Original subtitles

Det var alltid sanglerker,

sangene deres hang over de mørkegylne åkrene.

Som barn føltes det som om dette stille, gamle livet på landet alltid hadde vært slik.

Og alltid ville være slik.

Er vi ferdige?

Far pleide å si at ingen noensinne kom til Lark Rise,

og at ingen noensinne dro.

Men han tok feil på begge punkter.

Ikke lenge, ikke lenge.

Ta et lite pust. Ta et lite pust.

Du er så nær.

Der var vi, jenter.

Jenta jeg var, kunne ikke se hvor raskt verden beveget seg bort

fra de langsomme sommerdagene.

Dette er Annie. Annie, dette er Ethel og Frank

og Edmund og Laura.

Vi må komme oss bort fra dette akterutseilte stedet.

Det er ikke plass til så mange av oss, ikke når det kommer en til.

Jeg kunne bare ane

at mitt eget liv skulle bli forandret for alltid.

Bier, bier, jeg er tilbake.

Blir du aldri lei av å sitte der, Queenie?

Aldri! Å stelle bier er ikke arbeid. Det er en fornøyelse.

Hold deg nær broren din, unge Laura.

Brødre kan gå seg vill hvis man ikke holder et våkent øye med dem.

Vær advart.

- Ethel, kom tilbake. - Slutt med det! Ethel! Frank!

Slutt å slåss!

Laura! Kan du ikke se til babyen?

Må jeg ta meg av alt selv?

Hvordan kan du sitte med nesa i en bok når det er så mye å gjøre?

Hvis du ikke er til hjelp, er det like greit at jeg har funnet en plass til deg.

En plass?

Jeg hadde tenkt å fortelle deg det når tiden var inne, Laura.

Kusine Dorcas har vennligst gått med på å ansette deg på postkontoret i Candleford.

Mor, jeg har aldri vært inne på et postkontor engang.

- Det er bestemt, Laura. - Men jeg skal hjelpe deg.

- Jeg skal passe babyen, jeg lover. - Det er godt arbeid.

Du vil lære av Dorcas. Hun har fått til noe her i livet,

en kvinne som driver et postkontor alene.

Og en smie. Tenk deg det!

Mor, vær så snill, ikke tving meg til å forlate Lark Rise.

Å, hysj.

Hysj. Kom hit. Hysj, hysj, hysj.

Da jeg var på din alder, Laura,

kom noen slektninger på besøk til oss fra Australia,

og de overtalte meg til å bli med dem tilbake.

Jeg var så spent. Det skulle bli et helt nytt liv.

Alt var ordnet, inntil kvelden før jeg skulle dra.

De begynte å snakke om slanger som krydde i hagen deres.

Så jeg sa: 'Jeg drar ikke.'

Og det gjorde jeg ikke.

Men sannheten er, Laura, at det var mer enn slanger jeg var redd for.

Og jeg tar meg fortsatt i å lure på: 'Hva om?'

Forstår du, min blomst?

Jeg har lagt en potetkake i vesken din til deg.

Litt sukker kan man alltid unnvære.

Ingen barn av meg skal ut i denne verden uten et skikkelig antrekk.

Gå på.

Dra og bli rik, lille Laura!

Pakk inn hvert eneste frimerke med ditt beste Lark Rise-smil!

Og ikke finn deg i noe tull fra den overlegne gjengen der borte.

Og glem aldri hvor du kommer fra.

For mine øyne, en landsbyjentes øyne,

virket alt så nytt og så annerledes enn livet jeg hadde kjent.

Gå på.

Følte jeg da at dette var det jeg ville ha?

Kanskje jeg gjorde det.

Thomas, jeg tror vi har en pakke til herr Norcutt.

- Ja, frue. - Beklager, fru Glover.

Vi har ingenting til Dem i dag.

Fru Macey vil veksle inn postanvisningen Deres, herr Pew.

Dorcas.

Du husker vår Laura.

Jeg plukket disse til Dem, frue.

Å, takk, Laura. Du kom akkurat i rette tid.

Vi har hatt et forferdelig rush.

Men det er over nå, så vi kan få oss litt å spise.

Jeg kan ikke si vi dekker på et slikt festmåltid hver dag.

Det er en fest.

Vi tenkte det ville være en varm velkomst for Laura. Gjorde vi ikke, Zillah?

Er du kristen, frøken?

Selv om det var Deres sak, Thomas Brown, skal vi ikke diskutere

så høytidelige saker ved mitt bord.

Laura, hils på Matthew, som driver smia for meg.

Kanskje i morgen tidlig kan fru Macey og Thomas Brown her

vise deg hvordan vi sorterer posten når den kommer fra hovedkontoret.

Mat er min eneste svakhet.

Gå på.

Kom igjen.

Så, Laura, skal vi begynne?

Skjema AB/35, sparebankskjemaet. K21, postanvisningsoversikten.

XY13, kontantregnskapsarket.

Ikke bekymre deg. Du blir fort vant til dem.

Og frimerkene her, ett-penny- og halv-penny-merket.

Postanvisninger kommer vi til senere.

Thomas, telegram til fru Arless borte i Lark Rise.

Hørte du meg, Thomas?

Telegram til fru Arless borte i Lark Rise.

Slik begynte det.

Et lite telegram med noen få ord med gode nyheter

skulle sette bygd mot by,

rik mot fattig, Lark Rise mot Candleford.

Ville det ikke vært storartet å ha sin egen 40-liters tønne

med godt øl i spiskammeret?

Bare å åpne kranen og hente et glass til ektemannen.

Eller enda bedre, han kan hente et til meg.

Og dere får god tid til å betale for den.

Bare legg avdraget til side hver uke, så kommer jeg og henter det.

Hvem blir den aller første i Lark Rise

til å eie sin egen tønne med det beste, skummende ølet?

- Hvem sover her? - Du.

- Hvem ellers? - Ingen andre. Det er ditt rom.

Mitt eget rom.

Dette er et hjem, ikke en låve. Du er i Candleford nå, jente.

- Dorcas. - Timothy. Å, så snilt av deg.

Er de fra hagen på herregården?

Dette er litt vanskelig. Jeg har nemlig lovet disse til Zillah.

Hun kom med et svært tydelig hint her om dagen.

Ja, Zillahs hentydninger er ikke til å ta feil av.

Jeg så Thomas dra av gårde i stad med en sur mine.

Han skal levere et telegram i Lark Rise.

Du vet hvor han elsker å lide.

Ut fra kjolen din antar jeg at du ikke skal ri ut med meg i dag?

En ny jente har ankommet, Laura. Emma Timmins' eldste barn.

Hun er veldig livlig og ganske sjarmerende.

Jeg vil gjerne se til at hun finner seg ordentlig til rette.

Jeg lot henne bli kjent med Zillahs spesielle velkomst.

Vel, i morgen da?

Ja, veldig gjerne.

Telegram til fru Arless.

Telegram? Fra hvem?

Tre og seks for leie av mann og hestekjerre.

Vel, jeg ser hestekjerra, men jeg ser ingen mann.

Jeg ser du ennå ikke har funnet Kristus.

Nei, og jeg har ikke funnet tre og seks heller.

I så fall, i henhold til postvesenets regler,

kan jeg ikke levere dette telegrammet.

Å, ikke vær så hjerteløs, mann.

Det kan være fra datteren min, som er gravid.

Når de unge begynner, er det på tide at de gamle slutter.

Vel, det er litt sent for det nå, er det ikke, Thomas?

Eller det kan være om min Walter.

- Det kan være nytt om skipet hans... - Det kan det så visst.

Og hvis du ikke hadde sløst bort pengene han sendte deg

på laster som øl, hadde du kanskje hatt råd til å finne det ut.

Bli her litt. Jeg skal skaffe pengene for deg.

Mamma, hva gjør du?

Vi må jo vite hva som står i telegrammet, ikke sant?

Det er greit nok at jeg låner deg. Men hvordan skal du klare å betale meg tilbake?

Vær så snill, mr. Paxton. De ville ikke ha sendt meg et telegram

med mindre det var forferdelig dårlige nyheter, ville de vel?

Vær så snill.

Dette er siste gang, og det mener jeg.

De krever at bygdefolk betaler det som tilsvarer halvannen dagslønn

for noen få ord på et stykke papir.

De tar betalt for avstanden.

Postkontoret i Candleford sier vi er utenfor deres grense på åtte mil.

Da får de jo betalt for det to ganger!

De tar jo praktisk talt maten fra bordet vårt

og klærne av kroppen vår.

De tror de kan behandle oss som enfoldige bønder.

Noen burde bruse litt med fjærene

og la dem vite at de har blitt provosert.

Vi burde skrive et brev til selveste postmesteren.

Hva tror du, Robert?

- Det er noe om vår Lucy. - Å.

Det koster meg vel ikke tre og seks til for at du skal lese det?

'Deres datter fødte i dag en velskapt liten jente.

'Mor og barn er begge ved god helse.'

Å, å. Å, Thomas Brown.

Vi burde heve et glass øl for denne velsignelsen.

Hvis du spør meg, ville det velsignede være å avstå.

Vel, ølet er der, og dette er absolutt noe verdt å feire.

Det tar kanskje litt tid, men hun vil finne seg til rette.

Vi venner oss til det, vi også.

Vi er ikke den første familien som sender datteren sin ut i verden.

Det er gjort, Robert.

- Det er gjort, er det ikke, Robert? - Jeg antar det, hvis du sier det.

Jeg skrev ned alt, alt jeg så og hørte.

Min mor sa alltid at selv små ting aldri gikk meg hus forbi.

- Har du funnet deg til rette, Laura? - Ja, takk.

Bra. Da trenger du søvnen din. Du har en stor dag i morgen.

Var det Lady Adelaide vi så i dag, frøken?

Ja, det var det. Og umulig vakker, synes du ikke?

Jo.

Jeg hørte hun var fra London.

Ja, men nå er hun gift med Sir Timothy,

hvis familie har gitt oss vår godseier i hundrevis av år.

Og i morgen får du kanskje møte henne.

Du skal dra til herregården.

Du må møte Sir Timothy og avlegge ed.

Ingen kan jobbe for postvesenet før de har signert erklæringen.

Det var ikke så mye ordene hun sa om Lady Adelaide,

som blikket i frøken Lanes øyne da hun sa dem.

Jeg slår meg ned hos dere i dag, frøken Lane.

Jeg er nysgjerrig på hva dere to sladrer om.

Om det bare var så underholdende.

Timothy har engasjert meg i den samme samtalen

siden vi var ti år gamle.

Jeg er ingen rytter, men jeg lovet Timothy

at jeg skulle gjøre et forsøk etter all denne tiden.

Den stakkars hesten vet når det er en byjente i salen.

Timothy, du snakker sånt tull.

Du rir så godt, Dorcas. Jeg har sett deg mange ganger.

Gå videre.

-Hva med et saftig lite kyss, da? -Aldri i livet!

Alt vi gjorde var å trave rundt på landsbygda,

og hilse på leietakerne dine.

Likevel kom du tilbake fra de turene så mye blidere.

Nå vet du i det minste at du ikke går glipp av noe.

Og hva har du drevet med, unge dame?

Tyvjakt? Brannstiftelse? Eller er det småtyveri?

Jeg ser alvorlig på småtyveri.

Tilgi meg, Laura. Jeg kunne ikke dy meg.

Du ser så full av frykt ut der du står. Kom inn.

Dorcas har, ehm...

Frøken Lane har fortalt meg alt om deg. Vær så god.

'Jeg lover og erklærer høytidelig at jeg ikke vil åpne eller forsinke eller forårsake

eller tillate at noe brev eller noe sendt med posten blir åpnet eller forsinket.'

Og gjør du det?

Lover du høytidelig å være en tjener for Hennes Majestets Postkontor,

bundet av dets mange lover og forskrifter?

-Ja, sir. -Da kan du signere.

Veldig godt lest var det også.

Du bør klare deg bra med frøken Lane. Hun er en utmerket kvinne.

Ehm, effektiv, mener jeg.

Og respektert og snill mot dem hun godkjenner.

Øynene dine er unge, Laura.

La oss håpe de aldri blir formørket av gråt.

Du sier til ham at brevet er fra hele Lark Rise.

Herr Paxton, jeg er redd det finnes regler som styrer

selv hva generalpostmesteren kan gjøre.

Du spør ham.

Hvordan skal folk ha råd til det, da? På 10 shillings gårdsarbeidslønn?

Rett er rett, og galt er ikke rett.

Hvordan kan du være så sikker på at Lark Rise er innenfor åtte-milsgrensen?

Det er folk i grenda som forstår sånt.

Det sitter i føttene deres, kan du si.

Og det er helt sikkert ikke åtte mil.

Vel, jeg skal absolutt videresende dette til generalpostmesteren for deg.

Vi blir behandlet som fattige slektninger til Candlefords snobbete måter,

og det er ikke riktig.

Ingen kan si at Lark Rise er imot Hennes Majestet, Gud velsigne henne.

Kan de, Laura?

Det er ikke Candlefords feil at de landsbygds-villmennene

sender hverandre telegrammer om hver eneste tåpelige ting

uten så mye som en tanke om hvordan det skal betales for.

Fru Arless.

Fru Arless, er du hjemme?

Ssh!

Sir, jeg leter etter fru Arless.

Jeg har reist spesielt fra Oxford for å hente betalingen hennes for ølet.

Vet du hvor jeg kan finne fru Arless?

Alfie, har Gamle Mandag betalt deg lønnen din?

Ja, sir, det har han.

Tenk deg om før du gir det til moren din.

Vel, hun forventer noe.

Det er stor sjanse for at hun bruker det før dagen er omme.

Nå, det blir ikke lett å nekte henne,

men det kan være det rette.

-Ja, sir. -Flink gutt.

Jeg er moren din! Du gir lønnen din til meg.

Men du vil kjøpe mat for det.

Jeg skal kjøpe mat. Selvfølgelig skal jeg kjøpe mat.

Du skal se om jeg ikke gjør det.

-Takk. -Takk, frøken Lane.

Laura, er det et brev til frøken Midwinter?

-Takk. -Vær så god.

Det er kinningdag på gården i dag, frøken Lane.

Takk, Zillah. Da vil jeg gjerne ta et bad i kveld.

Som jeg sa, du er i Candleford nå, jente.

Den unge damen som kom inn for å hente brevet...

-Frøken Midwinter. -Hun er en kusine av Sir Timothy.

Og brevet er fra en kjekk gårdsgutt, berusende kjekk.

Det vil selvfølgelig aldri gå.

Den stakkars gutten har ikke så mye som en penny å velsigne seg med.

Kjærlighet krysser sjelden det store skillet mellom sosiale klasser.

Så, ser du, Laura,

den erklæringen du signerte foran Sir Timothy,

det betyr at du og jeg er voktere av hemmeligheter

som selv han kanskje ikke kjenner til.

Kanskje under litt blonder.

Jeg tror dette ville passe Deres Nåde.

Stilen er den nye favoritten til prinsesse Louise.

Det tror jeg ikke.

Kanskje den grønne. Sateng kler Deres Nådes vakre hudfarge så godt.

Kan jeg få en rull blå bomull til frøken Lane?

Ruby, vil du?

Ja, jeg vet at grønt ikke alltid er din farge,

men denne er en veldig spesiell blå.

Absolutt fremhever...

-Er du ikke barnet fra Lark Rise? -Jo, frue.

Vel, pass på å ikke røre noe i butikken min, ikke sant?

Man skulle tro at frøken Lane kunne finne noen mer fornemme

enn en liten landsbyjente til å hjelpe henne på kontoret.

Jeg kan lese og telle, og jeg ble oppdratt med skikkelig folkeskikk,

noe som er mer enn man kan si om enkelte i Candleford!

Vel!

Jeg tror ikke hun holder lenge med frøken Lanes standarder.

Ja.

Hvordan går det med den nye jenta di, Laura? Har hun funnet seg til rette?

Hun er smart, livlig, mer redd en hun viser, og vet hva hun vil.

Jeg hører hun gjorde et ganske stort inntrykk på Pearl og Ruby Pratt.

Ja, og for det burde du gi henne en medalje,

og jeg burde øke lommepengene hennes.

Timothy, du ser på meg på den foruroligende måten din.

Gjør jeg?

Hun minner meg bare om deg i den alderen.

Du er ikke bra for meg, Timothy. Du får frem det sentimentale i meg,

og sentimentalitet er like frastøtende som selvmedlidenhet.

Jeg frykter det er trøbbel på gang med Lark Rise.

-Et brev til generaldirektøren for posten? -Å, nyheten har spredt seg, ser jeg.

Jeg mistenker Robert Timmins står bak.

Jeg skulle ønske jeg kunne frafalle avgiften, men han tar feil, de tar feil.

De er utenfor grensen, og det er det.

Om bare livet var så enkelt.

Faren min ville aldri gi seg,

ikke når han følte det var en urettferdighet mot fattige folk.

Men jeg følte meg splittet. Jeg kunne ikke unngå å forelske meg i luksusen i Candleford.

Badet er klart, frøken Lane.

Da skal jeg ta mitt kanaribad. Takk, Zillah.

Bad er min eneste svakhet.

En liter kjernemelk, sier jeg,

en liter kjernemelk hun må vaske ansiktet sitt med på kjernedagen.

Og varmt regnvann til badet.

Stakkars Queenie. Broren hennes er syk.

Du får hente Thomas.

Velsigne Harry.

Ja...

Fru Turrill. Telegram.

Thomas Brown sier han ikke gir meg telegrammet

før han har tre og seks pence i hånden.

Nei, jeg sa til dem, jeg sa til Dorcas Lane selv.

Jeg betaler ikke, og det er et faktum. Jeg beklager, Queenie, men feil er feil.

Hvis det har navnet vårt på seg, da er det vårt telegram.

Ingen herre fra Candleford skal holde det fra oss!

Kom igjen, gutter.

Mine herrer, der er han. Thomas Brown, det er vårt telegram.

Thomas klarte ikke å levere det, er jeg redd.

-Men det er til Queenie. -Ja.

Broren hennes er syk. Hun burde få vite det.

Hvorfor fortalte han henne ikke?

Å, fordi, Laura, det er ikke så enkelt.

Postkontoret er bygget på regler og forskrifter.

Kan ikke regler og forskrifter være feil noen ganger?

Og det er grunnlagt på disse prinsippene av svært gode og ærefulle grunner.

Du vil forstå det når du er eldre og mer erfaren

i forholdet med disse tingene.

Det tror jeg ikke jeg vil, frøken Lane.

Jeg tror ikke jeg noen gang vil sette pris på det som er grusomt og hjerteløst.

Laura, det er nok. Din plass er å jobbe

og ikke å stille spørsmål ved det du ikke fullt ut forstår,

og det er akkurat hva du skal gjøre nå.

Edmund! Ethel! Hvor er dere? -Gå nå.

Biff og løk?

Å, Caroline. Hvordan har du råd til biff og løk?

Alf har lønnen sin, og jeg skal ikke sløse den bort på å betale gjelden min.

Men alt gikk til ett måltid.

Å, jeg skal klare meg. Jeg har gjort det før og jeg skal gjøre det igjen.

Kom og sett deg, Emma, ta deg en bit.

Hvem har sagt nei til rødt kjøtt?

Timothy, jeg tenkte vi kunne ri ut mot Ingleston. Hva synes du?

Vel, for å være helt ærlig, Dorcas, vi ser alltid ut til å ri ut

i den retningen du har lyst til.

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg gjør så godt jeg kan for å holde tritt med deg.

Hva er det?

Fru Turrills bror.

Vi fikk et telegram i går om at han var syk.

Thomas klarte ikke å levere det fordi

Queenie ikke hadde råd til å betale de tre og seks pence.

Nå ser det ut til at han har gått bort.

Stakkars kvinne må ha ligget våken hele natten

og lurt på hva det var vi holdt skjult for henne.

Dorcas, du var bare budbringeren. Ikke straff deg selv for mye.

Faren min innprentet alltid i meg å legge følelsene til side og gjøre alt

i henhold til postens reglement.

Men det er ikke lett når det betyr

at jeg må stå for noe jeg ikke tror på!

Vel, kanskje du og jeg kunne ri bort til Lark Rise nå.

Du kunne levere nyhetene til fru Turrill selv,

og tilby henne din unnskyldning.

Jeg er sikker på at hun ville sette pris på det.

Og jeg hører hun var uhøflig mot frøken Pearl og frøken Ruby

på sitt første besøk i butikken.

Man må lure på hva frøken Lane tenkte på da hun tok inn en slik jente

under sitt tak.

Regn i luften igjen.

Jeg burde ta en terte til for å klare meg gjennom den andre leveransen.

Jeg følte jeg ikke hadde en venn i Candleford.

Og ikke gjør den feilen å tro at jeg er her på kommando

av hvem som helst, jenta mi, for det godtar jeg ikke.

Og etter problemene med telegrammet om Queenies bror,

følte jeg at jeg ikke ville ha en.

Vi er alle lei oss på postkontoret.

Lei oss for at du ikke mottok beskjeden.

Hvis jeg har bidratt til din lidelse...

Han var en så vakker gutt.

Min mor sa alltid: 'Harry vil se kjekk ut selv i kisten sin.'

Fru Turrill, om det er noe jeg kan gjøre...

En så vakker gutt.

Dorcas, er det noe i veien?

Jeg var nettopp innom fru Turrill

fordi vi fikk et telegram om at broren hennes var blitt syk,

men dessverre klarte ikke Thomas å levere det.

Og nå er den stakkars mannen død.

Jeg tenkte kanskje jeg burde fortelle henne det selv.

Det er veldig omtenksomt av deg.

Men om Queenie hadde visst han var syk, kunne hun ha dratt for å være med ham.

Thomas burde ha fortalt fru Turrill at hun kunne komme til postkontoret

-for å hente beskjeden sin. -Ja.

Og om hun hadde gått avstanden, ville hun visst det ikke var åtte mil.

Emma, jeg håper at du vet...

Det burde ikke være til Candlefords fordel

at Queenie finner ut om broren hennes lever eller ikke!

Folk i Candleford

betaler ikke tre og seks for en mann og hest, gjør de?

Nei, Emma, det gjør de ikke, men de bor ikke utenfor...

Det er ikke åtte mil!

Mine damer, om jeg kan foreslå, det ser ut til å være

en rettferdig og enkel måte å løse tvisten om avstanden på.

Vi måler det.

Og jeg vil overvåke operasjonen for å garantere upartiskhet.

Det kan være en passende måte å legge denne saken død på.

Hva med neste søndag?

-Måle? -Ja, for å løse en tvist.

Jeg måtte gjøre noe. Det var min idé.

Du måler avstanden mellom Candleford og Lark Rise,

og det er derfor vi vil gå glipp av sommerens mest fantastiske ball?

Adelaide, jeg er godseieren. Jeg beklager, men jeg må ta meg av dette.

Dette er det jeg gjør.

Men så vidt jeg kan se, er dette en postkontortvist,

som egentlig ikke krever at godseieren løser den.

Ja, jeg antar det er en postkontorsak,

men dette er mine leietakere, så det er min plikt å se at rettferdighet skjer.

Det kan du vel se?

Adelaide, jo mer jeg vier meg til min plikt, jo mer nyter jeg det.

Du kunne bli med meg. Vi kunne gjøre dette sammen.

Thomas, jeg tror kanskje på denne ene søndagen du kunne vise litt smidighet.

De kan kalle det smidighet, frue. Herren kaller det forsømmelse,

og forsømmelse fører til fornedrelse. Hold sabbatsdagen hellig!

Vi skal ha to penny-frimerker.

Vi ville bare fortelle deg, frøken Lane,

at vi vil være der for å støtte deg når søndagen kommer.

Jeg er ikke sikker på at det vil være nødvendig, mine damer.

Men det er vår plikt å forsvare byens gode navn.

Det er et under at du tillot en slik utfordring mot din autoritet

og integritet, frøken Lane.

Til integriteten til oss alle. Det er en fornærmelse mot standardene

i hele Candleford.

Vi må virkelig ikke la dette blåse opp...

Vi vil være der.

Og vi har oppfordret alle våre venner og kunder til å støtte saken.

Vi vil sørge for at hele Candleford står bak deg, frøken Lane.

Pappa!

Hva gjør du her?

Nyter synet. Du ser virkelig ut som du hører hjemme her.

Hvordan er det for deg her, Laura?

Jeg liker å ha mitt eget rom og måltidene og badene.

Og det er bøker overalt.

Du ville fortalt meg om du ikke kunne slå deg til ro her, ikke sant?

-Selvfølgelig ville jeg det. -Vel, det er det beste.

-Skål for deg i ditt nye hjem. -Hva er det, pappa?

Jeg har gått den veien tusen ganger.

Hvorfor virker det i dag lenger enn åtte mil?

Jeg føler at jeg gjør meg selv til en narr, Laura.

Jeg sa jeg visste ting jeg ikke visste, fikk andre til å tro meg.

Og nå vet jeg bare ikke. Vi blir alle narrer, hele Lark Rise.

Ikke bekymre deg, kjære.

Om jeg tar feil, kan det svi litt på stoltheten, men det er ikke det som betyr noe.

Det er en sjanse for at vi har rett, og vi må ta den

slik at det som skjedde med Queenie aldri skjer igjen.

Forhåpentligvis er de her neste uke.

Laura?

Jeg har noen klær fra da jeg var på din alder.

Jeg tenkte du kanskje ville ha dem til å ha på deg på postkontoret.

Jeg tror ikke jeg vil trenge dem, frue.

Føler du at Candleford ikke er riktig for deg?

Jeg føler at jeg ikke er riktig for Candleford.

Jeg vet det kan være vanskelig å slå seg til ro i et nytt hjem, en ny by.

Men jeg må innrømme at jeg trodde du gjorde det ganske bra.

Og det må være noen ting ved Candleford som du liker ganske godt?

Så hva er det som virkelig plager deg?

Jeg så pappa i dag.

Han gikk tilbake fra Lark Rise.

Og han er overbevist om at grenda er utenfor åtte-milsgrensen,

at målingen helt sikkert vil bevise at Lark Rise tar feil.

Ikke vær nedtrykt.

Min far pleide å si at vi burde jobbe med forskriftene.

Men jeg har alltid heller likt å lete etter måter å omgå dem på.

Er vi klare, Matthew?

-Sir. -Da går vi.

William!

Så da kirkeklokkene ringte den søndagsmorgenen,

begynte vi å gå til Lark Rise. Jeg var på vei hjemover,

men på en eller annen måte fant jeg meg selv på feil side av denne lille krigen.

Thomas, ga Herren deg fri likevel?

Det er vel ikke jobb, er det, frue?

Ingen kan si at Thomas Brown arbeidet på sabbaten.

Timothy, jeg vil takke deg for at du gjør dette, uansett utfall.

Jeg gjør bare det som er rett overfor leietakerne mine.

Ja, men du har vært en trofast venn for meg.

Og det kan jeg ikke la være unevnt i dag.

Sir Timothy. Kanskje vi kan stoppe for å spise nå.

Mat er min eneste svakhet.

Matthew! En lunsjpause, tror jeg.

Lunsjpause.

Tok deg!

Adelaide, for en herlig overraskelse. Kom og spis lunsj.

Deres nåde, De har kommet akkurat i tide til avslutningen

-av vår lille odyssé. -Unnskyld at jeg kom så sent.

Jeg trodde dere ville klare dere fint uten en byjente.

Matthew, kan du spå resultatet?

Jeg vil si at når vi kommer til Lark Rise...

- Ja. - Er vi utenfor åttekilometersgrensen.

Hva sier Dorcas til Matthew?

Greit, på tide å tøye reglene.

Laura, jeg trenger at du leverer en beskjed til faren din.

Hva har de matet deg med der borte i Candleford?

Åh, Alf, det er så mye å fortelle deg. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Du kan begynne med å sette deg ved siden av meg.

Jeg kan ikke. Jeg må snakke med frøken Lane. Jeg finner deg senere.

Unnskyld meg, herr, om jeg får spørre,

hvilken vei har De tenkt å reise?

Det er ikke den mest direkte veien, herr.

Veien jeg alltid reiser er hovedveien.

Jeg tror De vil finne, herr, at postkontorreglementet

ikke sier noe om hovedveien eller den tryggeste eller den mest praktiske.

Det står at avstanden fra postkontoret

ikke må være mer enn åtte miles.

-Dette kan du ikke gjøre. -Hva foreslår De, herr Timmins?

Vi går rundt høyden den veien og inn i grenda der.

Matthew, gå foran. Herr Timmins viser deg veien.

William!

Frue.

Det blir fortsatt jevnt.

Vel, det er bare noen få meter, men et resultat er et resultat.

Mine damer og herrer, jeg tror vi har fastslått i dag

at ifølge postkontorvedtektene, ligger landsbyen Lark Rise

innenfor, jeg gjentar, innenfor åttekilometersgrensen.

Derfor er den ikke underlagt gebyr for levering av telegrammer.

Men jeg leverer ikke over noe jorde.

Hvordan kan de si at det er riktig?

Jeg tror Herren ville at vi skulle være storhjertede i nederlag, Thomas.

Vel, jeg tror Godseieren kunne spandere en øl på de tørste

etter vår syv mils tur.

Jeg sier deg, det er ingen vits i å bekymre seg, ser du? Ting ordner seg alltid på et vis.

Hold broren din nær, lille Laura.

Brødre kan gå seg vill hvis du ikke passer godt på dem.

Vær advart.

En til felespilleren.

Frøken Lane!

Jeg håper De er enig, frue, at det som er betalt ut

-bør returneres. -Rett er rett, herr Paxton,

derfor har jeg allerede returnert

tre shilling og seks pence til fru Arless.

Fru Arless?

Nei, nei, hold an der, fru Arless!

Og alle andre som har betalt, hvis dere gir telegrammet deres til Thomas,

skal jeg sørge for at dere blir refundert.

Vel, det er fortsatt ikke riktig. Candleford kom fortsatt på topp.

Åh, Robert, våg ikke å starte noe mer.

De har fått vår Laura, og jeg vil bare fortelle dem hvor heldige de er.

Men kanskje ikke i dag. Ikke sant?

# Twister Turrill er mitt navn

# England er min nasjon

# Lark Rise er min bosted Og Kristus er min frelse

# Når jeg er død og i min grav

# Og alle mine bein er råtne

# Syng denne sangen og tenk på meg Og husk at jeg ikke er glemt #

Frøken Lane, jeg ville si...

Jeg vet, Laura, postkontorreglementet

har sine fordeler også, hmm?

Frue.

Frøken Lane hadde absolutt rett i det.

Livet var uendelig mye mer komplisert enn jeg hadde trodd.

Den lille telegramkrigen hadde gitt meg et glimt av hennes kjærlighet til ugagn.

Sir Timothy hadde kalt henne en utmerket kvinne,

og jeg skulle snart finne ut hva han mente.

Det er det.

Jeg følte meg så stolt av vennene mine i Lark Rise,

fattige utover all fatteevne,

men de hadde aldri mistet hemmeligheten med å være lykkelige med lite.