All language subtitles for Lark.Rise.to.Candleford.S01E01.1080p.AMZN.WEB-DL.AAC2.0.H.264

Det var alltid sanglerker,

sangene deres hang over
de mørkegylne åkrene.

Som barn føltes det som om
dette stille, gamle livet på landet
alltid hadde vært slik.

Og alltid ville være slik.

Er vi ferdige?

Far pleide å si
at ingen noensinne
kom til Lark Rise,

og at ingen noensinne dro.

Men han tok feil
på begge punkter.

Ikke lenge, ikke lenge.

Ta et lite pust.
Ta et lite pust.

Du er så nær.

Der var vi, jenter.

Jenta jeg var,
kunne ikke se hvor raskt
verden beveget seg bort

fra de langsomme sommerdagene.

Dette er Annie.
Annie, dette er Ethel og Frank

og Edmund og Laura.

Vi må komme oss bort
fra dette akterutseilte stedet.

Det er ikke plass
til så mange av oss,
ikke når det kommer en til.

Jeg kunne bare ane

at mitt eget liv
skulle bli
forandret for alltid.

Bier, bier, jeg er tilbake.

Blir du aldri lei
av å sitte der, Queenie?

Aldri!
Å stelle bier er ikke arbeid.
Det er en fornøyelse.

Hold deg nær broren din,
unge Laura.

Brødre kan gå seg vill
hvis man ikke holder
et våkent øye med dem.

Vær advart.

- Ethel, kom tilbake.
- Slutt med det! Ethel! Frank!

Slutt å slåss!

Laura!
Kan du ikke se til babyen?

Må jeg ta meg av
alt selv?

Hvordan kan du sitte med nesa
i en bok når det er
så mye å gjøre?

Hvis du ikke er til hjelp,
er det like greit
at jeg har funnet en plass til deg.

En plass?

Jeg hadde tenkt å fortelle deg det
når tiden var inne, Laura.

Kusine Dorcas har vennligst
gått med på å ansette deg
på postkontoret i Candleford.

Mor, jeg har aldri vært
inne på et postkontor engang.

- Det er bestemt, Laura.
- Men jeg skal hjelpe deg.

- Jeg skal passe babyen, jeg lover.
- Det er godt arbeid.

Du vil lære av Dorcas.
Hun har fått til
noe her i livet,

en kvinne som driver
et postkontor alene.

Og en smie. Tenk deg det!

Mor, vær så snill,
ikke tving meg til å forlate Lark Rise.

Å, hysj.

Hysj. Kom hit.
Hysj, hysj, hysj.

Da jeg var på din alder, Laura,

kom noen slektninger
på besøk til oss
fra Australia,

og de overtalte meg
til å bli med dem tilbake.

Jeg var så spent.
Det skulle bli
et helt nytt liv.

Alt var ordnet,
inntil kvelden
før jeg skulle dra.

De begynte å snakke
om slanger
som krydde i hagen deres.

Så jeg sa: 'Jeg drar ikke.'

Og det gjorde jeg ikke.

Men sannheten er, Laura,
at det var mer enn slanger
jeg var redd for.

Og jeg tar meg fortsatt
i å lure på:
'Hva om?'

Forstår du, min blomst?

Jeg har lagt en potetkake
i vesken din til deg.

Litt sukker
kan man alltid unnvære.

Ingen barn av meg skal ut
i denne verden
uten et skikkelig antrekk.

Gå på.

Dra og bli rik,
lille Laura!

Pakk inn hvert eneste frimerke
med ditt beste Lark Rise-smil!

Og ikke finn deg i noe tull
fra den overlegne gjengen
der borte.

Og glem aldri
hvor du kommer fra.

For mine øyne,
en landsbyjentes øyne,

virket alt så nytt
og så annerledes
enn livet jeg hadde kjent.

Gå på.

Følte jeg da
at dette var det jeg ville ha?

Kanskje jeg gjorde det.

Thomas, jeg tror vi har
en pakke til herr Norcutt.

- Ja, frue.
- Beklager, fru Glover.

Vi har ingenting til Dem i dag.

Fru Macey vil veksle inn
postanvisningen Deres, herr Pew.

Dorcas.

Du husker vår Laura.

Jeg plukket disse til Dem, frue.

Å, takk, Laura.
Du kom akkurat
i rette tid.

Vi har hatt
et forferdelig rush.

Men det er over nå,
så vi kan få oss
litt å spise.

Jeg kan ikke si vi dekker på
et slikt festmåltid hver dag.

Det er en fest.

Vi tenkte det ville være
en varm velkomst for Laura.
Gjorde vi ikke, Zillah?

Er du kristen, frøken?

Selv om det var Deres sak,
Thomas Brown, skal vi ikke diskutere

så høytidelige
saker ved mitt bord.

Laura, hils på Matthew,
som driver smia for meg.

Kanskje i morgen tidlig
kan fru Macey
og Thomas Brown her

vise deg hvordan vi sorterer
posten når den kommer
fra hovedkontoret.

Mat er min eneste svakhet.

Gå på.

Kom igjen.

Så, Laura, skal vi begynne?

Skjema AB/35, sparebankskjemaet.
K21, postanvisningsoversikten.

XY13, kontantregnskapsarket.

Ikke bekymre deg.
Du blir fort vant til dem.

Og frimerkene her,
ett-penny-
og halv-penny-merket.

Postanvisninger kommer
vi til senere.

Thomas,
telegram til fru Arless
borte i Lark Rise.

Hørte du meg, Thomas?

Telegram til fru Arless
borte i Lark Rise.

Slik begynte det.

Et lite telegram
med noen få
ord med gode nyheter

skulle sette
bygd mot by,

rik mot fattig,
Lark Rise mot Candleford.

Ville det ikke vært
storartet å ha
sin egen 40-liters tønne

med godt øl i spiskammeret?

Bare å åpne kranen og hente
et glass til ektemannen.

Eller enda bedre,
han kan hente et til meg.

Og dere får god tid
til å betale for den.

Bare legg avdraget
til side hver uke,
så kommer jeg og henter det.

Hvem blir den aller første
i Lark Rise

til å eie sin egen tønne
med det beste, skummende ølet?

- Hvem sover her?
- Du.

- Hvem ellers?
- Ingen andre. Det er ditt rom.

Mitt eget rom.

Dette er et hjem,
ikke en låve. Du er i
Candleford nå, jente.

- Dorcas.
- Timothy.
Å, så snilt av deg.

Er de fra
hagen på herregården?

Dette er litt vanskelig.
Jeg har nemlig
lovet disse til Zillah.

Hun kom med
et svært tydelig hint
her om dagen.

Ja, Zillahs hentydninger
er ikke til å ta feil av.

Jeg så Thomas
dra av gårde i stad
med en sur mine.

Han skal levere
et telegram i Lark Rise.

Du vet hvor han
elsker å lide.

Ut fra kjolen din antar jeg at
du ikke skal ri
ut med meg i dag?

En ny jente har ankommet, Laura.
Emma Timmins' eldste barn.

Hun er veldig livlig
og ganske sjarmerende.

Jeg vil gjerne se til at hun
finner seg ordentlig til rette.

Jeg lot henne bli
kjent med Zillahs
spesielle velkomst.

Vel, i morgen da?

Ja, veldig gjerne.

Telegram til fru Arless.

Telegram? Fra hvem?

Tre og seks for leie
av mann og hestekjerre.

Vel,
jeg ser hestekjerra,
men jeg ser ingen mann.

Jeg ser du ennå ikke
har funnet Kristus.

Nei, og jeg har ikke funnet
tre og seks heller.

I så fall, i henhold til
postvesenets regler,

kan jeg ikke levere
dette telegrammet.

Å, ikke vær
så hjerteløs, mann.

Det kan være fra datteren min,
som er gravid.

Når de unge begynner,
er det på tide
at de gamle slutter.

Vel,
det er litt sent for det nå,
er det ikke, Thomas?

Eller det kan være
om min Walter.

- Det kan være
nytt om skipet hans...
- Det kan det så visst.

Og hvis du ikke hadde sløst bort
pengene han sendte deg

på laster som øl,
hadde du kanskje hatt
råd til å finne det ut.

Bli her litt.
Jeg skal skaffe pengene for deg.

Mamma, hva gjør du?

Vi må jo vite
hva som står i telegrammet,
ikke sant?

Det er greit nok at jeg låner
deg. Men hvordan skal du
klare å betale meg tilbake?

Vær så snill, mr. Paxton.
De ville ikke ha sendt
meg et telegram

med mindre det var
forferdelig dårlige nyheter,
ville de vel?

Vær så snill.

Dette er siste gang,
og det mener jeg.

De krever at bygdefolk
betaler det som tilsvarer
halvannen dagslønn

for noen få ord på
et stykke papir.

De tar betalt
for avstanden.

Postkontoret i Candleford sier
vi er utenfor deres
grense på åtte mil.

Da får de jo
betalt for det to ganger!

De tar jo praktisk talt
maten fra bordet vårt

og klærne av kroppen vår.

De tror de kan behandle oss
som enfoldige
bønder.

Noen burde
bruse litt med fjærene

og la dem vite
at de har blitt provosert.

Vi burde skrive et brev
til selveste postmesteren.

Hva tror du, Robert?

- Det er
noe om vår Lucy.
- Å.

Det koster meg vel ikke
tre og seks til
for at du skal lese det?

'Deres datter
fødte i dag
en velskapt liten jente.

'Mor og barn
er begge ved god helse.'

Å, å. Å, Thomas Brown.

Vi burde heve et glass øl
for denne velsignelsen.

Hvis du spør meg,
ville det velsignede være
å avstå.

Vel, ølet er der, og
dette er absolutt noe
verdt å feire.

Det tar kanskje litt tid,
men hun vil finne seg til rette.

Vi venner oss til det, vi også.

Vi er ikke den første familien
som sender datteren sin
ut i verden.

Det er gjort, Robert.

- Det er gjort, er det ikke, Robert?
- Jeg antar det,
hvis du sier det.

Jeg skrev ned alt,
alt jeg så og hørte.

Min mor sa alltid at selv
små ting aldri gikk
meg hus forbi.

- Har du funnet deg
til rette, Laura?
- Ja, takk.

Bra.
Da trenger du søvnen din.
Du har en stor dag i morgen.

Var det Lady Adelaide
vi så i dag, frøken?

Ja, det var det.
Og umulig vakker,
synes du ikke?

Jo.

Jeg hørte hun var fra London.

Ja, men nå
er hun gift med Sir Timothy,

hvis familie har gitt oss
vår godseier i
hundrevis av år.

Og i morgen får du kanskje møte henne.

Du skal dra
til herregården.

Du må møte Sir Timothy
og avlegge ed.

Ingen kan jobbe for
postvesenet før de
har signert erklæringen.

Det var ikke så mye ordene
hun sa om Lady Adelaide,

som blikket i
frøken Lanes øyne
da hun sa dem.

Jeg slår meg ned hos dere i dag,
frøken Lane.

Jeg er nysgjerrig på hva
dere to sladrer om.

Om det bare var så underholdende.

Timothy har engasjert meg
i den samme samtalen

siden vi var ti år gamle.

Jeg er ingen rytter, men jeg lovet Timothy

at jeg skulle gjøre et forsøk etter all denne tiden.

Den stakkars hesten vet når det er en byjente i salen.

Timothy, du snakker sånt tull.

Du rir så godt, Dorcas. Jeg har sett deg mange ganger.

Gå videre.

-Hva med et saftig lite kyss, da?
-Aldri i livet!

Alt vi gjorde var å trave rundt på landsbygda,

og hilse på leietakerne dine.

Likevel kom du tilbake fra de turene så mye blidere.

Nå vet du i det minste at du ikke går glipp av noe.

Og hva har du drevet med, unge dame?

Tyvjakt? Brannstiftelse? Eller er det småtyveri?

Jeg ser alvorlig på småtyveri.

Tilgi meg, Laura. Jeg kunne ikke dy meg.

Du ser så full av frykt ut der du står. Kom inn.

Dorcas har, ehm...

Frøken Lane har fortalt meg alt om deg. Vær så god.

'Jeg lover og erklærer høytidelig at jeg ikke vil åpne eller forsinke eller forårsake

eller tillate at noe brev eller noe sendt med posten blir åpnet eller forsinket.'

Og gjør du det?

Lover du høytidelig å være en tjener for Hennes Majestets Postkontor,

bundet av dets mange lover og forskrifter?

-Ja, sir.
-Da kan du signere.

Veldig godt lest var det også.

Du bør klare deg bra med frøken Lane. Hun er en utmerket kvinne.

Ehm, effektiv, mener jeg.

Og respektert og snill mot dem hun godkjenner.

Øynene dine er unge, Laura.

La oss håpe de aldri blir formørket av gråt.

Du sier til ham at brevet er fra hele Lark Rise.

Herr Paxton, jeg er redd det finnes regler som styrer

selv hva generalpostmesteren kan gjøre.

Du spør ham.

Hvordan skal folk ha råd til det, da? På 10 shillings gårdsarbeidslønn?

Rett er rett, og galt er ikke rett.

Hvordan kan du være så sikker på at Lark Rise er innenfor åtte-milsgrensen?

Det er folk i grenda som forstår sånt.

Det sitter i føttene deres, kan du si.

Og det er helt sikkert ikke åtte mil.

Vel, jeg skal absolutt videresende dette til generalpostmesteren for deg.

Vi blir behandlet som fattige slektninger til Candlefords snobbete måter,

og det er ikke riktig.

Ingen kan si at Lark Rise er imot Hennes Majestet, Gud velsigne henne.

Kan de, Laura?

Det er ikke Candlefords feil at de landsbygds-villmennene

sender hverandre telegrammer om hver eneste tåpelige ting

uten så mye som en tanke om hvordan det skal betales for.

Fru Arless.

Fru Arless, er du hjemme?

Ssh!

Sir, jeg leter etter fru Arless.

Jeg har reist spesielt fra Oxford for å hente betalingen hennes for ølet.

Vet du hvor jeg kan finne fru Arless?

Alfie, har Gamle Mandag betalt deg lønnen din?

Ja, sir, det har han.

Tenk deg om før du gir det til moren din.

Vel, hun forventer noe.

Det er stor sjanse for at hun bruker det før dagen er omme.

Nå, det blir ikke lett å nekte henne,

men det kan være det rette.

-Ja, sir.
-Flink gutt.

Jeg er moren din! Du gir lønnen din til meg.

Men du vil kjøpe mat for det.

Jeg skal kjøpe mat. Selvfølgelig skal jeg kjøpe mat.

Du skal se om jeg ikke gjør det.

-Takk.
-Takk, frøken Lane.

Laura, er det et brev til frøken Midwinter?

-Takk.
-Vær så god.

Det er kinningdag på gården i dag, frøken Lane.

Takk, Zillah. Da vil jeg gjerne ta et bad i kveld.

Som jeg sa, du er i Candleford nå, jente.

Den unge damen som kom inn for å hente brevet...

-Frøken Midwinter.
-Hun er en kusine av Sir Timothy.

Og brevet er fra en kjekk gårdsgutt, berusende kjekk.

Det vil selvfølgelig aldri gå.

Den stakkars gutten har ikke så mye som en penny å velsigne seg med.

Kjærlighet krysser sjelden det store skillet mellom sosiale klasser.

Så, ser du, Laura,

den erklæringen du signerte foran Sir Timothy,

det betyr at du og jeg er voktere av hemmeligheter

som selv han kanskje ikke kjenner til.

Kanskje under litt blonder.

Jeg tror dette ville passe Deres Nåde.

Stilen er den nye favoritten til prinsesse Louise.

Det tror jeg ikke.

Kanskje den grønne. Sateng kler Deres Nådes vakre hudfarge så godt.

Kan jeg få en rull blå bomull til frøken Lane?

Ruby, vil du?

Ja, jeg vet at grønt ikke alltid er din farge,

men denne er en veldig spesiell blå.

Absolutt fremhever...

-Er du ikke barnet fra Lark Rise?
-Jo, frue.

Vel, pass på å ikke røre noe i butikken min, ikke sant?

Man skulle tro at frøken Lane kunne finne noen mer fornemme

enn en liten landsbyjente til å hjelpe henne på kontoret.

Jeg kan lese og telle, og jeg ble oppdratt med skikkelig folkeskikk,

noe som er mer enn man kan si om enkelte i Candleford!

Vel!

Jeg tror ikke hun holder lenge
med frøken Lanes standarder.

Ja.

Hvordan går det med den nye jenta di,
Laura? Har hun funnet seg til rette?

Hun er smart, livlig, mer redd
en hun viser, og vet hva hun vil.

Jeg hører hun gjorde
et ganske stort inntrykk
på Pearl og Ruby Pratt.

Ja, og for det burde du
gi henne en medalje,

og jeg burde
øke lommepengene hennes.

Timothy, du ser på meg
på den
foruroligende måten din.

Gjør jeg?

Hun minner meg bare
om deg i den alderen.

Du er ikke bra for meg,
Timothy. Du får frem
det sentimentale i meg,

og sentimentalitet
er like
frastøtende som selvmedlidenhet.

Jeg frykter det er trøbbel
på gang med Lark Rise.

-Et brev til
generaldirektøren for posten?
-Å, nyheten har spredt seg, ser jeg.

Jeg mistenker
Robert Timmins står bak.

Jeg skulle ønske jeg kunne frafalle
avgiften, men han tar feil,
de tar feil.

De er utenfor grensen,
og det er det.

Om bare livet var så enkelt.

Faren min
ville aldri gi seg,

ikke når han følte det var
en urettferdighet
mot fattige folk.

Men jeg følte meg splittet. Jeg kunne
ikke unngå å forelske meg i
luksusen i Candleford.

Badet er klart,
frøken Lane.

Da skal jeg
ta mitt kanaribad. Takk, Zillah.

Bad er min eneste svakhet.

En liter kjernemelk, sier jeg,

en liter kjernemelk hun må
vaske ansiktet sitt med
på kjernedagen.

Og varmt
regnvann til badet.

Stakkars Queenie.
Broren hennes er syk.

Du får hente Thomas.

Velsigne Harry.

Ja...

Fru Turrill. Telegram.

Thomas Brown sier
han ikke gir
meg telegrammet

før han har
tre og seks pence
i hånden.

Nei, jeg sa til dem,
jeg sa til
Dorcas Lane selv.

Jeg betaler ikke, og det er
et faktum. Jeg beklager,
Queenie, men feil er feil.

Hvis det har navnet vårt på seg,
da er det vårt telegram.

Ingen herre fra Candleford
skal holde det fra oss!

Kom igjen, gutter.

Mine herrer, der er han.
Thomas Brown,
det er vårt telegram.

Thomas klarte
ikke å levere det,
er jeg redd.

-Men det er til Queenie.
-Ja.

Broren hennes er syk.
Hun burde få vite det.

Hvorfor fortalte han henne ikke?

Å, fordi, Laura,
det er ikke så enkelt.

Postkontoret er bygget
på regler og forskrifter.

Kan ikke regler og forskrifter
være feil noen ganger?

Og det er grunnlagt på disse
prinsippene av svært gode
og ærefulle grunner.

Du vil forstå
det når du er eldre
og mer erfaren

i forholdet
med disse tingene.

Det tror jeg ikke jeg vil,
frøken Lane.

Jeg tror ikke
jeg noen gang vil sette pris på
det som er grusomt og hjerteløst.

Laura, det er nok.
Din plass er å jobbe

og ikke å stille spørsmål ved
det du ikke
fullt ut forstår,

og det er akkurat
hva du skal gjøre nå.

Edmund!
Ethel! Hvor er dere?
-Gå nå.

Biff og løk?

Å, Caroline.
Hvordan har du råd til
biff og løk?

Alf har lønnen sin,
og jeg skal ikke
sløse den bort på å betale gjelden min.

Men alt gikk til ett måltid.

Å, jeg skal klare meg.
Jeg har gjort det før
og jeg skal gjøre det igjen.

Kom og sett deg, Emma,
ta deg en bit.

Hvem har sagt nei til rødt kjøtt?

Timothy, jeg tenkte vi kunne
ri ut mot Ingleston. Hva synes du?

Vel,
for å være helt ærlig, Dorcas,
vi ser alltid ut til å ri ut

i den retningen
du har lyst til.

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg gjør så godt jeg kan
for å holde tritt med deg.

Hva er det?

Fru Turrills bror.

Vi fikk et telegram i går
om at han var syk.

Thomas klarte ikke
å levere det fordi

Queenie ikke hadde råd til å betale
de tre og seks pence.

Nå ser det ut til at han
har gått bort.

Stakkars kvinne må ha
ligget våken hele natten

og lurt på hva det var
vi holdt skjult for henne.

Dorcas, du var bare
budbringeren. Ikke straff
deg selv for mye.

Faren min innprentet alltid
i meg å legge følelsene til side
og gjøre alt

i henhold til postens
reglement.

Men det er ikke lett
når det betyr

at jeg må stå for noe
jeg ikke tror på!

Vel,
kanskje du og jeg kunne ri
bort til Lark Rise nå.

Du kunne levere nyhetene
til fru Turrill selv,

og tilby henne din unnskyldning.

Jeg er sikker på at hun
ville sette pris på det.

Og jeg hører hun var uhøflig
mot frøken Pearl og frøken Ruby

på sitt første
besøk i butikken.

Man må lure på hva
frøken Lane tenkte på
da hun tok inn en slik jente

under sitt tak.

Regn i luften igjen.

Jeg burde ta en terte til
for å klare meg gjennom
den andre leveransen.

Jeg følte jeg
ikke hadde en venn
i Candleford.

Og ikke gjør den feilen
å tro at jeg er her
på kommando

av hvem som helst, jenta mi,
for det godtar jeg ikke.

Og etter problemene
med telegrammet om
Queenies bror,

følte jeg at jeg ikke ville ha en.

Vi er alle lei oss
på postkontoret.

Lei oss for at
du ikke
mottok beskjeden.

Hvis jeg har bidratt
til din lidelse...

Han var en så vakker gutt.

Min mor sa alltid:
'Harry vil se kjekk ut selv i kisten sin.'

Fru Turrill, om det er
noe jeg kan gjøre...

En så vakker gutt.

Dorcas,
er det noe i veien?

Jeg var nettopp innom fru Turrill

fordi vi fikk et telegram
om at broren hennes
var blitt syk,

men dessverre
klarte ikke Thomas
å levere det.

Og nå er den stakkars mannen død.

Jeg tenkte kanskje
jeg burde fortelle henne det selv.

Det er veldig
omtenksomt av deg.

Men om Queenie hadde visst
han var syk, kunne hun ha
dratt for å være med ham.

Thomas burde ha fortalt
fru Turrill at hun kunne
komme til postkontoret

-for å hente beskjeden sin.
-Ja.

Og om hun hadde gått
avstanden, ville hun visst
det ikke var åtte mil.

Emma, jeg håper
at du vet...

Det burde ikke være
til Candlefords fordel

at Queenie finner ut
om broren hennes
lever eller ikke!

Folk i Candleford

betaler ikke tre og seks
for en mann og hest, gjør de?

Nei, Emma, det gjør de ikke,
men de bor ikke utenfor...

Det er ikke åtte mil!

Mine damer, om jeg kan foreslå,
det ser ut til å være

en rettferdig og enkel måte
å løse tvisten
om avstanden på.

Vi måler det.

Og jeg vil overvåke operasjonen
for å garantere upartiskhet.

Det kan være en passende måte
å legge denne saken død på.

Hva med neste søndag?

-Måle?
-Ja, for å løse en tvist.

Jeg måtte gjøre noe.
Det var min idé.

Du måler avstanden
mellom
Candleford og Lark Rise,

og det er derfor vi vil gå glipp av
sommerens mest fantastiske ball?

Adelaide, jeg er godseieren.
Jeg beklager,
men jeg må ta meg av dette.

Dette er det jeg gjør.

Men så vidt jeg kan se,
er dette en postkontortvist,

som egentlig ikke krever
at godseieren løser den.

Ja, jeg antar det er
en postkontorsak,

men dette er mine leietakere,
så det er min plikt å se
at rettferdighet skjer.

Det kan du vel se?

Adelaide, jo mer jeg vier
meg til min plikt,
jo mer nyter jeg det.

Du kunne bli med meg.
Vi kunne gjøre dette sammen.

Thomas, jeg tror kanskje
på denne ene søndagen du kunne
vise litt smidighet.

De kan kalle det smidighet,
frue. Herren kaller det forsømmelse,

og forsømmelse
fører til fornedrelse.
Hold sabbatsdagen hellig!

Vi skal ha to penny-frimerker.

Vi ville bare
fortelle deg, frøken Lane,

at vi vil være der
for å støtte deg
når søndagen kommer.

Jeg er ikke sikker på at det vil være
nødvendig, mine damer.

Men det er vår plikt å forsvare
byens gode navn.

Det er et under at du tillot
en slik utfordring
mot din autoritet

og integritet, frøken Lane.

Til integriteten til oss alle.
Det er en fornærmelse
mot standardene

i hele Candleford.

Vi må virkelig ikke la
dette blåse opp...

Vi vil være der.

Og vi har oppfordret alle
våre venner og kunder
til å støtte saken.

Vi vil sørge for at hele
Candleford står
bak deg, frøken Lane.

Pappa!

Hva gjør du her?

Nyter synet.
Du ser virkelig ut som du hører hjemme her.

Hvordan er det for deg her, Laura?

Jeg liker å ha mitt eget rom
og måltidene og badene.

Og det er bøker overalt.

Du ville fortalt meg om du
ikke kunne slå deg til ro her,
ikke sant?

-Selvfølgelig ville jeg det.
-Vel,
det er det beste.

-Skål for deg
i ditt nye hjem.
-Hva er det, pappa?

Jeg har gått den
veien tusen ganger.

Hvorfor virker det i dag
lenger
enn åtte mil?

Jeg føler at
jeg gjør meg selv
til en narr, Laura.

Jeg sa jeg visste
ting jeg ikke visste,
fikk andre til å tro meg.

Og nå vet jeg bare ikke.
Vi blir alle narrer,
hele Lark Rise.

Ikke bekymre deg, kjære.

Om jeg tar feil, kan det
svi litt på stoltheten,
men det er ikke det som betyr noe.

Det er en sjanse for at vi har rett,
og vi må ta den

slik at det som
skjedde med Queenie
aldri skjer igjen.

Forhåpentligvis
er de her neste uke.

Laura?

Jeg har noen klær
fra da jeg var på din alder.

Jeg tenkte du
kanskje ville ha dem
til å ha på deg på postkontoret.

Jeg tror ikke
jeg vil trenge dem, frue.

Føler du at Candleford
ikke er riktig for deg?

Jeg føler at
jeg ikke er riktig for Candleford.

Jeg vet det kan være
vanskelig å slå seg til ro
i et nytt hjem, en ny by.

Men jeg må innrømme
at jeg trodde du gjorde
det ganske bra.

Og det må være noen ting
ved Candleford
som du liker ganske godt?

Så hva er det
som virkelig plager deg?

Jeg så pappa i dag.

Han gikk tilbake fra Lark Rise.

Og han er overbevist om at
grenda er utenfor
åtte-milsgrensen,

at målingen
helt sikkert vil bevise
at Lark Rise tar feil.

Ikke vær nedtrykt.

Min far pleide å si at
vi burde jobbe
med forskriftene.

Men jeg har alltid heller
likt å lete etter måter
å omgå dem på.

Er vi klare, Matthew?

-Sir.
-Da går vi.

William!

Så da kirkeklokkene ringte
den søndagsmorgenen,

begynte vi å
gå til Lark Rise.
Jeg var på vei hjemover,

men på en eller annen måte fant jeg meg selv
på feil side
av denne lille krigen.

Thomas, ga Herren deg
fri likevel?

Det er vel ikke jobb,
er det, frue?

Ingen kan si at Thomas Brown
arbeidet på sabbaten.

Timothy, jeg vil takke deg
for at du gjør dette,
uansett utfall.

Jeg gjør bare det som er rett
overfor leietakerne mine.

Ja, men du har vært
en trofast venn for meg.

Og det kan jeg ikke la
være unevnt i dag.

Sir Timothy.
Kanskje vi kan stoppe
for å spise nå.

Mat er min eneste svakhet.

Matthew!
En lunsjpause, tror jeg.

Lunsjpause.

Tok deg!

Adelaide, for en herlig overraskelse.
Kom og spis lunsj.

Deres nåde, De har kommet
akkurat i tide
til avslutningen

-av vår lille odyssé.
-Unnskyld at jeg kom så sent.

Jeg trodde dere ville klare dere
fint uten en byjente.

Matthew, kan du
spå resultatet?

Jeg vil si at når vi kommer
til Lark Rise...

- Ja.
- Er vi utenfor
åttekilometersgrensen.

Hva sier Dorcas
til Matthew?

Greit, på tide å tøye reglene.

Laura, jeg trenger at du
leverer en beskjed til faren din.

Hva har de matet deg med
der borte i Candleford?

Åh, Alf, det er så mye
å fortelle deg. Jeg vet ikke
hvor jeg skal begynne.

Du kan begynne
med å sette deg ved siden av meg.

Jeg kan ikke. Jeg må snakke
med frøken Lane. Jeg finner deg senere.

Unnskyld meg,
herr, om jeg får spørre,

hvilken vei har De
tenkt å reise?

Det er ikke
den mest direkte veien, herr.

Veien jeg alltid reiser
er hovedveien.

Jeg tror De vil finne, herr,
at postkontorreglementet

ikke sier noe om hovedveien
eller den tryggeste eller
den mest praktiske.

Det står at avstanden
fra postkontoret

ikke må være mer
enn åtte miles.

-Dette kan du ikke gjøre.
-Hva foreslår De, herr Timmins?

Vi går rundt høyden den veien
og inn i grenda der.

Matthew, gå foran.
Herr Timmins viser deg veien.

William!

Frue.

Det blir fortsatt jevnt.

Vel, det er bare noen få meter,
men et resultat er et resultat.

Mine damer og herrer,
jeg tror vi har fastslått i dag

at ifølge postkontorvedtektene,
ligger landsbyen Lark Rise

innenfor, jeg gjentar,
innenfor åttekilometersgrensen.

Derfor er den ikke
underlagt gebyr
for levering av telegrammer.

Men jeg leverer ikke
over noe jorde.

Hvordan kan de si at det er riktig?

Jeg tror Herren
ville at vi skulle være
storhjertede i nederlag, Thomas.

Vel, jeg tror
Godseieren kunne spandere
en øl på de tørste

etter vår syv mils tur.

Jeg sier deg, det er ingen vits
i å bekymre seg, ser du? Ting
ordner seg alltid på et vis.

Hold broren din nær,
lille Laura.

Brødre kan gå seg vill
hvis du ikke passer
godt på dem.

Vær advart.

En til felespilleren.

Frøken Lane!

Jeg håper De er enig, frue,
at det som er betalt ut

-bør returneres.
-Rett er rett, herr Paxton,

derfor har jeg
allerede returnert

tre shilling og seks pence
til fru Arless.

Fru Arless?

Nei, nei,
hold an der, fru Arless!

Og alle andre som har betalt,
hvis dere gir telegrammet deres
til Thomas,

skal jeg sørge for at
dere blir refundert.

Vel, det er fortsatt ikke riktig.
Candleford kom fortsatt
på topp.

Åh, Robert, våg ikke
å starte noe mer.

De har fått vår Laura,
og jeg vil bare fortelle dem
hvor heldige de er.

Men kanskje ikke i dag. Ikke sant?

# Twister Turrill er mitt navn

# England er min nasjon

# Lark Rise er
min bosted
Og Kristus er min frelse

# Når jeg er død
og i min grav

# Og alle mine bein er råtne

# Syng denne
sangen og tenk på meg
Og husk at jeg ikke er glemt #

Frøken Lane,
jeg ville si...

Jeg vet, Laura,
postkontorreglementet

har sine
fordeler også, hmm?

Frue.

Frøken Lane hadde absolutt rett
i det.

Livet var
uendelig mye mer komplisert
enn jeg hadde trodd.

Den lille telegramkrigen
hadde gitt meg et glimt av
hennes kjærlighet til ugagn.

Sir Timothy hadde kalt henne
en utmerket kvinne,

og jeg skulle snart finne ut
hva han mente.

Det er det.

Jeg følte meg så stolt
av vennene mine i Lark Rise,

fattige utover all fatteevne,

men de hadde
aldri mistet hemmeligheten
med å være lykkelige med lite.