Original subtitles

Tidligere i serien...

Jeg burde gifte meg med ham.

Men ikke våg å bli gravid.

Jeg vil ikke ha en skorpion til som ødelegger familiens navn.

Krigen er over!

Ikke for oss!

Vi drar aldri til Catania igjen, aldri.

Det er ikke rettferdig, jeg vil leve.

Hvis du kommer nær, blir du ikke smittet. Byen er forferdelig, død.

En forferdelig pest.

Til denne pesten er over, blir jeg hjemme hos meg.

Hvilket hjem?

Trodde du virkelig den brakken hvor vi møtes, var hjemmet mitt?

Jeg ser deg, vet du. Du har tatt roret på skipet.

Slutten kommer, Monti.

Jeg visner, og du blomstrer.

Familien Brandiforti må ende med meg.

Jeg sier det én gang.

Hvis du vil ha et barn, får du det.

Men du blir arveløs.

Så du tok det ikke fra meg.

Jeg orker ikke mer.

Jeg finner ingen stilling.

Jeg kan ikke engang bevege denne siden lenger, se.

Hvis hun dekker ansiktet, kommer jeg og hjelper henne.

Hva?

Hvis hun dekker ansiktet, kommer jeg og hjelper henne.

Men slutt!

Du blir latterlig.

Ser du ikke at ingen har kommet inn i dette huset på måneder?

Du derimot.

Skynd deg å ringe legen.

Jeg vil at du skal bli frisk før barnet blir for stort.

Du trenger ikke være redd, altså.

Det er ingenting å snakke om.

Du vil bare miste litt blod.

Hva kan det vel være?

Med din bondestyrke kommer du deg raskt.

Du vet ikke disse tingene.

Men jeg gjør det.

Jeg gjør det.

Det er ingenting å snakke om.

Du vil bare miste litt blod.

Hva kan det vel være?

Dette vil hjelpe henne.

Så snart det er mulig, må vi ringe noen arbeidere.

Siden gartnerne sluttet å komme, har trærne mistet formen.

Og huset trenger også en oppgradering.

Hvor lenge vil du fortsette denne torturen?

Nok.

Hva bryr jeg meg om det?

Hva bryr jeg meg om det?

Jeg beklager.

Eh!

Men var det virkelig så ille?

Dessverre, ja.

Jeg er så redd for henne.

Jeg vil fortsette å ta vare på henne alene.

Hun ba meg om det.

Ingen, jeg sier ingen, skal komme inn på rommet hennes.

Bare slik kan vi begrense smitten.

Men hvordan ble hun smittet?

Dette er en snikende sykdom.

Men vær alltid forsiktige.

Den gjemmer seg i gjenstander, på overflater.

Husker dere ikke hva legen sa?

Kom igjen nå.

Jeg har mye å gjøre.

Symptomer på forgiftning er tørre slimhinner, svelgevansker,

tørr og rød hals, feber, takykardi,

opphisselse, rastløshet, forvirring, hallusinasjoner og spasmer.

Deretter sløvhet, koma

og nå hjerte- og åndedrettsstans.

Dette er for sirkulasjonen, prinsesse.

Smertene er bedre, ikke sant?

Ja, ja.

For eksempel, se, jeg kan gjøre slik.

Før kunne jeg ikke det.

Men jeg føler meg rar.

Men har du ikke tatt med litt vin engang?

Det er en flaske rosolio i nattbordet til venstre.

Det er ikke så gøy å sove alene så lenge.

Man må jo trøste seg på en eller annen måte.

Ta deg et lite glass du også, da.

Kom igjen.

Greit, men etterpå skal jeg gi henne litt mer urtete.

Men det har også noen fordeler å sove alene.

Spesielt om morgenen.

Han, Prinsen, var som et sveitsisk urverk.

Så snart han våknet, var han klar.

Det er ikke mulig, jeg ville ikke visst det.

Han herjet med meg, nei, han massakrerte meg.

Og legg deg sånn, og legg deg sånn, og pang, og pang, og pang.

Av og til prøvde jeg å si nei, men han ble sur.

Så, for husfredens skyld, jeg... Gå, gå, gå, gå, gå.

Nei, for...

man burde spørre om informasjon, altså.

Før man gifter seg, om størrelsen.

Han hadde alt enormt.

Han hadde en svær pikk.

Nei, se du, det var...

det var nesten sånn.

Da jeg så det første gang, sa jeg: 'Hvordan skal jeg klare dette?'

'Hvor skal jeg få plass til det?'

Men jeg fikk plass til det, jeg fikk plass til det.

Jeg likte det til og med, se.

Eleonora hadde samme trang som faren sin.

Hun likte å forføre.

Hun likte den tingen.

Men hun var kvinne.

Hadde hun vært en mann, ville det vært en kvalitet.

Hun hadde...

denne tveeggede skjønnheten.

Delikat.

Og dødelig.

Sånn, et stort skritt.

Grava!

Du, du, du, du, du, du, du, du.

Jeg er sulten.

Jeg er også sulten.

La oss gå.

Stol på meg.

Dette er vakkert.

La oss gå.

Dette er det lille rommet.

Ja.

Ja.

Kjære.

Dette er spisestuen.

Kjære.

Kjære.

Kjære.

Dette er den rosa stuen.

Og dette er de store munnenes salong.

Kom, kom, kom.

Dette er den himmelblå stuen.

Hva gjør du her?

Bekymret.

Hva?

Jeg vil se mamma. Jeg er bekymret.

Hva sa jeg til deg?

Hva sa du til meg?

Ta på deg masken.

Har jeg rett til å se henne eller ikke?

Ta på deg masken.

Forstår du ikke at det er farlig?

Hva er det som tar deg?

Mamma, den som er med denne mammaen?

Det er din bestemor.

Hvorfor lar du ikke hushjelpene ta seg av henne da?

Vel.

Hvis du kan ta risikoen med å bli syk, hvorfor kan ikke jeg det da?

Jeg har allerede vært med henne.

Og jeg er veldig forsiktig, tro meg.

Men det er for å beskytte deg.

Og så er jeg død.

Beatrice, vær så snill.

Gå tilbake til rommet ditt.

God morgen.

Jeg har vondt i magen.

Jeg har en tørr, ru hud som sandpapir.

Men var det noen her med deg i natt?

Hæ?

Det var et barn.

Jeg kjente lukten av talkum.

Å, nei, lukten av svette dekket av talkum.

Men det var ikke en drøm.

Og du underkaster deg alltid, Modesto.

Nei, hva sier du?

Når kommer denne velsignede legen?

Han har aldri vært lynrask, men

denne tregheten er i det minste mistenkelig, ikke sant?

Med denne epidemien er han alltid opptatt, det er ikke lett å finne ham.

Jeg har sendt ham en melding igjen, han kommer.

Ikke vær sta, Modesta.

Jeg har allerede fått nok av deres fiendtlighet.

Det vil ikke være noen igjen som bærer vårt navn.

Og ikke motsi meg.

For jeg vil vite hvordan jeg skal straffe deg selv når jeg er død, vet du?

Jeg har makten til å straffe deg selv når jeg er død.

Det står skrevet i mitt testamente.

Ingen nett.

Straff.

Miste alt.

Faktisk, minn meg på at jeg må levere det til notarius Brevimano.

Hvis du forteller meg hvor det er, kan jeg gjøre det.

Jeg sa Brevimano, kjære.

Som vil få barn.

Hun vil miste alt.

Alt vil gå til veldedighet.

Og bare tittelen ville være igjen.

Men vet du hvor gøy det er?

En fillete prinsesse.

Kanskje til og med med et deformert barn.

Her er jeg igjen i hennes makt.

Og gi meg noe å drikke, kom igjen.

Kom igjen.

Jeg var sjakk matt.

Vita!

Vita!

Hun, lammet i sengen som på en trone, og jeg, liggende ved føttene hennes,

klarte nok en gang å påtvinge meg sin vilje.

Unnskyld.

Og hun skrev det ned svart på hvitt.

Jeg trengte en pause.

Jeg trengte tid.

Jeg måtte for enhver pris finne ham og få ham til å forsvinne.

Han kunne verken dø eller leve.

For en kvinne!

Med hvilken fasthet bestemte hun seg?

Jeg beundret henne.

Virkelig.

Nå har hun kalt deg en hore.

Grip den gamle hore... Irriterende!

...fanget.

Skynd deg!

Jeg kommer nå!

Du kommer!

Nå lurer jeg på om jeg skal jobbe.

Jeg føler meg ikke bra.

Jeg gjør faen meg ingenting etter at jeg har sprukket.

Vent!

Vent!

Bra!

Irriterende!

Irriterende!

Irriterende!

Irriterende!

Molita!

Molita!

Molita!

Kom igjen!

Unnskyld, jeg ville bare rydde litt.

Siden ingen kommer inn her... Ja.

Bare gjør det.

Ikke rør noe.

Det er der jeg konsulterer Manuele Medico.

Nei.

Bare fortsett å rydde.

Jeg ville komme og rydde først,

Ja, men så ringte prinsessen meg.

Hva sa hun?

Jeg ville komme og rydde først,

men så ringte prinsessen meg.

Har du sett henne?

Og jeg hørte klokken på rommet hennes ringe, ringe.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg løp opp, jeg fryktet det verste.

Jeg kan ikke engang være borte i fem minutter.

Selvfølgelig, jeg var forsiktig, jeg rørte ikke noe, jeg holdt avstand.

Prinsessen hadde det travelt med å se

legen, så jeg sendte forvalteren for å hente henne.

Hun virket veldig engstelig, jeg adlød henne bare til slutt.

Når kommer legen?

I morgen, antar jeg.

Det er sant.

Jeg stjal.

Jeg har alltid stjålet min del av gleden.

Fra alt og alle.

De ville ha Gud, jeg ville ha livet.

Og mot livet satte de ord som ondskap, helvete, lydighet, synd.

Jeg gjentok, jeg hater, jeg hater deg.

Jo mer jeg hatet, jo vakrere følte jeg meg.

Jeg burde ha kommet tidligere.

Jeg burde ha vært mer forsiktig.

Jeg hadde allerede gjort nok feil.

Jeg følte Eleonora Leggeros død i hele huset.

Og det virket som om jeg hadde brakt den med meg.

Og at sammen med Eleonora hadde også mine døde kommet.

Jeg var lei av å late som jeg adlød prinsessen.

Av å høre henne si igjen, 'du får se'.

Det er ingenting.

Du vil miste litt blod, men med ditt bondetemperament.

Det vil ikke gå slik.

Dette barnet er det første som er mitt.

Og det er ikke noens almisse.

Jeg er ditt siste hinder.

Ja.

Du vil miste alt, du vet.

Jeg kan klare meg uten pengene deres.

Uten bekvemmelighetene deres.

Jeg tenker på Beatrice.

På Ippolito.

Ikke bare på sønnen min.

Vi må leve.

Ikke forbli innesperret i disse døde rommene.

Denne galskapen din.

Livsvilje.

Mot hennes galskap og dødsønske.

Og jeg som trodde du var glad i meg.

Men jeg er glad i henne.

Jeg sverger.

Jeg skulle ønske jeg var som henne.

Hvem er jeg?

Her?

I disse rommene?

Klar til å ta imot mine døde?

Jeg er...

prinsesse Brandiforte.

Men i morgen?

Jeg hører allerede all støyen.

Folkemengdene.

Ved palassenes porter.

Hunder.

Som deg.

Ville som deg.

Men feigere enn deg.

De ber, de trygler.

Et nytt Sicilia.

Et nytt Italia.

En ny mann.

Et navn for rettferdighet.

All denne bevegelsen.

Dette maset.

Dette forsøket på å fange litt liv.

Å forsvare det til det ytterste.

Men for en skam.

Denne alderdommen... er en sann ruin.

Om du bare visste hvor glad jeg var da jeg var barn.

Jeg var virkelig lykkelig.

Så la det være.

Gi meg noe å drikke.

Ha.

Jeg har rett til å dra.

Ja.

Ja.

Jeg må spørre.

Jeg må spørre.

Ja.

Som prinsessen.

Hun jobber med en begravelse for Marta.

Jeg elsker deg sånn.

Nå tror jeg på deg.

Nå møtes vi på Piazza del Padre.

Jeg heter Antonia.

Nå møtes vi på Piazza del Padre.

Nå møtes vi.

For et tap, Don Carmela.

For et tap.

Hun er en stor kvinne.

Sara, du endrer deg ikke.

Disse tre dagene jobber ingen.

Vi er i sorg.

Jeg er alene, potestano.

Hun var min eneste sanne mor, og jeg har ingen igjen.

Jeg er med deg.

Ja, jeg er med deg.

Beatrice, jeg vet hvordan du føler deg.

Jeg vet hvordan det er å miste en kjær person.

Men vi er ikke alene.

God morgen, fru.

Er ikke dette Don Carmelios hus?

Faen!

Ta henne med til Don Carmelo.

Kom, det er meg.

Takk.

Han er der borte med en person. Vær så god og sett dere.

Hvem er dere?

Jeg heter Vincenzo, prinsesse. Jeg er Carmines sønn.

Min far kommer nå. Han snakker med en medsoldat av min

bror Mattia som endelig har brakt oss et brev fra ham.

Vi var begge ved fronten. Jeg kom tilbake for

noen uker siden, men vi visste ingenting om Mattia lenger.

Men sett dere, vil dere ha et glass vann?

Ja.

Takk.

Jeg henter det med en gang.

Vincenzo!

Han kommer fra Napoli. Jeg er på vei hjem.

Kanskje han kutter meg.

Prinsesse, sett dere. Vil dere ha noe, prinsesse?

Vannet, mamma.

Bra. Gjør en ting, gå til vertshuset. Tilby et godt glass

vin til denne unge vennen som har brakt lykke til huset vårt.

På gjensyn, frøken. På gjensyn.

Gå, jeg kommer, kom igjen.

Takk, Don Carmine. Takk.

Og måtte Gud velsigne dere.

Jeg trodde jeg hadde mistet ham, sønnen din.

Men de er begge i sikkerhet.

Jeg vet hvilken smerte jeg har gått gjennom disse årene.

Hvilken sønn har du?

Selvfølgelig har jeg barn, jeg er en stor og sterk mann.

Det hadde du ikke fortalt meg.

Din kone?

Ja, Lucia.

Hvem er det?

Hun døde for ti år siden.

Måtte hun hvile i fred.

Jeg har oppdratt disse barna alene.

Slik hun ville ha oppdratt dem.

Carmine.

Vet du at jeg venter et barn med deg?

Si noe.

Og liker du å være gravid?

Jeg skal si at Brandifortes slekt vil fortsette.

Den vil ikke bære mitt navn.

Jeg vil være en heldigere skapning.

Kom aldri hjem til meg igjen.

Mine barn må ikke få vite om min svakhet.

Svakhet?

Du er en nabo.

Det er bare noen få år mellom deg og sønnen min, Vincenzo.

Han er så lys, du vil merke det.

Husk at den natten var det du som kom for å finne meg, ikke du som glemte.

Ting gjøres av to.

Hva vil du?

Utvidelsen.

Du som vet alt om prinsessens affærer.

Hva vet du? Hvor er du?

Min nabo er flink.

Hun glemmer aldri å tenke på forretninger.

En drøm senere, Cirillo.

Hvor er den?

Jeg finner den ikke.

Jeg kommer til villaen i morgen for å ordne alt.

Du kaller inn notaren.

Men også Don Antonio.

Vergen.

Og kanskje alltid deg.

Gå nå.

Gå, det begynner å bli mørkt.

Og jeg vil ikke at natten skal lånes bort.

Vær så snill, gå.

Mine herrer, mine herrer. Jeg vet det kan virke rart.

Men prinsessen har aldri snakket med meg om et testamente.

Men jeg hørte det med mine egne ører.

Og uansett har hun ikke etterlatt noen bestemmelser.

Ikke uskikket.

En så omtenksom person som prinsessen... Punktum.

Nå vil jeg ikke virke upassende.

Men har dere lett godt nok?

Med all respekt, doktor.

Men vi har snudd hele huset på hodet.

Jeg har også lett i blomsterpottene.

Og det var ikke engang i prinsens rom,

Jacopo, som vi vet var hennes favoritt.

Vel, det betyr at prinsessen aldri skrev dette testamentet.

Dessuten vet vi hvordan spøkene var.

Si til resten av tjenerskapet at de skal lete overalt, jeg vet ikke, i hagen.

Til meg, prinsessen, personlig,

hadde hun sagt flere ganger at hun ville etterlate en betydelig sum.

Selvfølgelig.

Prinsessen hadde også sagt til meg at

hun ville etterlate meg en passende sum.

Selvfølgelig ville jeg gitt til de mest trengende.

Restaureringen av klokketårnet i vår lille kirke.

Prinsesse Beatrice, husker dere henne?

Herre, nok.

En gang til.

Lite respekt.

Testamentet finnes ikke.

Herr notar, hva gjør man i dette tilfellet?

Vel, med mindre testamentet blir funnet.

Siden prins Ippolito er den eneste gjenlevende sønnen

til prinsesse Gaia, er han den rettmessige arvingen.

Selvfølgelig, med tanke på prinsens tilstand,

vil Donna Modesta administrere formuen.

Jeg minner dere om at prinsen er i stand til å forstå og ville.

Så, prinsesse, jeg håper han blir informert om denne avgjørelsen.

Selvfølgelig, Pietro.

Mine herrer, la oss tenke.

Donna Modesta var den eneste som ble igjen

ved siden av prinsessen til slutten.

Og hun har sikkert hørt svigermorens vilje muntlig.

Hun vet hva som venter alle.

Riktig.

Carmine sier det riktig.

Riktig.

Ja.

Prinsesse Gaia hadde snakket med meg om noen gaver hun ønsket å...

Unnskyld, Donna Modesta, men jeg hører ikke...

Den avdøde prinsessen hadde nevnt noen gaver hun ønsket å

gi både til Don Antonios kirke og et bidrag til sykehuset.

Og hun ville absolutt ikke ha glemt alle menneskene

som har vært trofast ved hennes side i alle disse årene.

Men selvfølgelig.

Don Gaetano, Deciuceis, Pietro, Argento Vivo, Don Carmine.

Jeg?

Selvfølgelig.

Naturligvis vil prinsesse Beatrice motta en passende livrente.

En passende livrente?

Ja.

Greit.

Hvis dere ikke trenger meg lenger, tillat meg å dra.

Men selvfølgelig, Beatrice.

Og fortsett å beskytte meg.

Nesen er munnen.

Bra.

Mine herrer, la meg nå være alene med Carmine.

Slik at vi kan forberede alt før vi reiser til Catania.

Vennligst.

Takk.

Med tillatelse.

Og så?

Hvordan føles det å sitte på den stolen?

Litt ubehagelig, synes jeg.

Du må trene mye, for et vindkast

kan feie deg av salen.

Du snakker aldri klart med meg.

Hvis jeg var deg, ville jeg roet ned denne by-feberen du har fått.

Malzana er.

Og jeg skal fortelle deg hvorfor.

To grunner.

For det første er Catania enda mer infisert enn her.

Og for det andre, fordi det ville vært bedre å presentere seg på ryggen av en ung brandiforti.

Kanskje en hann.

Hvem vet.

Den nye prinsen ville lukke munnen på alle.

Og ingen ville lete etter dette lenger.

Prinsessen ga meg testamentet.

Stakkars, hun stolte på meg.

Og jeg gir det til deg.

Du som ikke engang stoler på din egen skygge.

Du er beskjeden.

Du snakker ikke.

Du hater meg.

Og du vil ikke gi meg tilfredsstillelse.

Men du sier ikke engang takk.

Værsågod.

Åpne vinduene.

Og slipp inn litt luft.

Dette huset trenger det.

Hvordan forestiller du deg Catania?

Faren min skulle ta meg dit.

Som en vakker by.

Stor.

Full av butikker.

Teatre.

Palasser.

Med store skip som seiler på havet.

Gjør mine retusjeringer.

Så forstår du hvordan havet er.

Men hvordan er det sant at du er her?

Beatrice.

Hvor skal du?

Jeg skal ta med blomster til mammas rom.

Du ser ikke engang på meg lenger.

Hva skal jeg se på?

Nå spiser og sover du bare.

Du tilbringer hele dagen i dette fraværet.

Du er tykk.

Men jeg er ikke tykk.

Jeg er gravid.

Du var Pranto.

For et stygt navn vi ga deg.

Har du sluttet å smelle med dørene og vekke ham?

Du vil fortsatt ikke se barnebarnet ditt.

Sønnen min.

Og du fortsetter å unngå meg.

Agent Fivo fortalte meg at du ammer ham.

Det er en skam.

En anstendig kvinne ville ha tatt en amme.

Hvis du vil ha krig, Beatrice, er jeg klar til å kjempe den.

Men du vil så gjerne dra til Catania.

Du vil så gjerne kjenne samfunnet.

Men alle vet at du kommer fra ingenting, Modesto.

Selv om du nå har en tittel.

Denne lukten av fattigdom vil du alltid bære med deg.

Ekteskapet ditt er en skandale.

Mannen din er en krøpling.

Og du ser ut som en heks?

Ut!

Ut av dette rommet!

Reis deg!

Ut!

Ut!

La det være ute!

La det være ute!

Du gråter ikke lenger.

Gå ut!

Hei, lukk døren!

Det er et barn, Beatrice.

Har du noen gang sett et barn i dette dødens hus?

Kom nærmere.

Er du så redd for livet?

Hvilket liv, Modesta?

Dette er ikke mitt liv, det er ditt.

Det er ditt barn.

Det er din mann. Det er din arv.

Men tenker du noen gang på meg?

Tenker du noen gang på meg?

At i Catania vil jeg bare være den stakkars halte svigerinnen.

En ugift kvinne som er en byrde for familien.

Og jeg vil ikke ha noe lenger.

Ikke engang ungdommen.

Ikke engang din kjærlighet.

Jeg trodde du var glad i meg.

Jeg trodde du var glad i meg.

Men jeg er glad i deg.

Du er min glede.

Du er i min sjel.

Jeg vil bare at du skal være lykkelig.

Og at du føler deg beskyttet.

Min kjære...

Min kjære... Min kjære...

Min kjære... Min kjære...

Min kjære... Min kjære... Min kjære...

Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære...

Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære... Min kjære...

Min kjære...

Min kjære... Min kjære...

Min kjære... Takk.

Hun er Argento Vivo.

Gaio ga henne det kallenavnet, så vi kaller henne alle det.

God morgen.

God morgen.

Han er en del av familien nå.

Dette er Vincenzino og Santina.

God morgen, prins.

Deres høyhet.

God morgen.

Dette er Salvo.

God morgen, prins.

God morgen. Det er mange av dem.

Pietro, kjekken.

Dette er Giuseppe, mannen som erstatter vår Antonio.

Og dette er Teresa.

Fornøyd.

Søsteren hennes er på kjøkkenet, jeg presenterer henne for deg senere.

Nå gjør du håndkysset, vi har øvd på det.

Og dette er Ines, som nettopp har kommet fra nord.

Fra Torino, Deres Høyhet.

Dere kommer til å tilbringe mye tid sammen.

Hun vil holde deg med selskap når jeg er opptatt med babyen eller jobb.

Vi kan gå turer, lese.

I Torino tok jeg lærerutdanning.

Det vil glede meg stort.

Takk.

Kom.

Liker du det?

God morgen, onkel Ippolito. Jeg er Beatrice, din niese.

Beatrice, endelig. Jeg har hørt så mye om deg fra Molesta.

La oss gå, nå som jeg har fått forberedt en utendørs lunsj for å feire.

Prinsesser, har jeg presentert nevøen min for dere?

Din nevø?

Ja, nevøen min, Guglielmo.

Hva er det for et ord? Jeg håper det.

Eh, av bagnala?

Bagna, nei.

Carmine!

Carmine!

Casu.

La oss hilse på dette vakre selskapet.

Takk.

God morgen, Carmine.

Kom og møt den lille prinsen.

Jeg kom til rett tid.

Don Carmine.

Hvordan går det?

Møt nevøen min, Guglielmo.

Det er en sann glede.

Så vakkert.

Og for en farge han har. Se på ham.

Gratulerer, Deres Høyhet.

Takk.

Jeg har med en liten gave til den unge herren.

Så, hva har dere kalt ham?

Han er Brando, som mammas pappa.

Selvfølgelig.

Gratulerer, herr prins.

Takk.

Det gjenspeiler deg hvis du gir det til dette vakre selskapet, men plikten kaller.

De venter på meg på åkrene. Giavagliano gjorde det alltid.

Nei, bli, Carmine.

Jeg kan ikke, det gjenspeiler deg.

Vil dere ikke bli?

Jeg kunne følge dere.

Nei, vi har så mye å diskutere, siden du har vært borte så lenge.

Jeg får hesten gjort klar med en gang.

Prinsesse.

Det er ikke nødvendig å forlate gjestene sine.

Dessuten har hun nettopp født.

Å ri er ikke bra.

Faktisk vil dere ikke være forsiktige.

Ja, hun har rett, kone.

Det er farlig å ri.

Åh, ja, kone, det er farlig.

Men vil du virkelig ikke ha noe, kjære?

Som om han hadde akseptert.

Ha det gøy.

Godt arbeid, herr.

Hils.

Hils.

Åh, for en fin liten hest, ja.

Comparimento!

Comparimento! Har dere sett Don Carmine?

Don Carmine!

Har dere ikke sett ham?

Burdu og du hører ikke.

Hva gjør du og gjemmer deg?

Skulle du ikke jobbe?

Det du ville fortelle meg, må være viktig.

Jeg drar, Carmine.

Jeg drar.

Jeg drar til Catania.

Det er det du ville.

Og jeg vil vise frem prins Ippolito i byen også.

Foran herrene.

Han vil lede monsteret i bånd.

Slik at alle vil se på ham.

Ingen vil forstå hvordan hun egentlig ble til.

Ippolito har ingen grunn til å leve isolert.

Det er én ting å forestille seg, en annen å se.

Nå som alle har sett hvordan han egentlig er, har han mistet autoriteten.

Har vi misforstått hverandre? Jeg vil ikke beholde autoritet.

Jeg vil ikke være noens herskerinne.

Og hva vil du være, en tjener nå?

Nei, hun er verken tjener eller herre.

Hva slags snakk er det?

Jeg hadde gitt prinsesse Bonanno min tillit.

Men jeg ser at du er en kvinne.

Og hun er lat.

Hva, er du allerede lei av å jobbe?

Det er min sak.

Jeg liker ikke denne jobben.

Jeg vil studere.

Jordene kommer også til meg.

Studere, studere. Hva faen er dette med å studere?

Så jeg er lat og en kvinne.

Som du sier.

Si hva du vil, gamle mann.

Jeg snakker ikke mer.

Men når de får vite at du selger landene,

vil ryktet spre seg, og ingen vil tilby deg den virkelige verdien.

Forstår du det?

Så kjøp det selv.

Fullfør planen du må finne på.

Du har pengene.

Eller tar jeg feil?

Du er slu.

Men jeg har aldri stjålet det.

Alt jeg har, har jeg tjent ved å jobbe.

Mens jeg og prinsessen, hennes barn,

ikke for å snakke dårlig om de døde, for all del,

lekte med å studere bøker og kutte stiler.

Så jeg jobbet.

Du kommer til Catania.

Du kommer og besøker meg.

Og hva skal du gjøre i byen?

Jeg er en mann fra landet.

Se på plassen min.

Jeg overlater deg til dine hender.

Fiori, en liten en.

Fiori, Fiori.

Den bekymringsløse tiden er over.

Jeg vil alltid være på din side.

Jeg vil aldri forråde deg.

Men du må være her.

Det er en glemsel.

Carmine har glemt.

Snart til tjeneste, prinsesse.

Alouette.

Kjære Alouette.

Alouette.

Kjære Maria.

Hvis vi endelig lar dere få hesten.

Våkn opp.

Press på!

Jeg har levd den!

Slipp! Slipp! Jeg hjelper ham!

Opprinnelig.

Åh!

Dumming.

Det gleder deg så mye å forstå hvordan du gjorde det, Mari.

Sett dere ned.

Jeg returnerer deg beskyttet mellom gnister og There's Zero.

Og en utstrakt stav, reflekterer jeg.

Løfte, beskyttet retur, dratt med.

Den virkelige beskyttede.

En liten pause...

Lov, tilbake, beskyttet, trekker en tanke

dyp, ord, utstrakt, portrett, løfte.

Lov, tilbake, beskyttet, trekker en tanke

dyp, ord, utstrakt, portrett, løfte.

Trekker en dyp tanke, ord, utstrakt, portrett,

løfte, tilbake, beskyttet, trekker en dyp tanke.