint. Slipp ham. -Anna.

Det går bra, Dimitrij.

Denne veien.

-Er du sikker? -Helt sikker.

Sett deg ned.

Vi gravde en grøft, jeg og noen menn fra troppen.

Sersjanten sa at de skulle begrave søppel der.

Jeg hadde ingen grunn til å mistro ham.

Dagen etter kom en gjeng spesialstyrker til leiren.

Det var tsjetsjenere som hadde kjempet mot russerne, men byttet side.

Jeg fattet ikke hva de gjorde der.

Så ble en stor gruppe av sivile ført ut av leiren.

De marsjerte mot grøften, den som vi hadde gravd til søppelet.

Der ventet spesialstyrkene med geværene sine.

Leiren ble tatt ned en uke senere og forsvant.

En hel leir.

Kan du tegne et kart?

Lover du å ikke avsløre navnet mitt?

Hvis du lover at du ikke lyver.

Anna.

-Det har ligget rett foran nesen på meg. -Hva da?

Leiren korporal Semenov tjenestegjorde i.

Ifølge ham er over 200 døde begravet der,

og det samme skjer i hele regionen.

Hvis dette stemmer, vet du hva det betyr?

Ja.

-Du drar ikke dit. -Hvorfor ikke?

Du har et møte med Sikkerhetsrådet om fem dager.

-Det kan vente! -Herregud, Anna!

Du er invitert til FN av den britiske delegasjonen.

Det er ingen neglesalong man kan avbestille timen hos når som helst.

Semenov kontaktet meg. Jeg er den eneste han kan stole på.

Han stoler på denne avisen!

Det er den du jobber for, ikke omvendt!

Jeg skjønner. Tsjetsjenia er din baby, men denne avisen er min.

Og det er ikke pengene. Jeg kunne tjent dobbelt så mye.

Men da ville jeg jobbet med pisspreik. Og derfor ble jeg så glad

da invitasjonen fra FN kom.

Da jeg så Kofi Annans signatur, tenkte jeg: "Vi er på rett spor."

Og jeg mener ikke deg og meg.

Jeg mener alle som har satt sin fot her og trodd på noe!

Ok?

Vent!

Jeg kom hit for å snakke om en ulovlig okkupasjon

og de ødeleggende konsekvensene for sivile i Tsjetsjenia.

Men det siste døgnet har jeg mottatt bevis på massemord

på et nivå jeg aldri kunne forestilt meg.

Det er over 150 drepte sivile på åstedet.

Mange av disse har hendene bakbundet med piggtråd.

Og mange er blitt torturert.

Vi forventer å finne mange flere massegraver.

Kreml gjør alt de kan for å holde dette hemmelig.

De vil at verden skal tro at Russland er i krig med terrorister.

Men i virkeligheten er målet deres folkemord

mot Tsjetsjenias folk.

Ja, jeg så det.

Oppfattet.

Ja, takk.

Folk kan måtte bøte med livet for å si det de mener.

Å bare snakke med meg kan innebære fare.

-Hvor er han? -Han er ikke her.

Nei, han er ikke her! Han er i Regita!

Kom tilbake! Han er ikke her!

La ham være! Ikke løp etter ham! Vær så snill!

Ned på kne!

Kjære Anna, velkommen til London! Ha et fint opphold.

-Gudfaren begynner snart. -Synd at vi går glipp av den.

Vi kan jo ta romservice, som i gamle dager.

Og når de spør hvorfor jeg ikke kom og tok imot prisen, sier jeg:

-"Det var en gammel tv-film." -Men det er jo Gudfaren.

-Du elsker Gudfaren. -Nei, du elsker den. Jeg lot som.

Gjør deg klar nå!

-Hei. -Anzor er pågrepet.

-Hva? -De har tatt sønnen min.

Hvor førte de ham?

Hva er det?

Hva er det? Er alt i orden?

Kom.

Det er ikke som før. I vår tid måtte man dø for å få en pris.

I det minste miste et par ben.

Det henger et bilde der det står "Aldri glemt", men ingen vet hvem det er.

Og nå til kveldens siste pris.

Global Award for Human Rights Journalism ble opprettet

for å hylle det viktige arbeidet til journalister over hele verden.

I år går denne prisen til Anna Politkovskaja.

Ja!

Unnskyld! Unnskyld!

Kriger har to sider. Men jeg vil hevde at det er tre.

Uskyldige sivile som havner midt i en brutal middelalderkrig.

Jeg vil gjerne dedisere denne prisen

til disse fantastiske, modige menneskene.

-Beklager. Jeg har drukket vin. -Bra, bare skyld på vinen!

Alle elsket deg. Alle elsket talen.

Hvor lenge skal du være sint?

-Det er bare en flekk. -Det handler ikke om kjolen.

Dette handler om deg og din selvmedlidenhet.

-Når jeg prøver å hjelpe deg, blir du sur. -Jeg vet ikke hva du snakker om.

Du var en stjerne! Du ble behandlet som en overalt, selv hjemme.

Så skjedde det utenkelige: Din kone trådte frem i rampelyset.

-Det er så langt fra sannheten. -Jeg hadde rett!

Ja, du har jo faen meg rett om alt. Eller hva?

Du har rett i at jeg ikke liker å være uvirksom.

Jeg liker ikke å sitte og være uvirksom i årevis.

Og hvis feil er det?

Det er i hvert fall ikke min. Det er det ikke.

-Så du skylder alt på meg? -Hvem faen skal jeg ellers skylde på?

-Nei, unnskyld... -Sasja, jeg bryr meg ikke lenger.

-Skal jeg ta bagasjen? -Ja takk.

Jeg...

Vasilij lar meg sove hos ham en stund.

Det er snilt av Vasilij.

Hvor lenge blir du?

Noen dager til. Det er mange mennesker her.

Hør her.

Du er en bedre skribent enn meg.

Jeg vet at det er vanskelig for deg å si.

-Hallo? -De slo ham.

Og etterlot ham for å dø, som søppel.

Maaret.

De har tatt alt. Broren min, søsteren min, barna mine...

Det er det eneste krigen gjør. Den tar.

Og det er aldri nok. To århundrer har gått, og den vil ha mer.

Jeg er så lei for det.

Hvis dere blir lei av dette ekstremt lange kostymedramaet der ingenting skjer,

tror jeg det er en fotballkamp på.

Nei?

Ok.

Ingen skriver om krigens grusomme følger.

Kremls taktikk for å stoppe den såkalte terrorismen

skaper en voldsbølge uten sidestykke.

Kom dere av scenen, for faen!

Alle her inne kommer til å dø.

Hvis dere ikke gjør akkurat som vi sier.

Ring deres nærmeste.

Si at dere er tatt som gisler av Vedenos oppklarings- og sabotasjebataljon.

-Vil dere ha noe? -Nei takk.

Ilja.

Nikolai Agapov, direkte fra Dubrovka-teateret i Moskva,

okkupert av tsjetsjenske terrorister.

Herregud.

...truer med å sprenge bomber. Rundt klokken ni i kveld...

Demp lyden!

-Hvem er det? -Egorov, fra Den russiske føderasjonen.

-Hva vil du? -Jeg skal fortelle hva terroristene vil.

-Og hva vil de ha? -Deg.

-Meg? -Ja, for å megle i konflikten.

Ifølge deres leder er du den eneste russeren tsjetsjenerne stoler på.

Du må komme til Dubrovka-teateret nå.

Spør etter meg, så blir du eskortert til kommandosentralen.

Ok.

Mamma?

De vil at jeg skal forhandle med dem.

På telefonen?

Nei.

Å, herregud.

...en kvinne i 40-årsalderen ble drept på teateret.

Så du skal snakke dem til fornuft?

Skal du få dem til å se lyset?

Ilja, hvis jeg kan hjelpe til på noen måte, skal jeg gjøre det.

Ja visst. Det har jeg hørt hele livet.

-De er uskyldige, og de trenger deg... -Ilja.

-Ilja, hør her... -Det tar aldri slutt. Dette er verden!

Verden vil alltid ha ofre, uansett hva du gjør!

Så hvor passer vi inn, mamma?

Det handler ikke om dere!

Vi er jo bare familien din. Vi er faen ikke fattige og utnyttet...

-Ilja. -Nei.

Du drar ikke dit. Du blir her.

-Det er opp til henne. -Jeg vil ikke se deg dø!

Hør på deg selv.

Mamma, vær forsiktig.

Jeg har sendt Marta og spesialteamet. Du virker jo opptatt.

Prøv å ikke gjøre noen forbannet, selv om det er vanskelig.

Jeg skal prøve.

Det fins ingen drosjer nå.

Det er på nyhetene i Washington, og i London ifølge en kontakt.

Godt jobbet. Alle rapporterer om dere.

Hvorfor gjør du dette?

Du er ikke forelder. Kanskje du får barn en dag.

Da kommer de til å se på verdenen du har skapt, og dømme deg.

Uansett om du klarte å gjøre verden til et bedre sted eller ikke.

Men de vil dømme deg etter hvor hardt du kjempet for det.

Jeg kjører ikke lenger.

Jeg kjørte deg hit, men jeg skal ikke overlevere deg.

Gå nå, mamma.

Ingen slipper forbi.

Sir.

Takk for at du kom, Anna. Du skal ikke rapportere eller observere.

Ingen uttalelser eller intervjuer. Vær stille og hold meningene dine inni deg.

-Til situasjonen er løst. -Og så får jeg si hva jeg vil.

-Oberstløytnant Egorov. -Det er opp til deg.

Lederen er Movsar Barajev. Han er en velkjent tsjetsjensk separatist.

Vi tror det er minst 30 terrorister og 800 gisler.

Barna er fortsatt der inne. Å få dem ut er din viktigste oppgave.

Vi har fått tilgang til teaterets overvåkingskameraer ved utgangene,

så vi holder øye med deg.

Men hvis noe skjer, er det ikke mye vi kan gjøre.

-Vi har en splintjakke. -Det trengs ikke.

De har allerede drept to gisler.

De er villmenn.

-Stoler du på villmenn? -Er de det, hjelper ikke splintjakken.

-Skal vi dra? -Frue.

Hun går inn.

-Hun er helt alene. -Hun klarer seg.

-Hvor mye tid trenger mennene dine? -To til tre timer.

Hun er inne.

-Gi ordren. -Ja, sjef.

Hallo?

-Hallo? -Hei.

-Jeg er Abubakar. -Jeg heter Anna.

Det er en ære, Anna Politkovskaja.

Hjemme skriver de sanger om deg. De sier at du er den modigste i Russland.

Jeg skal møte Barajev.

Selvsagt. Bli med meg.

Hva faen er det for noe dritt? Er dere idioter?

Ta ned den dritten!

Jævla idioter!

Skriv at vi ikke er jihadister. Tross hva noen vil få dere til å tro.

Det er en glede å treffe deg.

Det er barn under 13 år her. Du har lovet å slippe dem fri.

Ok.

Ok, alle barn under 13 år stiller seg i trappen nå!

-Er dette kona di? -Ja. Hun er diabetiker.

-Vær så god. -Takk.

Kom igjen, barn.

Det er ingen vei tilbake.

Enten opphører krigen, eller vi sprenger gislene.

Så det er budskapet ditt?

Jeg forstår deg. Jeg vet at situasjonen i Tsjetsjenia er uutholdelig.

La meg hjelpe deg å forhandle.

Vi må få en stopp på alle militæraksjoner.

Hvis han går med på det,

lar vi de eldre barna gå.

Hvordan vet vi at aksjonene ikke fortsetter?

Hvis du lar barna gå, er det en veldig viktig gest, Abubakar.

Hun vil snakke med deg.

Takk.

Han sier at militæraksjonene må opphøre.

Først løslater han de eldre barna. Da opphører alle aksjoner unntatt i Vedeno.

Han sier at dere må løslate de eldre barna først.

Anna.

-Fatima. -Vi har kommet langt.

Ja, på vidt forskjellige veier.

Du bruker ord, jeg bruker handlinger.

Disse mennene...

De utnytter deg.

Du tar feil.

De er gode, og de kjemper for en god sak.

Hvis mannen din var i live, ville han kjempet med dem?

Menn som utnytter sårbare og krever at de skal drepe uskyldige. For fredens skyld?

Dekk til ansiktet, Fatima.

Bli med meg nå. Be om nåde i retten.

Ellers overlever du ikke dette.

Ok.

Resten av barna kan dra.

-Og kvinnene? -Kanskje.

Du må gå nå.

Og du må fortsette å snakke. Hvordan skal dette ellers slutte?

Når Tsjetsjenia er selvstendig. Da slutter dette.

Ha det.

Hva... Nei, dere kan ikke...

-Hva faen foregår? -De stormer bygningen.

Herregud, krigen har kommet hit.

Hva var det?

-Slipp meg! -Slipp henne.

Hva faen har dere gjort?

Dere utnyttet meg for å vinne tid.

Vi har alle en jobb å gjøre.

Vi reddet uskyldige og uskadeliggjorde noen tsjetsjenere.

Godt jobbet.

Det var visst presidentens plan. Men det hørte du ikke fra meg.

Dere er gale. Dere er faen meg gale alle sammen!

Så du anklager presidenten for drap?

Han beordret at kjemiske våpen skulle brukes på sivile,

og 170 mennesker døde. Hva vil du kalle det?

-Det var en gass med opioider, ikke sant? -Fentanyl.

-Det brukes til å bedøve, ikke drepe. -Ser du disse folkene?

De er sivile, ikke terrorister. Og de sover ikke.

Fentanyl forårsaker underventilering.

Ofrene skulle ha blitt lagt i sideleie, for å holde luftveiene åpne.

Men de ble etterlatt på ryggen, så de skulle kveles.

Akuttpersonalet ble overveldet av antallet ofre som trengte pleie.

-Men hvis de hadde blitt advart... -Hvorfor ble de ikke det?

Taushetsplikt!

Avisen vår avslørte at aksjonen ble klassifisert som konfidensiell.

Og det inkluderte mennesker som kunne ha reddet liv.

Og det faktum at 30 terrorister tok hundrevis som gisler?

Den eneste terroristen det russiske folk trenger å frykte,

er deres egen president.

Dere må se dette.

Nå mottar vi rapporter fra Beslan i Nord-Ossetia.

Tsjetsjenske separatister har okkupert en skole og tatt mange gisler.

Det minner om Dubrovka-teateret. Hundrevis av mennesker er innestengt.

Nei...

Anna, dette er ikke din krig.

-Kom igjen. -Noen må jo forhandle, Dimitri.

Jeg trodde du var journalist.

Det er jeg, det vet du. Det er derfor jeg må dra dit.

Bare vær forsiktig.

Kontakten vår møter deg og kjører deg til skolen.

Myndighetene sier det er 200-400 gisler, men kontakten min gjetter på 1100.

700 barn.

-Lykke til. -Takk.

Vær forsiktig!

Velkommen om bord.

Takk.

-Vil du ha te eller kaffe? -Nei takk.

-Vil du ha te eller kaffe? -Te, takk.

Takk.

Unnskyld?

Unnskyld?

Unnskyld?

Mamma...

Mamma, du er våken. Vann.

Ilja?

Ja, hun er våken.

Ok. Ok.

Ilja er på vei. Jeg skal hente en sykepleier.

Hva skjedde? Gislene...

Hva skjedde?

Opprørerne utløste en bombe i en gymsal.

Hvis man skal tro Kreml.

Folk døde, mamma.

Hvor mange?

Dødstallene endres hele tiden.

Nå sier de at flere enn 300 har dødd.

Inkludert separatistene.

Hvor mange barn?

-Mamma, du må hvile. -Vera, hvor mange barn?

Flertallet.

Du hadde helt rett.

Du sa hun ville overleve.

Gud er stor.

Garri Kasparov var på tv i går kveld.

-Han sa at du er "landets samvittighet". -Garri Kasparov bør holde seg til sjakk.

God morgen.

Har dere sett dette?

Anna. Anna.

Jeg er ingen helgen.

Langt ifra.

Spør Beslans mødre.

Ikke si noe til dem.

Moder Russland.

Langt ifra.

Anna. Anna.

Takk!

Trekk unna, er dere snille!

Unnskyld meg.

Vær forsiktig.

-Går det bra? -Ja da.

-La oss dra hjem. -Ok.

En reporter skal ikke være midtpunktet.

Jeg er ikke politiker.

Jeg er bare et vanlig menneske i Moskva, St. Petersburg og Tsjetsjenia.

Jeg gjør jobben min.

Og jeg skal ikke slutte.

-Hei. Hvordan går det? -Fint.

-Hva gjør du i morgen? -Jeg tenkte å jobbe. Hvordan det?

Jeg tenkte å ta fri. Vil du bli med?

Ok.

Ok. Klokken 12 ved paviljongen i Druzjby-parken.

-Ok, vi ses der. -Ses.

Ha det.

Føttene mine er blitt feite.

Når gikk du i dem sist?

For 30 år siden.

Jeg dro til Gorkijparken på lørdager og danset cha-cha.

Hva er det?

-Cha-cha? -Ja.

Jeg var ganske flink. Spør kona mi.

-Jeg møtte Sasja på en tedans. -Tuller du?

Han tråkket meg på tærne hele tiden. Flaks for ham at han var så kjekk.

Jeg liker dette. At vi henger sammen.

Vi henger aldri sammen. Vi bare jobber.

Vil du danse?

Alle de andre avisene har en omreisende reporter. Hvorfor har ikke vi det?

-Vi har ikke råd til det. -Ikke ifølge regnskapsføreren.

Vi har hatt vårt beste kvartal noensinne, takket være deg.

Så kjenner du noen som kan skrive, som ikke har noe imot å sove borte?

Hva er det, Dima? Skal jeg slutte å tråkke folk på tærne?

De har aldri gått etter meg i alle disse årene.

De har truet meg. Men de...

...dreper reporterne mine.

Vennene mine.

Anna, jeg ber deg ikke om å slutte, bare om å holde deg unna skuddlinjen.

Du får beholde spalten din. Bare skift fokus.

Fra drap og korrupsjon til hoteller og restauranter.

Jeg skal tenke på det.

Da så...

Natalia sendte den. En video av to menn som dreper tsjetsjenske sivile.

Kanskje på ordre fra tsjetsjenske ledere,

eller Putin selv.

Du må sjekke at den er ekte.

Jeg forstår ikke.

Kjør på.

Men det er kilden din.

Du er klar.

-Hallo? -Egorov her.

Å, hei.

Du ville visst møtes?

Ja, men der det er mye folk.

Greit.

I morgen, klokken tolv på kunstmuseet.

Ok, vi ses da.

-Sov godt. -God natt.

Beklager at jeg er sen. Det var kø.

Svart te uten sukker.

Du helte ut en helt ok drikk.

Og du ble nesten kvitt en helt ok reporter.

Det høres sikkert usant ut, men jeg er glad du lever.

Betyr det at du ikke vil få meg drept nå?

Det er ikke min avgjørelse.

-Hvis avgjørelse er det? -Det kan jeg ikke si.

Kan ikke eller vil ikke?

Jeg spør fordi jeg er blitt overført til reiseavdelingen.

Så jeg lurte på om du kunne snakke med noen.

-Jeg kan videreformidle det. -Hva betyr det?

Jeg er bare mellomleder.

Slike beslutninger...

Min myndighet er begrenset.

-Løpet er kjørt for meg. -Jeg lager ikke reglene.

Nei, du bare følger dem.

Kan jeg spørre deg om noe?

Av alle veier du kan ta i livet, hvorfor valgte du denne?

-Jeg kan spørre deg om det samme. -Jeg valgte den jeg tror på.

Og ikke jeg?

Alt rundt her var en slum.

Før Ivan den store sparket ut beboerne og bygde et slott.

Ikke av ondskap, men fordi han hadde en visjon.

Han så en storslått by reise seg fra elendigheten.

Og bortenfor den, et mektig imperium

som strekker seg over to kontinenter.

Og her er vi, 500 år senere.

En journalist trygler for livet i et land styrt av en glorifisert gangster

som feirer åpningen av Starbucks.

Jeg forventer ikke at du skal forstå.

Har du noen barn?

Hvorfor vil du vite det?

-Nei, jeg har ingen barn. -Men du er gift, ikke sant?

Jeg er single.

Og i tilfelle du lurer, foreldrene mine er døde. Hva er poenget ditt?

Så du har ikke noen?

Mener du noen som bryr seg om jeg lever eller dør?

-Jeg er... -Hva?

Jeg er lei for det.

Jeg har et godt forhold til sjefen.

Og han har et godt forhold til en som kan hjelpe deg.

Så jeg skal forhøre meg.

Takk.

Ha det, Anna.

Finner du noe?

Og du?

Ikke rop.

Vera.

Hun venter barn!

Sasja, det er klart jeg blir glad hvis det blir en gutt.

Men vil du ikke ha et barnebarn?

Jenter er søtere. Særlig når de er yngre.

-Er de det? -Jeg var det før.

-Det er du fortsatt. Vi er så gamle! -Ja.

-Vi skal bli besteforeldre. -Jeg vet det.

-Vi burde snakke om det. -Ja.

-Vil du ikke snakke mer? -Jeg har så mange poser.

-Nye pelser? -Nei, Ilja kommer til middag.

-Med sin nye kjæreste. -Enda en? Skal du lage et festmåltid?

-Ja. Vera blir også med. -Flott.

-Vil du komme? -Når?

-Klokken åtte. -Ja, gjerne. Jeg tar med vin.

-Ja, ok. Ser deg da. Ha det. -Ha det.

Slipp!

-Slipp. -Nei!

Er journalistikken verd sine dødsofre hver gang?

Er sannheten verd så mye som et samfunn bryr seg om?

Nei.

Det fins ingenting av verdi bortsett fra sannheten.

ANNA POLITKOVSKAJA BLE DREPT 7. OKTOBER 2006

VLADIMIR PUTINS BURSDAG.

SIDEN DA HAR OVER 1500 JOURNALISTER BLITT DREPT I TJENESTE

DREPT I HELLAS I 2010

DREPT I LIBANON I 2021

DREPT I USA I 2018

DREPT I COLOMBIA I 2022

DREPT I KINA I 2011

DREPT I TYRKIA I 2018

DREPT I MEXICO I 2022

DREPT I SYRIA I 2012

DREPT I KENYA I 2022

DREPT I ISRAEL I 2018

DREPT I BRASIL I 2015

DREPT PÅ FILIPPINENE I 2020

DREPT I INDIA I 2021

DREPT I PAKISTAN I 2002

DREPT PÅ HAITI I 2000

DREPT I GUATEMALA I 2015

DREPT I RUSSLAND I 2006

Tekst: www.junefirst.tv