Original subtitles

Tidligere.

I huset var det bare likene av moren og søsteren.

Nå som du er her hos oss, er du trygg.

Jeg har aldri sett henne så glad i en av oss.

Hvordan var livet deres før dere avla løftene?

Jeg kledde meg i organzakjoler, med latterlige blonder og kniplinger.

Jeg har alltid avskydd menn.

Hester!

Det som skjedde mellom oss, snakker vi aldri mer om.

Det er derfor du sender meg bort, ikke sant?

Fordi det jeg vet om deg, skremmer deg.

Du vil ikke lenger nyte godt av livrenten jeg ga deg.

Det var for en nonne.

Og det er ikke du.

Pakk sakene dine, Modesta, de kommer for å hente deg.

Dette er rommet ditt.

Hvor er jeg?

Du må bare vente.

Det koster oss ingenting.

Hei...

Du kan ikke være her inne.

Jeg følte Lenora Leggers død, i hele huset...

Det føltes som om jeg hadde brakt den med meg.

Og at sammen med Nora hadde også martinerne kommet.

De jeg ikke lenger tenkte på.

Jeg følte dem på meg og de fulgte meg overalt.

Som min egen skygge.

God morgen, frøken, har du sovet godt?

Kan jeg?

Ja.

Her er frokosten.

Oisann!

Han døde med franskmennene.

Men du har allerede redd opp sengen, det skulle du ikke, jeg er her for det.

Det er vanen, vi i klosteret gjør det slik.

Og hva gjør du, fryser du og tenner bål?

Nei.

Og hjalp hun deg med å pakke ut kofferten?

Men tok du med koppen din?

Jeg visste ikke hvor jeg skulle, så.

Jeg er Argento Vivo.

Modesta.

Men frokosten serverer jeg deg.

For et vakkert navn.

Å nei, men mitt virkelige navn er Luigia.

Men prinsessen kalte meg Argento Vivo fordi

jeg aldri slutter å snakke og aldri står stille.

Prinsesse?

Ja, prinsesse Prendiporti.

Kjenner du henne ikke?

Dette huset er hennes.

Dette er landvillaen, for det store, vakre palasset er i Catania.

Dessverre har vi flyttet hit siden krigen begynte.

Åh!

Dette er for deg, for å regulere deg.

Selv om prinsessen har bedt meg si at du kan gjøre hva du vil.

Du kan spasere i parken eller du vet hva du kan gjøre.

Få deg et deilig varmt bad.

Maria, så vakkert.

Jeg forbereder det selv.

Hvis du kan spille piano.

I musikkrommet er det et piano

som begynner her og aldri tar slutt.

Åh!

Derimot er det forbudt å gå opp til villaens øverste etasje.

Det er absolutt ikke tillatt, husk det.

Faktisk hørte jeg i går kveld...

Åh, jeg glemte noe viktigere.

Prinsessen vil møte deg og tar imot deg i ettermiddag for te.

Vennligst.

Bruken av 'lei' (De) og ikke 'voi' (dere), for 'voi' er avskaffet i huset.

Hennes nåde er fra nord.

Og hun er fra Piemonte.

Magien er til og med fransk.

Irriterende.

Med tillatelse.

Jeg lar deg spise frokost.

Ja.

Så forteller du meg hvordan det var.

God morgen.

God morgen.

Inne.

Hva mener du?

Jeg sa det til deg, mamma.

Jeg så henne bare på avstand.

Kom.

Gudskjelov er hun ikke et av de monstrene som befolker klostrene våre.

Til tross for antrekket ditt er du ganske pen alt i alt.

Cavallina, kunne du ikke fortalt meg at hun var normal?

Hvis ikke vakker, så i det minste normal.

Kunne du fortalt meg det?

Hæ?

Dette er Beatrice.

Kalt Cavallina.

Beatrice er Leonoras yngre søster.

Hun er din overordnede mor.

Bodde mor Leonora her?

Ja.

Hun dro hit.

Jeg ba om at du skulle komme og bo hos oss en stund fordi

Jeg ville møte jenta som datteren min hadde blitt så glad i.

Hva er navnet ditt, igjen?

Modesta.

For et stygt navn, herregud.

For et deprimerende adjektiv.

Ikke bli fornærmet, men vi må endre det.

Vi må endre det, ja. Jeg er ikke fornærmet i det hele tatt.

Sett deg.

Den tiden går ikke.

Ja, det er tid for te.

Og hvordan har søster Costanza det?

Jeg burde vel si mor Costanza, nå som Leonora ikke er her lenger.

Fortsatt stygg?

Hun har det bra, takk.

Jeg ville faktisk ha blitt så stygg som søster.

Kjente du Leonora lenge?

Ja. Siden jeg kom til klosteret da jeg var ni år.

Og tilbrakte du mye tid med henne?

Ja.

Og hadde du sett henne den kvelden?

Nei. Bare til middag i spisesalen.

Mor Leonora var veldig viktig for oss alle.

Hun var alltid...

oppmerksom, omtenksom. Hun er en helgen.

Men hvordan kunne det skje? Har du en forklaring?

Vel, balustraden som ga etter var veldig dårlig, prinsesse.

Visste ikke Leonora det?

Gartneren vår sa alltid at den måtte byttes ut.

Han hadde sagt det så mange ganger, herregud.

Men den gamle balustraden var så vakker.

Og mor Leonora elsket skjønnhet så høyt.

Ja. Det er en familielast.

Før du drar, må du signere det dokumentet.

Hva slags dokument?

Hva slags dokument? Notaren vil fortelle deg det når han kommer.

Gå nå. Jeg er sliten. Sliten av synet av ungdom.

Siden hun er stygg, er du ikke?

Du får lov til å komme tilbake og drikke te også de neste dagene.

Alle de i scenen snakket tydelig.

Er du glad, lille hest?

Selvfølgelig, mamma. Jeg ville blitt veldig glad.

Selvfølgelig, mamma.

Jeg var mistenkt for Leonoras død.

Hvem vet hva du vil tenke om oss.

Jeg følte alles øyne på meg.

Jeg må se kapellet vårt forlatt til seg selv.

Jeg måtte være mer forsiktig.

Jeg hadde allerede gjort nok feil.

Jeg kunne ikke flykte.

Og hvor skulle jeg dra?

Jeg ville absolutt ikke tilbake til klosteret.

Vil du virkelig bli hennes nå?

Forsiktighet.

Den eneste muligheten jeg hadde til å fjerne disse mistankene

var å vise at jeg var en hengiven, observant person.

Og full.

Men hva er kallet?

Hva føler man? Hva opplever man?

Det er som en fuglesang.

Mamma sier at for en jente som deg er det bedre å ha dette kallet.

Du vil sikkert være tryggere i klosteret enn her ute i verden.

Forsiktighet.

Det er Leonoras rom.

Man kan ikke gå inn, de gjør den klar.

Men gjør den klar for hva?

Mamma vil at de dødes rom alltid skal være klare og rene.

Til når de kommer tilbake.

Hvilke døde?

Og her er alle døde.

Og av levende er det bare meg og mamma.

Mamma, hvem vil at gjesten Catania skal være her?

Og selvfølgelig serverer du henne.

Jeg skal vise deg rommene selv om det er forbudt.

Deres tillatelse er tilgitt.

Det blir en hemmelighet mellom meg og deg.

Du må ikke snakke om det med noen, ikke engang med kvikksølvet som er en spion.

Lar du meg komme inn, eller vil du være alene i ettertanke?

Du er foreldreløs, ikke sant?

Ja.

Så Leonora var som en mor for deg?

På en måte, ja.

Men er det sant at moren din døde brent?

Det virker som om dere allerede vet alt om meg.

Ja, det er sant.

Jeg kan ikke love deg at vi sees til middag

fordi vi alle spiser til forskjellige tider.

Og mamma går aldri ut av rommet sitt om kvelden når det er bråk.

Men i morgen da?

Jeg var her.

Jeg var her.

Jeg var her.

Jeg var her.

Jeg var her.

Jeg var her.

Veldig rask.

Eh, ja, for jeg ser dem ikke.

D4

Hei, velsignet din mor.

Ja.

Ja.

Ikke pedalene.

Men da manglet det.

Hvis det virker som om du ikke er der.

Jeg skulle ønske jeg var her.

Unnskyld, men det var litt korn.

Herr...

Frøken.

De står nesten ikke stille.

Jeg lette etter noe, jeg trenger hjelp.

Nei, nei, jeg hørte bare noen stygge lyder fra etasjen over.

Å, ikke bekymre deg for det.

Hun er nok sliten, hun trenger å hvile.

Det vil roe henne ned.

Hun låser seg inne.

Du skal se, i prosesjonen til Santa Maria Dell'Elemosina

vil Biscari, Gravina og Serravalle være der.

Også hertugene av Targaci.

Så kjedelig.

Bare uutholdelige folk.

Jeg angrer allerede på at jeg bestemte meg for å dra.

Det blir gøy, tvert imot.

Og så lager de deilige småkaker.

Hva heter de?

Fingrene til... noe.

Og hva gjør man?

I klosteret.

Man studerer, dyrker grønnsaker, broderer,

har musikktimer, men fremfor alt ber man.

Veldig lik Leonore.

En måte å snakke på, en gest.

Det virker nesten som om hun imiterer henne.

Jeg har aldri møtt henne.

Da jeg ble født, var hun allerede i klosteret.

Men hva skjer?

Unnskyld meg, prinsesse.

Hun vil tørke seg.

Takk.

Hvor langt er vi kommet?

Vi smelter.

Nesten ferdig.

Lille hest, reis deg.

Hun ser ut som en kråke som hopper.

Og stå rett.

Tre kråker.

Det er det vi er.

Disse svarte klærne.

Tre ulykkesfugler.

Prinsesse, hvis De vil sette Dem, kan vi fortsette reisen?

Nei.

Vi drar hjem.

Jeg har ingen lyst til å dra til Bianchiavilla nå.

Men det er ikke rettferdig.

Du sa vi skulle dra.

Vel, jeg har ombestemt meg.

Men, men, men... Har jeg ikke rett til å motsi meg selv?

Har jeg rett til å dra?

Men siden krigen brøt ut, har vi ikke sett noen.

Vi er fanger.

Vi er som nonner i et kloster.

Og så?

Og da er vi nesten fremme.

Vi tar Modesta med for å be.

Vi må ta henne med til kirken.

Men hun kan jo be i villaen.

Det er et vakkert kapell.

Det er aldri noen der, men det er fortsatt innviet.

I det minste vil noen bruke det.

Kom igjen.

Viti, viti.

Til bilen.

Kom igjen.

Kom igjen.

Rocco.

Vigili.

Kapellet er allerede der.

Jeg må ta henne med til kirken.

Vet De ikke, prinsesse?

Jeg roer meg ned!

I mellomtiden, slå på denne velsignede maskinen.

Frøken Modesta.

Med tanke på det jeg så i går, vil jeg ikke at det skal...

Jeg vil ikke si et ord til noen hvis det er det som bekymrer deg.

Takk.

Jeg har ikke råd til å miste jobben.

Dessuten er det ikke noe alvorlig, det er bare for å holde hverandre med selskap.

Du trenger ikke å bekymre deg.

Du trenger ikke å forklare meg noe, faktisk.

Jenta heter Mena.

Før krigen jobbet hun i et sirkus med mannen sin.

Hun var en stor attraksjon, ikke sant?

Den tatoverte kvinnen.

Så ble mannen hennes kalt inn til krigen.

Og hun klarte å få jobb her.

Mennene er alle under våpen.

Vi er få igjen her.

Og du... Rocco, ikke sant?

Ja.

Hvorfor er du ikke i krigen?

Jeg har svake lunger.

Som barn hadde jeg tuberkulose, og de erklærte meg uegnet.

Dessverre.

Jeg beklager.

Er du mørkredd?

Hoppla!

Da tante Telaide levde, var det mange flere.

De ser ut som katedraler.

Men sov hun her med all denne syngingen?

Fra den dagen nora dro til klosteret,

ville tante Telaide ikke se noen lenger.

Ikke meg heller.

Jeg minnet henne for mye om henne.

Den beveget seg, mamma.

Hun sa det var hennes feil at nora dro.

Hun brydde seg bare om dyrene sine.

De fortalte meg...

at når moren til en av disse fuglene døde...

og etterlot eggene...

Dette er dansesalen.

Den er fin, ikke sant?

Når den er tørr, skal jeg vise deg den.

Du skremmer meg.

Ingenting.

Jeg har ikke skadet meg.

Ser du? Jeg falt ikke engang.

Hva er det?

Du smiler så trist til meg.

Du la merke til det, ikke sant?

Det er derfor mamma kaller meg 'Lille hest'.

Jeg synes synd på deg.

Hva synes synd på?

Hun er vakker.

Der.

Hvis 'Halteren' er foran mamma, begynner hun å skrike.

Hun har rett, ingen liker å se en halt jente.

Jeg fortsatte å spille min rolle med stor oppmerksomhet.

Men jeg klarte ikke å forstå om forestillingen var effektiv eller ikke.

Kom, jeg skal vise deg forfedrenes lille salong.

Alt.

Inkludert hennes usikre skritt.

Hun sa jeg kunne stole på henne.

Smil.

Hennes skjønnhet fortryllet meg.

Men når jeg var alene...

grep tvilen meg bakfra.

Guds oppfinnelse er en for enkel løsning for

å rettferdiggjøre all skjønnheten og mysteriet med sommerfuglene.

Slik sa onkel Jacopo.

Han var mammas favorittsønn.

Den vakreste blant de sterke Brandi.

Han var en filosof.

En kjetter.

Onkel Jacopo var også en vitenskapsmann.

Han designet fly.

Og han var også en pilot.

Så under slaget ble han truffet og kom tilbake hit lammet.

Jeg kom hit hver ettermiddag.

Han fortalte meg om krigen.

Og han sa at takket være flyene... ville krigen ta slutt raskt.

Men den tar aldri slutt.

Maria, er det alltid deg?

Vent, det er en tvil.

Men er du bra eller ikke?

Men jeg redder meg ikke, du sover i morges.

Til pleie.

Og jeg?

Tenker på deg.

God morgen, frøken.

God morgen.

Fra i dag er sorgen over.

Men hvordan?

Slik?

Raskt.

Prinsessens ordre.

Til Moneta, jeg hjelper.

Takk.

Tendita.

God morgen.

Å, slik?

Ja.

Ja.

Ja.

Ja.

Ja.

Ja.

Ja.

Ja.

Ja!

Vi.

Hvordan er det mulig?

Har du aldri sett en grammofon?

Hva er dette for en kjele?

Den spiser deg!

Har du aldri sett en grammofon?

Jeg tenker, Cavallina, du har allerede sett en grammofon i et kloster.

Uansett, når du kommer inn i et rom, gir disse klærne

meg en tristhet, som en vinterkveld.

Selv om du blir vår gjest, bør jeg gi deg skjønnheten, ikke sant?

Nok med disse nonnedraktene!

Farger! Jeg vil ha farger! Jeg trenger glede, Maudy!

Å, sa hun det ikke? Jeg har bestemt meg for å kalle deg Maudy.

Verlaine, Baudelaire, Rimbaud. Kjenner du dem? 'Poète maudit'?

Unnskyld, prinsesse.

'Maudit' betyr 'forbannet'.

Jeg bruker det i den beste betydningen av ordet, også for klangen.

Maudy, modesta. Maudy, modesta, Maudy, modesta.

Jeg burde kjenne disse poetene.

Ja, selvfølgelig. Vi går til biblioteket, jeg låner dem til deg.

Hun kan ikke synge, men jeg kan spille.

Men det er bare en liten ting.

Det er ikke riktig å gjøre Donna Gaia fornøyd.

Hun har sin kvinne som blir, hun stikker ikke av.

Den kuttes bare i speil, den er for velsmakende.

Men kanskje denne kjolen er for lettsindig for henne.

Den er vakker. Liker vi den?

Så du det?

Pass på at den faller.

Vi spør deg hvordan vi har gjort det.

Jeg føler meg som Gaia.

Et hår fra hennes kjøtt, en nerve i hennes ansikt.

I dette siste verset sier Verlaine at han opplever den første kristnes ekstase.

En reise gjennom Europa, med sin unge venn Rimbaud, i en slags...

Sjekken har kommet til avisen.

I dag kom de for å levere lys og olje til lampene.

Men det er veldig lite igjen i kassen.

Ok, Antonio, ikke nå, da. Jeg snakker med Modigliano.

Ja.

Kom igjen, gjør det.

Selvfølgelig, prinsesse.

Nei, vent, Antonio, kom hit.

Lag dukkene.

Kom igjen.

Orlando Paladino, her er jeg.

Jeg vil at du skal prøve min forferdelige prongo og styrken til Cotesciamani.

Til oss, til våpen.

To-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to.

To-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to-to.

Nei.

Bravo!

Takk, prinsesse.

Nå går du, går du.

Gå!

Stakkars Antonio.

Han har stjålet fra meg hele livet.

Jeg håper i det minste at han har brukt det godt.

Uansett, nesten alle her stjeler fra meg, altså.

Det er greit for meg.

Det er en pris å betale for å slippe å ta meg av kjedelige ting.

Les enclos longs des violons de l'automne blessent mon cœur... (Høstens fioliners lange gjerder sårer mitt hjerte...)

Jeg kunne ta meg av det bedre.

I klosteret lærte jeg å regne godt.

Med Deres tillatelse kunne jeg sjekke utgiftene Antonio snakket om.

Vi er foretaksomme.

Du... du... forsiktig du... Du... du...

Mer stolt! Kom igjen! Mer stolt!

Gritta! Ikke diskuter!

Mer stolt!

Mer stolt!

Mer stolt!

Vi gjentar!

Halv!

Unnskyld meg, Modesta.

Eh...

Unnskyld meg.

Jeg tilgir deg, jeg ville ikke forstyrre deg.

Nei, nei, du forstyrret meg ikke, jeg ba ikke.

Og når jeg kommer tilbake til klosteret, skal jeg ikke gjøre annet enn å be.

Jeg har ingen å besøke lenger.

Klosteret er det eneste hjemmet jeg har kunnet ha.

Vi kan ikke velge vår skjebne slik de gjør.

Min skjebne ble også bestemt av andre.

De sendte ham i krigen.

I skyttergravene, når det regnet, var du våt i ukevis.

Når du måtte ta av deg skoene, rev du også av huden.

Men hvis jeg ikke rømte, ville jeg allerede vært i graven.

Og du deserterte?

De andre soldatene var alle fattige som meg.

Friulere, sardere.

Og hvem forsto dem?

Og jeg skulle dø for Italia.

Jeg gjemte meg i svovelgruvene i måneder.

Og hvis de fant deg?

De ville drept meg.

Deserterere blir skutt, og de lar meg dø.

De lar sine egne kamerater dø.

Serrugnose.

Unnskyld språket mitt.

Det er ikke det at jeg bare tenker på det, men blodet mitt koker.

Så det er ikke sant at du har lungeproblemer?

Ingen her inne vet at jeg deserterte.

Og jeg vet ikke engang hvorfor jeg forteller deg alt dette.

Jeg føler at jeg kan stole på deg og henne.

Unnskyld meg.

Selvfølgelig kan du stole på meg.

Nei, nei, nok.

Ikke spør, jeg vil bekjenne noe.

Jeg har aldri hatt kallet.

Du kan si 'du' til meg.

Greit?

Frøken Modesta, jeg klarte ikke å finne deg.

Prinsessen leter etter deg, hun venter på deg i studiet.

Donna Gaia, det er på tide å komme seg på hesten igjen.

Jeg har blitt myk.

Nei, du er den eneste som har slått meg.

Vi må ta det igjen i kveld.

Åh, Carmine, dette er jenta jeg snakket om.

Hun heter Modesta, men jeg omdøpte henne straks til Modì.

God morgen.

Carmine har vært i familien vår siden han var en liten gutt.

Nå er det han som styrer.

Ja, alt her.

Avlinger, arbeidere, dyr.

Og også leietakere på mange av våre landområder,

som var en for stor byrde for meg.

Landet er fortsatt deres.

Ja, vel.

Deres.

Uansett, notarius Musumeci er på vei,

så du kan signere de papirene jeg snakket om, vet du?

Før du drar.

Åh, ja?

Om to dager.

Men ingen hadde advart meg.

Vel, jeg forteller deg det nå.

Hva ville du, at vi skulle sende deg et telegram?

Carmine, gå og se om Gaetano har kommet.

Kanskje han venter nede.

Sett deg.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på Leonores død.

Fortell meg sannheten.

Hun led.

Og du som var så nær henne.

Hva tenker du?

Hun var ulykkelig.

Det kan ha vært en desperat handling.

Prinsesse, men tror De at...

at hun...

Nei.

Nei, ikke tenk på... ikke tenk på det, jeg sverger.

Leonore hadde funnet fred i klosteret.

Hun var full av liv.

Og hennes var bare en forferdelig ulykke.

Balanstraden var gammel, den måtte byttes.

Vi hadde sagt det så mange ganger.

Det du sier, trøster meg.

Det tar en stor byrde fra hjertet mitt.

Der.

Åh, vel... nå signerer vi disse papirene, kom igjen.

God morgen, prinsesse.

God morgen, Gaetano, alltid for sent.

Jeg har vært her i en time.

Og sett deg, sett deg på min plass.

Takk.

Kom, Carmine.

Altså...

Modesta... Spataro.

Spataro.

Født 1. januar 1900.

Det er den første dagen i det nye århundret.

Heldig.

Ok, kom igjen, la oss gå.

Uansett, her er området, Chiana del Bove,

men det mangler en kommune og en bostedsadresse.

Sett klosterets adresse, hun skal jo bo der. Kom igjen.

I nærvær av prinsesse Gaia Brandiforti, den nevnte Modesta.

Her, hun kan signere her foreløpig.

Vær så god.

For å sikre henne en tryggere fremtid, har salige mor Eleonora,

Leonora Brandiforti, bestemt, for henne,

en årlig inntekt på 1.800 lire.

800.

Leien?

Ja.

Men hvis hun skulle forlate det religiøse livet for det verdslige,

ville inntekten bortfalle.

Men det kommer ikke til å skje, så... Vel, la oss fortsette.

Nå kan de sette en ny signatur her.

Trenger dere meg fortsatt?

Ja, prinsesse, men jeg kan ta henne igjen senere.

Da går jeg, for jeg kjeder meg.

Så, nå.

Vet dere hvem Lucosi er?

Tysk luftskip.

Det var i alle aviser.

Guds vrede av bombinger.

Det brøt ut et helvete.

Alle var redde.

Unødvendig oppstyr.

De traff ikke engang målene, ikke sant?

Og så dro jeg ned til Catania og begynte å undervise

klassisk dans til døtrene til baronen av Villa Gioiosa.

For all del.

Stakkars skapninger, prinsesse.

De er håpløse.

Fete, lave.

Med korte ben.

Prinsesse, de snakker om ender.

Nei, men moren er også en okse.

Alltid vært en okse.

Mens vår Beatrice beveger seg med så mye ynde.

Hun har, som dere sier... 'Attitude'.

'Attitude', ja.

Matilde, hvorfor blir du ikke litt lenger?

Maestro, du må høre hvor flink hun er når hun synger.

Det er ikke som meg som later som.

Ja, syng, syng, lille venn.

Mamma, kan jeg?

Selvfølgelig, Gioia.

Greit.

Du vil se at når hun først begynner, slutter hun aldri.

Ah, hun har...

Jeg snakker, frøken.

Lille hest, vent.

Hva er det med deg?

Så du drar?

Samvittighet.

Jeg kommer tilbake.

Hvem er det?

Det er Pietro.

Bare han har lov til å gå opp til toppetasjen.

Men kan jeg få vite hva som er i toppetasjen?

Der bor 'tingen'.

Her?

Det er Pietro som tar seg av den. Han er den eneste som kan gjøre det, fordi han er stor og sterk.

Og hva er denne 'tingen'?

Jeg vet ikke. Jeg har aldri sett den.

Jeg vil ut på rommet mitt.

God natt.

Modesta!

God morgen.

God morgen.

Se for en vakker dag i dag.

Ja.

Dette er mine rom. Jeg bor her.

Jeg tenkte på det vi snakket om her om dagen, da...

Jeg har tenkt over samtalen vår her om dagen.

Vi har begge lidd.

Livet har vært hardt mot oss.

Men din vennlighet...

måten du stolte på meg på...

det gjorde meg glad.

Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at du ikke er likegyldig for meg.

Jeg bekjenner for deg den følelsen jeg har hatt for deg siden første gang jeg så deg.

Jeg vil ikke... Vent.

Du sa at du ikke vil tilbake til klosteret, ikke sant?

At du ikke har kallet.

Så bli her.

Jeg er klar til å gifte meg med deg.

Men hvis du godtar, skal jeg si det til prinsessen.

Jeg sier at vi har forelsket oss.

Og... Så tenkte jeg at du kunne jobbe på regnskapskontoret.

Fordi du kan lese.

Du kan også skrive. Det er ikke alle som kan det.

Ja, men ikke forhast deg.

Rocco, jeg vet ikke hva jeg skal svare deg.

Du vet, for bare noen uker siden bodde jeg i klosteret.

Og jeg må tilbake dit.

Jeg er klar til å gifte meg med deg.

Men jeg forstår.

Og ikke...

du trenger ikke å svare meg med en gang.

Og ikke vær redd, for å forelske seg betyr bare å være glad i hverandre.

Gifte seg med ham.

Var dette kanskje måten å bli i villaen på.

Men jeg måtte tilbake til klosteret for ikke å miste arven.

Eleonoras fødselsgave var ingen gave.

Det var en felle.

God morgen, prinsesse.

God morgen til deg.

Ja.

Takk, jeg er ferdig med denne også.

Du er glad i å lese, men si meg.

Ja.

Hvis det ikke plager deg, vil jeg gjerne lese de andre diktene av den andre poeten også.

Baudelaire.

Baudelaire.

Selvfølgelig.

Jeg låner den til deg, kom.

Kom, kom.

Den er her.

I mitt hemmelige gjemmested.

Kom, kom, kom.

Jeg ville gjerne gitt den til deg, men man vet aldri om

de gudfryktige kvinnene i klosteret finner den.

Takk.

Det var trist at du drar.

Alle er så kjedelige.

Du er fåmælt, men du er interessant.

Du kan lytte.

Ensomhet er vanskelig når man blir gammel.

Og jeg har mistet nesten alle mine kjære.

Men man lider ikke på samme måte for hvert tap, ikke sant?

Vær forsiktig.

Uten Jacopo ble jeg virkelig alene.

For alltid.

Jeg og Jacopo forsto hverandre.

Han var min favorittsønn.

Jeg er ikke så hyklersk at jeg vil nekte det.

Alle visste det.

Nei...

Min datter... Min datter er en annen sak.

Min datter... hun var en idiot.

Hun ødela seg selv med egne hender.

Så vakker som hun var, med den tittelen hun hadde.

Hun kunne ha hatt det livet hun ville.

Men...

hun ble gravid med en mann hun umulig kunne gifte seg med.

Min mann og jeg ble tvunget til å skjule graviditeten hennes.

Fordi hun ikke fødte Beatrice.

Jeg forstår ikke.

Jeg snakker om Leonora.

Min eneste datter.

Da barnet ble født, beholdt vi det hos oss.

Men...

for Leonora var klosteret det eneste mulige valget.

Og selvfølgelig tilga hun oss aldri.

Hun ville aldri se oss igjen.

Hun rev i stykker alle brevene mine.

Hvis det hadde vært opp til meg... ville jeg ha beholdt henne her hos oss.

Men... i dette landet er det... far og ektemann som bestemmer.

Jeg kjempet kanskje... ikke nok.

Ikke lag det stygge ansiktet.

Hvordan kan mamma ikke være min mor?

Ser du ikke at hun er for gammel?

Alle vet at det er en komedie for å opprettholde anstendigheten.

Ingen tror på det.

Og det er deg.

Og slik...

for første gang i mitt liv...

ble jeg elsket...

ved å elske.

Dette er øyet i huden.

Dette er øyenbrynet.

Dette er kirken.

Disse små kalde.

Og dette er klokken som lager lyd...

Gjorde ikke mamma det alltid?

Lærte du det ikke?

Vi kommer alle til å savne deg, frøken.

I morgen er bilen klar klokken seks.

Takk, Rocco.

Ja, vi kommer alle til å savne deg, frøken.

Se, det er Rocco som er så elegant.

Men det er nødvendig.

En kasse med murstein er på vei.

Jeg smiler ikke.

Men hva?

Men Donna, helt sikkert.

God natt.

God natt.

God natt.

Gå.

Gå, Giulietti.

Hvorfor tar du med deg dette når du ikke kan bruke det lenger?

Hæ?

Hvorfor tar du med deg dette?

Det er vennen din!

Men ikke lag ansikter!

Jeg brenner den for deg!

Leonoras brosje.

Poesiboken.

Du er en tyv!

Men det er til minne.

Modesta, du er en tyv.

Jeg skal fortelle mamma det.

Men hvorfor er du så grusom nå?

For en bok?

For en brosje?

Fordi jeg er trist.

Fordi jeg er tusen ganger trist.

At du drar?

Jeg blir med deg til klosteret.

Jeg skal passe på meg selv.

Du er min.

Du er også min.

Kjærligheten er ikke mer.

Bronco, løp.

Jeg kan ikke se ham.

Hun ringer.

Løp, Don Corofovia!

Men hva har du gjort med all denne maten?

Hvordan utenfor?

Med kulene, med beinet, med neglene, til og med tennene.

Du drar ikke lenger.

Hør.

Hør på bråket.

Et raseri, et raseri.

Frøken, ikke gå inn, det er farlig.

Kom, kom, frøken!

Ikke angrip ham!

Gå forbi, gå forbi.

Gå forbi, gå forbi.

Et mirakel.

Et mirakel.

Jeg har aldri valgt noe slikt.

Det så slik ut.

Du er en helgen, frøken.

Hun er en helgen.

Et mirakel.

Et mirakel.

Men hvordan er hun plassert?

Men en helgen!

Denne familien har en hemmelighet.

Hjelp.

Denne familien har mine hemmeligheter.

Som denne.