Original subtitles

Nå slår du håret ut for siste gang.

Du vet ikke du, mor, og selv hvor god min far er.

Ingen kan vite noe som jeg ikke kjenner av mor.

Hvor snill han har vært mot meg alle dager.

Og mot ham var jeg så skamløs, mens han trodde jeg satt opp til strenden i Oslo.

Du tror vel ikke du evner å synde så stort at Guds

miskunn ikke er større.

Når han red så langt av lei, øken fløy ut på vinden vei.

For mer enn 600 år siden, noen ti år før pesten kom til Norge,

levde der i Gudbrandsdalen en familie man kalte Jørungårdsfolket.

Da barnet Kristin var syv år gammel, hentet det en gang at hun skulle få

med sin far og poteteren deres.

Det var en vakker morgen litt frem på sommeren.

Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene.

Og nærmest Lavrans og barnet redd vennen Arne, som var Kristins.

God ferd, Lavrans.

Lavrans var blitt gift i en ung alder.

Han var bare 28 år og yngre enn sin hustru.

Som fremboksning hadde han vært ved hirden og hadde nyttgått av en god

oppfostring. Men etter sitt giftemål ble han boende i Rom på sin gård.

Var det godt?

Ja.

Kristin

visste

at her oppe radde ulv og bjørn, og under fossen bodde troll og tusser og andre

folke. Og hun ble redd, for ingen visste talt på dem, men det måtte være

mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker.

Undertekster av Ai -Media

og underlig av munn, som om han så hvilken stor fare hun hadde vært i.

Hun visket at det var som en frue som vinket med henne.

i sin kjærlighet.

Rangfrid, moren, holdt så meget av sitt yngste barn at hun ved all gleden over

ulvhild blomstret opp.

Så Lavrant syntes ikke han hadde sett henne så glad og vakker i alle de år han

hadde vært hjemme.

Teksting av Nicolai

Winther

Og den sangen, den lærte jeg av kongen selv.

Jeg har hatt min tid, jeg, Kristin.

Og jeg er ikke så dum at jeg klager om jeg nå må holde meg til søvn på surmelk.

Fordi jeg har drukket opp vinen min.

Og øl.

Gode dager kan være lenge de, hvis en steller forsiktig med seg og sitt.

Det vet alle forstandige folk.

Og det er derfor, tenker jeg, at alle

forstandige folk må nøye seg med gode dager.

For de beste dagene, de er dyre de.

Og hva sier du så til meg?

Som har kastet bort det beste jeg hadde.

Og så ble straffet.

Slik jeg er blitt straffet.

Den som handler, spiller, Ragnfrid.

Og den som vil gi livet sitt, han får våge det.

og se hva han kan vinne.

Samme natt samlet sitt dukk til Ulvehilds morntvett, og slik fru Åsel

kroppen, så det ut som om hun svevet over den våte engen, lik dvergfruen.

For en ikke tør gjøre det en ikke synes er akert.

Men det er ikke så godt når en synes en ting ikke er vakker.

Fordi en ikke tør gjøre det.

som en ulv i skogen.

Ja, det ville nok være best for deg det, om du tok efter laverans.

Gå deg i sinne, muslinne.

Søster sønnen min, er det Nikolaus som fra Husaby?

Det ville vært en høvelig brudkom for deg, det.

Ja, han kan du vel ikke få.

Men jeg skulle gjerne brett teppe over dere to i brudesengen.

Han er svart i håret, som du er lys.

Og han har vakre øyne.

Slike øyne har du aldri sett.

Kristing.

Det var tidlig på høsten, men det var allerede blitt frostvær.

Pilgrimferden for Ulfhild til Nidarosdomen må gå gjennom en fjellvei

kledd i sni.

Så som din kropp og din sjel er ouppløselig forbundet med hverandre.

Kristin, hva skulle du tykke om å offre ditt vakre hår og tjene

vår Herre som lønne?

Jeg må gifte seg til min far.

Ja, altså.

Jaha.

Ja, da får du titte etter meg når du firer ditt brøllop, for jeg er den som

kommer resende på den solstrålen du henger din brudkrona på.

mine tre sønner døde, så ble jeg så alene.

Ikke var det krig heller.

Tror du det, Edvin?

Krig, det var kjempe.

Det var det kjæreste jeg hadde.

Så var det ikke mer teknikk enn så.

Alt jeg hadde levet ble meg kjært i alle fall.

Fordi jeg sto med de to levende små

livene i min arm.

Du måtte lære deg å leve med det.

Å bære det øde som Gud har lagt på deg.

Arne min, er det skrinet mitt?

Biskoppen i Hanar hadde lovet Lavrans å hjelpe drengen Arne frem i verden, og

derfor skulle han snart avse messire Eiriks venn Bentheim og bli

Så kom den dagen der ridder Andres Darre tok med sin sønn Simon til Gjørengård,

så han kunne få møte bruden sin.

Når jeg ser på dere, Simon og Kristin, så vet jeg at dette...

Er det som alle viser er om. Ja, og jeg vil skåle deg, Simon Darre.

Min søn.

Bedre kan ikke min, Kristin, fare enn å få dele brudeseng med.

Og så vil jeg skåle for Lavrans Bjørgulsson, Olavs ridderen, som har

gitt min Simon den vakreste møn i hele Gudbrandsdalen.

De sier om deg, Lavrans.

De sier om Lavrans kritin at fryskt mot og livsglede er

våret bredt og rolig i hans sinn.

Skål!

Skål. Ja, ja.

Det blir ikke noe mer, da.

Nei, da får dere noe med å spille.

Trøste deg når jeg har reist tilbake til Oslo.

Husker du salmen fra vårt bryllup, Bjørn?

I mine mordrømmer.

I mine mardrømmer.

Og

plutselig

forde i Kristin at hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste,

måndag Gud ville gi Ulvhild helse og førlighet igjen.

Og så kunne hun kanskje selv forvente litt med Simon.

Så jeg vet om du vil gjøre et under med ulver, for da lover jeg å gå i din

tjeneste.

Fy at du har lov til å stå, sikkert en kjell og et inntær.

Amen.

Sankt Ola.

Hva hører du, fru Åsir?

Har du ikke mer av det sterke vannet de sier du en gang ga til en ung kvinne her

fra bygden, så hun kunne bli mød igjen før hun gikk i ektesengen?

Ben Tein! Nå holder du ikke i kjeften din!

Ben Hein!

Trøttelærer du, Arnevin!

Jeg har lov til å hente deg en riddig forveien her, Kristin.

Da får vi være alene.

Så vakker som du er i dag, Arnevei,

har jeg aldri sett noen annen mann.

Vil du helvete gifte meg igjen med din mat?

Det vil jeg vel nok.

Men der er jo pedringen.

Denne får du.

Den galleriskrinen jeg har laget.

Den spenner meg.

Så kan du tenke på meg.

Jeg glemmer aldri deg og sorgen min.

Du skjønner ikke, Kristi, hvor sårig jeg er i hjertet mitt for at jeg skal miste

deg.

Jeg skjønner ikke at jeg kan bli glad mer i verden etter denne dagen.

Ikke snakk slik, Arne min.

Kristi, kan ikke du be Labrans om du forslutter Simon?

Han vil aldri tvinge deg.

Det får nok gjøres om du vil hjem.

Hvis du holdt av meg, så gikk... ut i labyrinthet

og var han.

Jeg kan ikke det.

Jeg vil nok aldri få noen mann som

kjører at jeg ville gjøre mine foreldre imot for hans skyld.

Du får du være litt god mot meg, alle kritter.

Nei, nei!

Du sier nok ingenting.

Så godt som vi to skal ha det nå.

Nå kan du ikke skjules.

Så kan du jo skylle på Arne.

Moren din vil sikkert forstå det.

Å, kritter.

Hva er det du gjør?

Hva er det du gjør?

Hva er det du gjør?

Hva er det du gjør?

Han gjorde det.

Bentheim.

Han er jo på vei til Hamar.

Han ligger oppe i skogen.

Jeg tar på meg en sten.

De ti kongens menn kommer hjem for å forske. Det skal bli dette våren!

Jesus!

Jesus!

Nå kommer han Gud som hjem.

Død. På en sleie.

Han satt i bors.

Det var Hamar.

Og så kom Bentheim.

Ingen ville snakke med ham.

Arne lot han sitte hos seg.

Så var det noe Bentheim sa.

Jeg vet ikke.

Da for Arne på ham.

Og Bentheim trakk en kniv.

Stakk Arne i strup.

Og flere ganger i brystet. Arne min.

Arne dør nesten med det samme.

Arne.

Hva er det du har beskyttet?

Han er kolderen.

Og mindre vakker enn da du sist dropp ham i skogen.

Du liker ikke å kysse ham, du ser.

Men du får smått ikke munnen hans da, jeg har hørt.

Send meg en kloster, far.

Du hører på meg. Jeg har tenkt på det lenge.

Hun vil i kloster, sier man.

Ja, jeg vet det.

Det vil nok være det bedre, Labran.

Og sende henne til søsteren i Oslo et år.

Du er glad i Kristin, Simon.

Jeg skjønner meg på henne.

Og på deg også.

Jeg har ingen tro for at jeg heller vil leve sammen med henne.

Dette er Kristins avgangsdatter.

Så be jeg henne fortelle at dere skal komme hit.

Ingebjørn Filipersdotter og Helga Kjølning skal være dine pengerfølger,

Dere får lyst til å bli venner.

Det er jeg som er Ingebjørn.

Dette er Helga.

Hun skal avgjøre løftet.

Om en uke får vi dra til Oslo.

Ikke jeg.

Og så får vi kjøpe av utlendingen og bare vi ikke snakker til deg. Husk,

husk. Hvis jeg snakker på meg, nei, gjør ikke det.

Velkommen til oss, Kristin Landlandsdatter.

Vi takker Gud som lo til far under deg å få bo her i Janne og Marias hus.

Så det kan være å lyde og tjene.

Føler du takk til å byde og råde?

Jeg er også lovsport.

Han er gammel.

Tygg.

To ganger enkemann.

Men han er rik.

Nei, ikke bjørk.

For de snøyner har levd hos oss i ti tusener av vintrer.

Og de er korsets tegn.

og skal verne oss mot trollskap og alt dumt.

Og om jeg gir dere stor frihet, så er det en frihet under ansvar.

For ingen av mine søstre har noen gang gjort huset skade

med sin ferd. Med Guds vilje.

Slik er det i Jesu Kristi navn.

du kan forsøke til å slå meg.

Takk for at du så på!

Jeg vil også ringe her.

Storås i det faktumet.

Jeg kan ikke natt mot slike som Erlend Nikolausson.

Og hans slekt var ikke så god i min slekt.

Ja, ja. Kan det trøste henne så?

Har hun ikke sagt noe annet om meg?

Så døde han plutselig.

Så giftet han seg med bjørn.

Folk sa de ga han gift for å bli fri fra ham.

så lenge du vil.

Svike meg.

Om jeg tar noen annen mann i mine armer så lenge jeg lever på jorden.

Det var idete mer, eller?

Jeg kan jo aldri mer bli glad hvis jeg ikke får det.

Jeg møter på deg hver dag i en uke, Kristi.

Hver dag! Jeg er der ute ved Nåneseter.

Til jeg må reise.

Ved strand!

Vil han like at du hadde vannsatt med munnen din?

Einar Einarsson er munnen av vennene.

Ja,

han ga meg et minne om denne natten.

Du skal jo ha Simon Tarja.

Kan du komme ihå, Kristin?

Jeg visste at de holdt til her.

Og spar fotbrødrene.

Kristin, hva er det?

Jeg drømmer så stygt.

De snakker som om jeg tar om kjødets lys.

At alle mennesker har et synd i legeme som snører om sjel.

Og skjærer dem med håret på.

Han kunne tro at Gud elsker alle oss usle, syndige

mennesker.

Men da kom en engel og rørte ved hans øyne.

Og da så han en sten nede på havets botten, og under den stenen levde et

blindt og naket djur.

Du så på det, til det vekte hans kjærlighet, for at det var så litet og

skrøppelig.

Og da jeg så deg fyrte gangen, da tyktes det meg så klart at Gud elsket noen som

deg.

Vakker og oskuldsfull var du.

Og enda behøvde du skyld.

Og da tykte jeg at jeg så at hele kyrkan

med deg der inne lå i Guds øppne

hand.

Kjøk!

Kristin!

Teksting av Nicolai

Winther

Jeg kan se på at du vet det.

Amenine.

Vi vil holde fast ved det som gjør et verk til hverandre.

Siden skal du få så mange ringer som dine hender kan lære.

Jeg må gå.

Jeg må gå.

Jeg må gå.

Jeg må gå.

Jeg vil gi deg dette.

Ta det med vold.

Vold?

Du hadde vel latt meg gå om jeg hadde bedt deg?

Nå er det vel tid jeg går hjem.

To blir enige om å holde fast ved hverandre for resten av livet.

Og de ligger sammen etterpå.

Da er de gift for Gud.

Bare om de bryter med hverandre er det stor siden.

Jeg kan si det er loven på latin når jeg kom på det.

Ja, jeg hadde visst det.

Jeg vet at jeg må svare en dag for det jeg har gjort.

Når jeg tenker på det, så er det som om hjertet mitt danser av skrekk.

Du løp inn i ellens arme.

Du har jo god tid. Du skal jo være der til helt over nytt år.

Så fortell om alt sammen.

Fortell om alt sammen.

La meg hjelpe deg.

Kan du løse dette ordet ditt også?

Nå har ikke meg imot å se noen nye ansikter.

Du svarer stygge fjeser til Einar, Einar.

Einar vil ha tid i meg.

Gud er tydelig.

Men ikke levende.

Jeg elsker meg med alle de 23 mennene som elsker meg.

Jeg har en rosenkranset barn som sitter og ler på fanget mitt.

Ingen er så stor en synder som jeg.

Jesu frelsestød har ikke holdt meg oppe.

Har ikke fulgt meg med takknemlighet.

Det verste av dere alle.

Jeg elsker ikke noen mann.

Ingen mann har fristet meg.

Kom med meg, du lille Henke.

Gudet signer i båda under julhelgen.

Det

skal

du vise, Kristus, at vi har lengt et hverdag på fødsel. Velkommen i ditt hjem

hos oss.

Kom igjen, kom igjen, kom igjen

Her er det nok like blyg i mørket som i lyset, du, Kristin.

Med den ene hånden kan det vel være med å holde.

Får jeg ligge under teppet ditt?

Jeg skal ikke engang kysse deg.

Hvis det er deg imot.

Men du kan vel snakke med meg.

Har du noe imot meg, Kristi?

Nei.

Gi meg et kyss.

og jeg kan ikke plage deg lenger.

Takk skal du ha.

Vet du, Simon, når det er ny måned, det er for å ha selv sagt.

Når det er ny måned, så kan du nei for den hele boken og ønske deg noe.

Takk for at vi ville møte oss, fru Inger.

Vi ber for Eders sønn, kong Magnus den syvende, at han vil gi sin mor og sitt

land ære i Guds navn.

Vårt ønske til kongen er at han må lære oss det opp for den lengte liv.

Djevelen legger igjen hver mann sin etter å vinne andre menneskers indust.

Ingen kan falle i kjetteri som holder sitt øye uavhengig testet mot kosset.

Jeg får tak i henne for at hun minnes meg.

Jeg tror hun hadde glemt meg.

Kan jeg tenke at de unge møvene skulle glemme den mann som så vakkert verget

her?

Takk for at du så på.

Glem aldri at til oss kommer Guds rike, og vårter hans vilde på jorden såsom i

himmelen.

Du har bud, Kristin.

Fra her andres, de vil se deg inn i Oslo.

Til i morgen.

Kjenner du budet?

Ja. Ja.

Ja, det gjør du.

Jeg vil ikke nærme deg.

For jeg vil ikke låne henne til at du skal bli vekk.

Jeg var ikke vakker engang.

Jeg ble oppe og frelt av herren min, Ærlen, frenden.

Jeg kaller meg Bryn Fluka.

Takk for at du hørte det, Bryn.

Men jeg har ingenting å frykte for.

Ærlen er min fars nære frend.

Her, ta den.

Nei, nei.

Hva lærte du deg?

Nå må vi løfte litt, mener du? Ja, ja, ja.

Jeg trodde du var skilt fra henne.

Jeg hadde snakket med frendene mine, Kristin.

De likte godt at jeg ville gifte meg.

Så sa jeg at det var deg jeg ville ha, og ingen annen.

Jeg syntes ikke han...

Det gjorde ikke lettere for oss da vi så dem av oss kongen.

Det er det samme farget du bar første gang jeg danset med deg.

Hører du dem å hjelpe meg?

Det er noe jeg ikke kan skrifte i klostret.

Jeg kan ikke løse det, Kristin.

Men jeg kan tige meg du vil si, som om du hadde sagt det under bikten.

Du er det.

Jeg kan ikke bli Simon deres hustru.

Fordi han, fordi Simon er for god.

Han er for god til å knage den kvisten

av om han har brutt blomsten av.

Alt jeg ville ha.

Alt jeg har lengtet efter.

Var det ikke for mor og far da?

Jeg skulle ikke bry meg om å bli kalt for Brille.

Bare jeg måtte være han.

Vi var ikke her over oss selv.

Gud, hjelp meg.

Om han tog henne ut, så gikk jeg med om han kom på meg.

Den gangen jeg bodde hjemme, trodde jeg ikke at noen ting kunne få slik makt

over menneskene sine.

At jeg glemte frykten for ting.

Jeg har hørt om det en gang.

At du nettopp slår en mann ihjel.

Du har ingen rett til å tale om det, Kristina.

Jeg gjorde taget i sten på den tiden.

Jeg hadde just fått ferd i en Santa Clara, så englene hørte bort

julhelgen.

Teksting av Nicolai Winther

Det står illa til med deg.

For nå vil du helst høre om andre menneskers skrepligheter.

Som om det kunne gjøre din egen synd mindre.

Har du bestemt om jeg gifter meg i Vårma?

Jeg vet ikke om han skulle dø, så jeg måtte flytte seg inn.

Men han døde jo ikke.

Og Kristine, han har ingen tenner i livet henne. Han har bare noen sånne

stomme, stomme løsninger. Han var så ekkel.

Han var så ekkel.

Kristine Lamrans datter!

Kristine, du skal bli fullt roa.

Din festmann venter på deg.

De lever vel.

Ja, på Jøringård.

Ulvil er så frisk som man kan håpe.

Det har alt begynt å gjøre i stand til bryllup for deg og meg der hjemme.

Hos dere.

Jeg sa til Abrams at jeg ville dra hit og snakke med deg.

La oss gå til tallet.

Vet du hvem denne Brynil -fluga er, Kristi?

Munam Bortsen satt henne i et hus her.

Da han gifte seg med en annen.

Hun driver salg der, Kristi.

Av vin.

Og annet.

Kjenner du henne?

Er det Nikolausen fra USA -byen?

Jeg får aldri en god stund mer i livet om jeg ikke får leve med ham.

Du må døppe meg.

Så de lar denne handelen mellom oss gå tilbake.

Gud vet om du selv vet hva du sier.

Erlend og jeg har lovet hverandre ved vår krippelige tro, at kan vi ikke komme

sammen i ekteskap, da skal ingen av oss ha husbond eller hudtrud.

Har du tenkt på hva slags husbond du får, hvis du blir gift med en mann som

en annen manns hustru til frille?

Og nå vil Tadel hustru en fremmed manns fest med.

Dette syr du for ham. Gjør meg vondt.

Jeg gjør deg vondt.

Og min far.

Du vet at nå løy du.

Du er mamma.

Du bestemmer selv over ditt egenskap.

Du vil at jeg skal ta på meg skylden.

Hjemme hos mine gjør jeg det.

Men lavrand skal vite at jeg har aldri vel gått fra et ord som jeg har gitt

Du ser frossen ut, ser jeg.

Måte Marianne holde sin hånd over deg.

Du skal bringe æren din i kålen min igjen.

Kan ikke jeg trekke deg ned i min være?

Det kan aldri bli for deg som om du aldri hadde eit meg.

Kan jeg minnes første gang jeg drakk hjul, tror du?

Eller første gang jeg så deg grønnes hjemme i line etter vinteren?

Jeg minnes første gang jeg hadde det her.

Det eier deg.

Det er som å drikke jul.

Det eier fuglet i grønne lir.

Altid.

Hva vil Kristin avraste mer?

Hun er min.

Ja, det er hun vel.

Og en vakker brudeseng har du brakt henne til.

Men jeg er fortsatt hennes festmann.

Til hennes far kan komme og hente henne, og inntil da akter jeg å verges som

eget som kan verges av hennes heder i folks omdømme.

Tror du jeg lar meg true han sånn?

Du kan be djevelen hente deg på det hvis ikke du får frendene dine til å gå til

lavrands og be om Kristin slik en ridderskall.

Gjør ikke det på ditt bud.

Simon tar det.

Nei.

Gjør du det for å rette opp for å ha brutt mot henne så er det bedre for

Kristin.

si til henne at hun skal komme med meg.

Nå.

Du får gjøre det.

Du får gjøre det, Kristian.

Simon, der hvor jeg skal, taler vi om det en annen gang.

Takk for at du så på.

Kristi! Dette må ditt far aldri få vite!

Hvordan får du ut at jeg var der?

Jeg håper du tar den av deg, for du har sagt at det var godt for å møte meg.

Det var jeg som... Kristi!

Hør på meg!

Sønner har han ikke fått beholde, skal han nu leve den dag?

Da må se den ene datteren sin helse løs, og den andre er et blød!

Hva er du omsorg du har for min far?

Hva?

Jeg husker første aften jeg så deg.

Og gjøren går.

Og djevelen henter meg lyslevende.

Den dagen jeg tror noen ungmer på hennes øyne igjen.

Ja. Du får si hvem denne mannen er.

Hadde jeg vært slik at jeg kunne blitt givet?

Så hadde jeg aldri ventet meg fra å si.

Hold stille.

Hvorfor tordigst du?

Du, Ulville.

Jeg skal snakke alene med Kvittin.

Altså, jeg fikk forhold til henne.

Kvittin.

For jeg er så glad i henne.

Din far er redd du har kastet din eld på en mann som han... ...ugjerne vil gi

deg til.

Hva har dere hørt?

Jeg har hørt at du en gang gikk uten følge for å møte ham.

La meg være, mor.

Skal du kjenne efter om jeg blir tykker i middien, kanskje?

Sett deg!

Sett deg, sa jeg.

Det er nok dette, Kristin.

At med gitt har du aldri holdt av meg.

Kanskje fordi du trodde at jeg ikke elsket deg.

Ikke slik som far din elsker deg.

Helt fra du var liten.

Når Labran kom nær oss to, da slapp du brystet mitt.

Og drakte deg mot ham.

Og lo så.

Melken rant over lebene dine.

Og Gud vet at jeg unnte dere det.

At din far lekte og lo hver gang han så deg.

Men Gud vet at...

Å, jomfru Maria.

At jeg elsket deg ikke mindre enn Lavrans.

Du var så søt og frit.

En liten henne.

Jeg skjønte ikke nok på.

Gud, lot meg beholde deg.

Jeg tenkte alltid mer på det som jeg hadde mistet.

enn på det som jeg eier deg.

Men nå vil jeg si deg, Kristian, som kvinne til kvinne,

jeg ønsker at du må få en husbånd som du

kan ha kjærlighet til.

Men da var du aldri la lavere enn tro du har valgt deg en ulykkesmann.

For slik vil han ikke gi deg.

Ikke om det gjaldt å fri deg fra åpen lysskam.

Ja.

Nå vet du det.

God reise til Tunnsberg, Lavrens, og be for ulydige medier med tilsmer.

Ja, du skal ha lys og sanger, og du skal få offergaver. Du

skal minne henne om det hver dag, slik at hun kan telle dagene.

Gunnar, vi må i nå.

Høy langt til Tunnsberg.

Ikke du, Lavrens, venter på oss.

Jeg vet ikke hvor jeg var, herre.

Men jeg vet jeg var med Kristi i navnet hans.

Skål.

Jeg vandret nordut, og jeg var redd at det var Guds vilje at jeg skulle ligge

ned og dø på disse veiene.

Jeg har vandret og gått i hele mitt liv.

Hvorfor viser du meg så stor kjærlighet?

Jeg må hit og se deg en gang til, min dotter.

Jeg ønsker at du skal komme til Gud med krampen din.

Jeg minns en gang når jeg var liten og hadde gått vils i skogen, og mor fann

etter mange dager og netter, så tok hun meg i sine armer, og så bet hun meg i

nakken, ja.

Jeg trodde det var for at hun var arg på meg, men redan forstod jeg bedre.

Du vilsna barnet mitt.

Du tror jo nå at det ikke er annet enn velust og rik. Rikedom og makt som

råder i denne verden, for det er det småting som man finner ved

vekkamp.

Du skal lære deg å elske selve veien, og opptekke hva slags

menneske Gud vil at du skal være.

Det fikk så lenge siden jeg dro.

Da de gikk i seng tok jeg en guldsveng jeg har gitt lenge.

Jeg tør å stå etter dette.

Visst din?

Jeg var her og gikk.

Kom og hjelp far din.

Jeg gjør deg en sorg, om jeg ikke visste at jeg ville spare deg for...

for mange sorger siden.

Fikk du kjøpt kone?

Ja, kjøpt kone og mat.

Hvor?

Ja, litt i Tunsberg, litt i Oslo, utenlandske varer.

Det kunne vært bedre.

Bare en bjerkebarken kan det vel ikke bli?

Folk er redde for vinteren.

Det beste er at du får vite det med en gang, Kristin.

Og det er det.

Den mannen du har lagt din elsk på, han får du glemme.

Erle Nikolausen og hans frende Munan Bårdsson kom til meg i Tønsberg.

Herre. Munan ba om deg for æren, og jeg svarte han nei.

Hvorfor? Vet du ikke at han er lyst i bann?

Jeg vet også at han var ganske ung da han ble kjent med henne.

Frillen sin.

Du kaller den konen frillen hans som han har levd med?

Har jeg da vært uten synd hele eders liv?

Si nytt, du lømmer sånn.

Jeg har da vært unge.

Minnes jeg ikke.

Det er ikke lett å vare seg.

For den synd som følger elsker.

Nei.

Da vet jeg ikke hva jeg gjør, hvis jeg skylder æren meg.

Da vil jeg be til Gud natt og dag.

Natt og dag.

At skifter det ikke inn som han tar meg herifra?

Jeg må velge det jeg kan svare for, Norge.

Vakker mann er han.

Men han ser ikke ut som han duker til antenne av dårlige kvinner, og det var

ikke for en slik en mann at jeg har drevet og slikt for å trygge barna mine.

Og her muren han, han viste meg ælens seil som han hadde fått

i arv fra sin far, som om det var en stor ære for meg at de ber om min

Se heller på datteren din.

Ser du ikke at hun...

Hun har denne mannen så kjær at gir du ikke efter så kan det komme til å skje

stor ulykke.

Det har skjedd at hun eier ingen annen tanke enn dette

at hun elsker.

Og hun kunne komme til å vise oss i en dag at hun har ham kjærere.

En æren.

En liv.

Her hjemme i min egen gård kan jeg vel våkte barnet mitt.

I alle fall denne siste.

Du selv da.

Det var en annen du ville ha.

Enn meg.

Var det ikke?

Den mannen.

Veldig gammel.

Død for ham i alle disse årene.

Da du vil

at jeg

skulle gjøre mot deg i sengen sånn som

jeg.

Er du på den andre da?

Nei.

Da jeg ikke kunne gi deg noe som du ville ha.

Jeg ville bare leve med deg. Jeg ville ikke at du skulle gripe etter noe i mitt

hjerte som jeg jo selv ikke vil.

Men jeg har holdt av deg av hele mitt hjerte.

vil jeg være med deg i seng.

Og hvis du vil være mot meg som du var i gamle dager, så

skal ikke jeg dra meg vekk.

Det er første tid.

Ja.

Ja.

Du og jeg, Langfrid, vi har holdt alle faste sider, og vi har fulgt.

vært gladere hadde vi hatt mer.

Du må hjelpe meg!

Det kjæreste jeg har,

Og hva har du tenkt her Bjørn og jeg skal svare?

Når Lavrans kommer og krever rekneskap for datteren sin?

Vi var fire vepnende menn.

Og at Kristin var villig.

At hun ville reise med meg til Sverige.

La henne i fri, Erlend.

Det er snart på tidlig frendene dine spurte annen dårlig av deg enn at du

ut og inn med stjålende kvinner.

Ja.

Hvor nær har du vært henne?

Jeg har møtt henne flere ganger, men hun var på noen beskjed.

Ja.

Jeg hadde henne alene der.

Jeg skal ride til Jørgen gård i morgen og

si henne at du er her.

Og så får hun velge selv.

Ja, det vet Gud og Sankt Olav at denne handelen liker jeg

ille, søstersøn.

Ikke så lang.

Den tid døden skiller venner.

Og i dag må jeg undre meg når jeg regner de vintre som har gått.

Siden de døde.

At det er så mange.

Vet du, Ulville?

at Gud som ga dem sjelen eitet dem.

Ikke vi.

Og nå venter de på oss der oppe.

Og når vår tid kommer så finner vi hverandre.

Vi.

Takk for meg.

Det synes meg, Kristin, at Erlend frelst skulle rydde til Jørgen gård og lagt

sin sak i Lavrans heller. Da tror jeg faren drepte Erlend.

Tror du Lavrans blir mindre harm når han hører du har rømt med Erlend?

Tror du det blir lettere å bære?

Har du tenkt på fôret til herten, Erlend?

Du vet at Ingrid har fôret til henne her i dalen i år.

Jeg har tenkt på det.

I får låne oss fôr og mat for tre dager.

Ulf kan lese til læreren sin hjem senere og sende noen glass tilbake før jul.

Det er nesten aldri overflod hjemme hos oss, Kristin Lavrans datter, hverken i

uår eller i godår.

Men kan henne bli det annerledes når jeg kommer til styret der?

Men i Hamar venter myndighetene oss med brev til kongsmoderen.

Da får Ulf ha det ditt før han leser hjem, og gi bud fra oss.

Ingen skulle tro annet enn at du hadde rømt av gårde før.

Jeg har ikke tenkt på annet i hele høsten.

Jeg tenner opp varmen i ildhuset, så kan mennene sove der i natt.

Du får bli med meg, Kristin.

Jeg vil kunne sverge for Lavrans Bjørgulfsjøen at dere var ikke alene

i mitt hus.

Hva vil du her?

Jeg kommer fra Husarby.

Jeg kan helse deg fra dine barn.

De mår bra.

De prøver etter deg.

Jeg hørte at du hadde skaffet fram penger for at du skulle gifte deg.

Har hun vært hos deg på Husarby heldig?

Her på Østaby.

Det var hos min fosterfar.

Og helt ned til Nettasommel.

Du

behøver

ikke bo hos venner lenger, Helland.

For nå kan jeg styre huset ditt.

Jeg ble enka nå i høst.

Kan du holde det løftet og ga meg en gang?

Minns du den natten jeg fødde din søn?

Da lovde jeg at du skulle lekte meg når Sigurd dro.

Ja.

Jeg minns det.

Vil du holde det ordet nå?

Jeg må i alle fall ha hjelp til å tenne ild der ute. Skal vi få plass til alle

sånn?

Gjester oss her i natt.

Gå ut!

Skjer det?

Hva en skam er det å lage Kristin på å oppleve dette?

Du vil ikke slippe æren, du?

Jeg kommer aldri til å slippe æren.

Om jeg så skal tråne i min egen far.

Moster Asyl, er jeg aldri redd.

For den dag jeg skal stå for Guds dom.

Jeg har aldri bedt om hans miskunn.

Nå har jeg gjort imot hans bud.

Og aldri har jeg bytt.

Gud eller mann, gi meg efter en penning av den bot jeg er blitt skyldig her på

jorden.

Kjærligheten skaper ingen lover.

bryter alle.

Hun hadde barn.

Hvem av dem?

Mitt er det ikke, men jeg tror vel ingen.

Hvorfor har mannet deg opp nå alene?

Sverger du på at det ikke er ditt?

Jeg sverger ved Gud at jeg ikke har rørt Lina siden jeg så Kristin første gang.

Får du finne ut hvem som er paren?

Og kjøpe han til vekk til henne?

Jeg er sikker på at det er råd som man vil på Husaby.

De var villige til å ekte henne når hun ble enke.

Om jeg betalte godt.

Jeg skjønner ikke at dette er sånn stor ulykke.

Du får dra hjem med henne.

Til Husaby i morgen den dag.

Og ordne dette gift i målet mellom dem.

Du ser rett ut, Kristin.

Nå må du sove.

Er du redd for å ligge nær meg, kanskje?

Ja.

Vi to har jo vært søstre i sengen før, har vi ikke?

Kristin Lavransdottir.

Som har skyldt meg fra Erlands vennskap.

Du må jo vite selv om det var noe vennskap å skylde.

Hva skulle du gjøre, Kristin?

Om Erland blir trøtt på deg en dag og befaler deg å gifte deg med hans

Ja.

Skulle du låte han få sin vilje frem med det også?

Hva sier du, Kristin?

Skal vi kaste terning om mannen vår?

Vi er den Nikolaussons båda frillor.

Er du så enfaldig at du ikke neker til at du er hans frilla?

For deg ikke det.

Han bryr seg vel på deg som en orre andre ganger enn vi var sammen?

Jeg vil ikke snakke med han.

Tror du han kommer å handle bedre mot deg enn mot meg?

De er jo jeg også, Kristin.

De fikk meg.

Ja. Og selv om jeg hadde vært en gammel mannens søster i syv år.

Men det kan jo ikke du fatte hva det var for et del av ditt liv.

Er det din tid?

Gå med meg, Kristin.

Den æren kan du vel vise meg?

At du drikker meg til.

Og lov at det ikke blir noen styrmål hos mine barn.

Hva er dette?

Vi drikker inn altid. Vi er frillene dine. Skal vi?

Skal vi drikke med henne?

Jeg må ikke spøte. Her skal hun drikke med meg.

Du, du lovade!

Du har vært verre mot meg, du elend!

Hvor moster det også litt?

Bjørn, en må sverge på at han så henne legge hånd på deg selv.

Men det skulle jo være jeg, mener du?

Med meg er det enda slutt, mener du?

Ja.

Hvordan mener du at det er såpass mye kvar av den mann jeg en gang var?

Tror jeg han nok tar svære falser og redder han der for noe vondt.

For han blir neddragen som jeg selv er neddragen.

For så mange, mange år.

Neddragen, sier jeg over det.

Det sier du for de her gamle.

Og i kveld får vi sette på henne restklæder.

Og sette henne i sleden.

Og så får du sette deg ved henne.

Gud vet hvor mye mann det blir kvar i deg, når du har fått levt 20 år til.

Kan du kjøre sreden da?

Ja, så sitter jeg hos henne.

At vi både kom i ordstrid bak i sleden.

Og så stakk hun kniven i seg når du sa at du ikke ville leve sammen med det

lenger.

Det er ikke vakkert.

Nei, det er det.

Men du har stelt til det så det kan ikke bli vakkert.

Gud hjelper deg.

Det har de aldri kjent før, å ha kniven på stupen.

Tør du holde fast med meg ennå, Kristin?

Ja, ennå.

Jeg har dog hatt her Bjørn ved edders side, hver dag og hver natt, i alle

årene.

Ja, det også har jeg hatt.

Hun tok sitt eget liv.

Den usalige konen.

Som han hadde lokket for alle hennes frender. Er du det meste?

Erlend har skriftet for biskoppen i Oslo.

Og det vet du?

Ja.

Det vet jeg.

Jesus! Har ikke engang dette fått deg til å skifte sin?

Først bya med et søndreknust hjerte.

Forlat nå alt, stakkars ridder.

Og gå til Jesus Kristus og be om tilgivelse.

En pilgrimsferd?

Du har noe av det så

djevelsk sterke i hendene, du.

Og vil du ikke gå helt til Nidaros, så kan du vel betale noen fattige etter å

reise for deg?

Kan det aldri mer bli som da vi var gutter?

Nei.

I parter, grek vi start i parter.

Kom til hjem, Hei.

Den lille, vakre fiken min.

Hva sier du, Kristine? Skulle du heller kanskje lagt den over?

Lått søren som takk.

Latt den bergetelle, la sorg og skam.

Hvis det hadde vært Arne, hadde du latt meg få ham?

Ja.

Da hadde du ikke møtt Arne, eller?

Og kjærligheten hans.

Jesus Kristus.

Kristin.

Liten.

Er du så ulykkelig?

Jeg tror jeg dør av det, far.

Nå må du fortelle hvordan jeg kan hjelpe deg.

Jeg hadde aldri trodd det kvitt.

Aldri, aldri sånn.

At jeg skulle leve denne dagen.

Se med deg for hver stund jeg har sovet i deg.

Og med seg...

Jeg er som en lampe, men kjærlighet til Gud er flammen.

Skulle jeg tjene djevelen, var ikke min kryskhet mer verdt enn en rutten

lampe uten dill eller olje.

Tør vi vire ærlig Nikolausen og Kristi Lavrans datter til mann og hustru foran

Guds alter,

La den som har skjeld i grunn til innsigelse tale nå, eller også holde

inne for alltid herefter.

Du satte i brudesengen under krollen med en datter.

Hun var ikke mye blyg i øynene da.

Hun har ventet på

om så lenge.

Nei, sa du!

hverken du eller jeg.

Nei, men vi har jo levd godt sammen allikevel.

Ja, jeg trodde det.

Du var det beste.

Du hadde kanskje fått det bedre.

Du hadde blitt gift.

Slik er giften vår i dag.

med døden så våget jeg ikke be Gud

redde livet hans.

Fordi jeg jeg ikke var far.

Hvorfor forteller du meg dette nå, Rangfrid?

For at du kan få heven på meg.

Og jage meg ut av gården.

Jeg minnes hvordan du dømte om Erlend Nikolausen.

Hva dømmer du da om meg?

Du får ingenting igjen.

så føltes det som hjertet mitt blødde.

Forstår jeg ikke.