All language subtitles for Maria.Montessori.Una.Vita.Per.i.Bambini.(seconda.parte).by.Moll

- What do you want? - Let me in!

- Where is Mario ?! - In a safe place with a great family.

- I am his family! - Mario's my son.

- He carries my name. - I'm his mother! I!

Look at me. Look at me! You can not think in such courts.

Let's go from here. Let's go away together!

- Mary ... - Leave this prison!

Maria! I must marry another woman!

We have determined a date. It is over. I have no feelings for you anymore.

So go! Does your mom and mediocrity happy.

But get my son back.

Or should I tell everyone what happened?

Then you'll never see him again!

How could I trust you?

Mario will stay with a family in the countryside. They will love him as his own.

But he is not theirs! He is mine! Do not you understand that ?!

Jeg vil ikke ta ham fra deg.
Du kan besøke ham så ofte du vil.

Men du må ikke si til noen
at du har fått ham med meg.

Da vil du aldri få se ham igjen.

Det er ikke skandalene som er
det farlige. Det er den du er blitt!

Maria! Maria!

Maria! Hva har skjedd? Maria!

Maria!
Lukk opp!

Maria! Lukk opp!
Snakk til meg!

Snakk til meg!

Hjelp meg, Gud!

Hjelp meg!

Hjelp meg, Gud!

Hun har stengt seg inne i to dager.
Hun klarer seg ikke uten vått og tørt.

Nøkkelen står i på innsiden. Jeg får
den ikke opp. Vi må ødelegge låsen.

Maria...

Det går bra, mamma.

- Vil De ikke fortelle hvorfor De er her?
- Jeg vil vente på professor Montesano.

- De ba meg komme?
- Ja.

Dr. Montessori har en kunngjøring.

Hun ønsket at også De
skulle være til stede.

Det jeg har å si, vil komme som en
overraskelse og kanskje en skuffelse.

- Jeg forlater klinikken.
- Hvorfor det?

I mange år nå har denne
stillingen vært alt for Dem!

Faren min ville at
jeg skulle bli lærerinne.

Jeg har bestandig ment at jeg
ikke egnet meg for det yrket.

Nå vet jeg at han hadde rett. Jeg vil vie
meg til pedagogikk og til undervisning.

De gjør en stor feil.
De er skapt til å være forsker.

Hvorfor gjør De et slikt valg?
Har det hendt noe?

Forsøk å overtale henne!
Si noe De også, da!

Ja...

Arbeidsgruppen uten Dem...

Den blir ikke den samme...

Det ville glede oss
dersom De revurderte...

- Mener De det?
- Ja.

Husker De da jeg ble med
til asylet for første gang?

Blant panisk syke mennesker
var det noen som var ytterst klare.

De fortalte at
forskjellen lå i barndommen.

De hadde vært elsket.

I disse årene har jeg ikke
utelukkende arbeidet på klinikken.

Jeg har også levd.

Jeg har kjent smerten til morløse barn.

Menn som alle
betrakter som moralske, -

- men som er feige i sine livsvalg.

Hvis vi ønsker å skape en ny verden,
må vi begynne med barna.

Jeg vil vie meg til dem. Normale barn.

Morgendagens voksne.

Er det ingenting vi kan gjøre
for å overtale Dem til å bli?

Dersom De ombestemmer Dem,
står døren her alltid åpen for Dem.

Og da skal De få gå inn først!

Maria!

Maria!

- Jeg holdt løftet mitt.
- Jeg ba deg ikke gi avkall på arbeidet.

Nei, noe verre.

Du ba meg gi avkall på sønnen min.

Nå kan du fortelle meg
hvor barnet mitt er.

Skatten min, så vakker du er!

Skatten min!

- Du er så nydelig!
- Frøken...

Frøken...

Barnet skal ha mat.

Stillesittende hverdag, påtvunget ro,
avstraffelser, belønninger og straffer...

Tunge pulter, høye tavler som er
beregnet på lærerne og ikke elevene.

Alt på skolen later til å under-
trykke barnets naturlige evner.

- Er De en av mine studenter?
- Nei.

Det er nok best.
Har dere noen betraktninger?

Denne høye tavlen er jo beregnet
på lærerinnen, ikke elevene.

Det er kun én lærerinne
og minst 40 elever.

Skolen skal ikke være lærernes hus,
men barnas. Andre betraktninger?

Den plassen er tom, dr. Montessori.

- Ja. Det ser vi alle.
- Hvem kan bekrefte teoriene Deres -

- før det sitter en elev der?

- Jeg har observert barn i mange år.
- Én ting er å observere barn...

Når de anvender mine metoder,
vil De se at det ikke stemmer.

- Hvor mye mer tid trenger dere?
- Svært lite.

- Er De her for å provosere meg?
- Nei, for å snakke med Dem.

Jeg er ingeniør Eduardo Talamo.

Det bor 30 000 innbyggere
i San Lorenzo, i dårlige kår.

Det er Romas skam,
som Roma nekter å akseptere.

Prostituerte, tiggere,
folk uten arbeid, straffedømte...

- Hvordan har de endt opp her?
- Det er ingen som eier disse rønnene.

- Da kreves det heller ingen husleie.
- Men vold og svineri er det.

Ja. Om natten sover opptil
20 personer sammen i slike hus.

Kvinner, barn, gamle og menn
som knapt kjenner hverandre.

De aller svakeste
utsetter seg for alskens farer.

Kom. Jeg skal vise Dem noe.

Se disse gårdene.
Hele San Lorenzo skal bli slik.

Dette er de nye husene våre.
Snart skal vi få flere familier hit.

- Hele bydelen skal bli slik.
- Hvorfor så sjenerøs?

Vi håper på offentlig støtte for å gjøre
noe tilsvarende i resten av landet.

Vi vil investere i samfunnet
mot en økonomisk gevinst.

Det høres flott ut, men hva har husene
med mine tomme pulter å gjøre?

Disse barna er for små til å gå
på skolen. Foreldrene arbeider.

Barna kommer til å ramponere dette.
Investorene er bankierer, ikke filantroper.

Forfaller husene, lukker de pengesekken.

Jeg beskjeftiger meg ikke
med så små barn.

De blir ikke mer bry
enn tilbakestående barn.

Jeg er ingen førskolelærerinne.

Uten Dem blir barna overlatt til seg selv.

Var det ikke bygningsmassen
De var opptatt av?

Jo da, men De er
kanskje bedre enn meg.

Kanskje De tok feil.

- Takk for at De tenkte på meg.
- La meg følge Dem. Det er utrygt her.

Nei takk. Jeg går alene.

Kom hit! Få tilbake pengene mine!

Pengene mine!

- Slipp ham! Han er et barn! Løp!
- Han har tatt pengene!

Hva driver du med, Mario?!

Hvor ofte har jeg ikke sagt
at du skal være forsiktig?!

- God morgen.
- Se hvem som er her. Frøken Maria.

- Jeg ventet Dem ikke så tidlig.
- Hvordan går det?

Så fint at du kom, jeg må vise deg noe!

Jeg ville han skulle se ren og pen ut,
men han holder seg jo ikke i ro.

Han er et barn.
Han må få utfolde seg.

Tålmodighet er det viktigste.

Hei!

- Hva skal du med de stokkene?
- Jeg vil bygge meg et hus langt fra alle.

- Bare til deg?
- Deg òg. Hvis du klarer å klatre opp.

- Der er det.
- Hvorfor skal jeg ikke det?

- Du er altfor elegant.
- Jaså...

Se her!
Hvem var for elegant, sa du?!

- Når må du dra?
- Snart, -

- men vi har
hele ettermiddagen sammen.

Og så kommer jeg tilbake så snart jeg
har litt fri. Jeg må arbeide, vet du.

Jeg underviser lærerinner.
Da er du sammen med foreldrene dine.

Ernesto og Teresa er ikke foreldrene
mine. Foreldrene mine lever ikke lenger.

Men de er veldig glad i deg. Du må
være fornøyd når du er hos dem.

Jeg må arbeide. Du skulle bare
visst hvor mange barn jeg kan hjelpe...

Og du hjelper alle sammen?

- God dag.
- Dr. Montessori!

Skolen må ligge i første etasje,
ha store vinduer og mye lys.

I tillegg et uteområde til lek
og en kjøkkenhage.

Jeg har ikke sittet med hendene i fanget.
La meg presentere Dem for noen. Kom.

Dr. Cardi, en departementsmann
som tar seg av spesialprosjekter.

- Vi kjenner hverandre.
- Vi finansierer skolen selv, -

- men om det offentlige
kunne bidra i fremtiden...

Vi får se.
Det er en sann glede å treffe Dem igjen.

Ingeniøren nevnte Dem,
men jeg trodde ikke at De ville si ja.

De er jo en verdensberømt pedagog
og underviser på universitetet.

Her er det vel primært
snakk om veldedighet.

Følg arbeidet vårt,
så oppdager De at det ikke stemmer.

Hva er dette for noe?!

Hva er det dere skal?!

Stans! Stans!
Hva er det dere skal med den høna?!

Hvor har dere tenkt dere hen?!

- Det er jo en katastrofe!
- Ikke hiss Dem opp.

De har aldri bodd i hus.
Hva vet vel de om hushold?

- God dag.
- God dag.

Og kollegene dine?
Er det ikke kommet noen?

De måtte lese. Det er eksamenstid.

Vil dere ikke se den nye skolen?

Kom.

Nei. Bortsett fra stolene
er det ingenting av det jeg ba om.

Jeg kan ikke gi Dem noe mer.
Vi har ikke penger.

- De har lurt meg.
- Vi må klare oss med det vi har.

- Hvorfor hisser De Dem slik opp?
- Tilrettelegging av plassen er vesentlig.

Hei, du! Ut herfra!

- Hva gjør De?! Det er barnas hus!
- Det tilhører hederlige familiers barn.

- Moren hans er neppe hederlig.
- Ingeniøren har rett.

De får nok tilstrekkelig utfordringer
med barn fra vanlige familier.

Vent litt...
Guttungen har stjålet lommeboken min!

- De kan ha mistet den.
- Vi går og leter etter ham!

Det skyldtes vel ikke eksamen? Studie-
venninnene dine dukker aldri opp?

Lønnen er for lav.
Og strøket er for utrygt.

- Bare gå hvis du vil.
- Går De?

- Nei.
- Da blir jeg òg.

- Hva har du gjort?
- Nå kan du kjøpe nye skolepulter.

Vi beholder den
og kjøper noe til skolen!

Vi sier at vi fant den på bakken.

Nå følger vi deg hjem. Hvis de to
finner deg, slipper du nok ikke unna.

Her er det, opp trappen.

- God dag.
- Han er bare guttungen.

Han stjeler fordi han er sulten.

Vi skal åpne en skole
for barn på hans alder.

Jeg ville bare spørre om
De ville sende ham dit.

Giovanni er som meg.
Han egner seg ikke for skolegang.

Det viktigste er at De
prøver å holde ham ren.

Har De sett hvor jeg bor? Hvordan
kan man holde seg ren uten vann?

Send ham på skolen,
overlat resten til oss.

Takk.

Disse barna virker annerledes
enn barna i pedagogikkbøkene.

Det er derfor jeg gjør dette.
De er som en bok full av blanke ark.

Om noen måneder kommer du
ikke til å kjenne dem igjen.

Nå vet jeg hva oppgaven innebærer.
Vi må lære barna å bli selvstendige.

- Ble De sjokkert over det med pengene?
- Du minnet meg om meg selv som ung.

Jeg lurer også Cardi og Talamo.
De nektet å la Giovanni gå på skolen.

De ter Dem som enhver mor ville
gjort for å gi barna en bedre fremtid.

Jeg har sett hvordan De forsvarer dem.
Som om de var Deres egne.

De ville gjort
hva det skulle være for dem.

- Er herr Montesano enig?
- Nei. Han skal helst ikke få vite det.

Jeg ber bare om å få ta med Mario til
Roma noen dager og vise ham skolen.

Alt vi har, kan vi takke
herr Montesano for. Huset og jorda...

- Jeg kan også hjelpe Dem...
- Nei. Jeg vil ikke ha pengene Deres.

Jeg beklager...

Jeg beklager så mye.
Tilgi meg.

Se hva jeg har med til deg.

Liker du den ikke? Se.

Vil du ikke engang se på den?

Hvor tror du de skal?

De samler mat til vinteren.
Etterpå vender de tilbake til reiret.

- Hvem er du?
- Hva mener du? Jeg er Maria.

Det vet jeg,
men hvorfor besøker du meg?

Fordi... jeg er lege.

Jeg besøkte deg da du var bitte liten.
Jeg holdt deg i armene og ble glad i deg.

- Det var du som så meg først av alle...?
- Ja...

Du er mammaen min!

Ja. Jeg er mammaen din.

Jeg husker...

- Hva husker du?
- At hun holdt meg.

Hun lignet på deg, men hun var blond.

Nei, hun lignet ikke på meg.
Men hun var blond og vakker.

Hun ville alltid være hos deg.

Skal vi reparere den?

Ja.

Maria...
Hvordan har du det?

Jeg har ikke sett deg slik siden du
skulle obdusere for første gang.

Jeg vet ikke lenger
om jeg har valgt rett.

Skolen er heslig. Med tunge
og dystre møbler. Som et kontor.

Møblene kan skiftes ut.
Det aller viktigste er barna.

Vi har ikke penger til
å skifte ut møblene.

Jeg kjenner en rekke sosietetsdamer som
ikke vet hva de skal bruke penger på, -

- og som gjerne skulle følt seg nyttige.

Vi lager en fest på åpnings-
dagen og inviterer alle!

Det er flere år siden jeg har laget mat!
Jeg trenger en fest å stelle i stand til.

Kom, så setter vi opp en gjesteliste.

Du har alltid likt det, selv da du var liten.

Du skal få det. Ta det med til skolen.
Barna trenger vakre ting.

Jeg savner Mario.

Jeg spurte Teresa om han
kunne besøke meg i Roma.

Hun svarte at hun skyldte
herr Montesano alt.

Maria, du må avfinne deg med det.

Du kan ikke være noe for ham
som du aldri kan være.

Vær glad for det du har. At han er
sunn og frisk, at du kan besøke ham.

Han er lykkelig og mangler ingenting.

Bortsett fra moren sin.

- God dag.
- God dag.

- Takk. Hvor fant du den?
- På bakken. Den må ha falt ut -

- da det barnet ble påkjørt.
- Takk nok en gang.

Talamo må ikke ha noen illusjoner.
Ministeren er ikke opptatt av så små barn.

Han ombestemmer seg nok
når han blir kjent med skolen.

Vi får håpe det.

Ha meg unnskyldt.

Takk.

Der har jeg lagt leken din, ser du det?

Kom hit! La dem gjøre som de vil.
Dette er deres hus.

Ungene våre klarer ikke å være i ro.
Hvordan skal dere holde styr på dem?

Vi er vant til barn, så ikke tenk på det.
Det blir ikke noe problem.

Skolen i dag straffer nød, fattigdom
og ulykke, men vi her i San Lorenzo...

Så du hva du gjorde?!

- Hvem har sagt De kan røre barnet?
- Det må man.

De er ikke hjemme nå.
Her har vi ingen avstraffelser.

Vi ber ikke om veldedighet.
Vi ber ikke om hjelp fordi vi er fattige.

På denne skolen vil barna utstråle
et så sterkt og blendende lys -

- at hele pedagogikken
vil anta en ny form.

- Er ikke det å overdrive?
- Dette er bare en skole for utstøtte barn.

La oss gå. Ha dere vekk!

De kommer nok ikke
så langt denne gangen.

De må lære å gi opp iblant.
Man kan ikke alltid utføre mirakler.

Farvel.

Ha ikke for store forventninger.
Vi er ugress. De må være tålmodig.

Jeg er sikker på at det
er vi som har tatt feil.

Jeg vet bare ikke hva vi har gjort feil.

Vil De holde henne?

- Kan jeg?
- Ja visst.

- For en søt liten jente.
- Kanskje hun er tørst?

- Kanskje.
- Søsteren min er også liten.

Hun lager ikke en lyd.
Ingen av dere ville klart det.

Takk.

Hør så forsiktig hun puster. Ingen klarer
å puste som henne, uten å lage en lyd.

Lytt til den vakre stillheten.

Hvor mye lyd hører vi
hvis vi er helt stille?

Hvem har sagt at du kan åpne skapet?
Man må be om lov før man tar noe.

Ikke bebreid ham.
Han har ikke gjort noe galt.

Han har bare vist seg selvstendig.

Se hva de gjør. Se!

De leker med undervisningsmaterialet.

Vi hadde rett.
Barn har det gøy mens de lærer.

- Men de sitter ikke ved pultene.
- Alle liker å ha det bekvemt.

Det er mye uorden.

Vi må hjelpe dem med
å innrette seg etter egne behov.

Kanskje vi kan begynne
å gjøre noe allerede.

- Hvor mye har dere måttet erstatte?
- Ingenting. Asjetter og glass knuses lett.

Hvis de ødelegger noe,
er de mer forsiktige neste gang.

Lærerne har ikke engang
bekvemme skrivepulter?

Dette er barnas hus.

Alt sammen følger
prinsippet om selvkorrigering.

Barna forstår når de har gjort noe feil.

Det holder med én lærerinne
på så pass mange barn.

- Det later til å være et flott eksperiment.
- Det er ikke noe eksperiment.

Mine metoder kan anvendes
på barneskoler også.

Her i Italia har vi problemer med
analfabetisme, ikke skitten oppvask.

De vet hvordan de tedde seg
første skoledag. Gi meg tillit.

Ja vel. Gi meg noe skriftlig,
så skal jeg se hva man kan gjøre.

Før eller senere må departementet
interessere seg for de minste òg.

Til slutt blir det kanskje Deres tur.

Barn! Klokken er fem. Dere kan gå!

Hvorfor stenger en vakker og begavet
kvinne som Dem seg her inne?

Jeg misliker middelmådige mennesker.
Barn er det beste ved menneskeheten.

Mario!

Mario!

- Hvor er Mario?
- Skal ikke De gi beskjed før De kommer?

- Jeg ville overraske ham. Hvor er han?
- Mario bor ikke her lenger.

- Hvor er han?
- Han går på kostskole i Firenze.

La oss være i fred. Jeg vil ikke ha
mer bråk med professor Montesano.

Jeg gjør bare det han gir beskjed om.

At du våger...!

Etter ti år har du ennå
ikke lært å banke på.

Du lovte at Mario
skulle vokse opp hos en familie!

Jeg gjorde det for hans skyld.
Og Firenze er jo slik en vakker by.

Og for langt unna
til at jeg kan besøke ham.

For langt unna til at du kan få flere
innfall. Du tilbød moren hans penger.

- Jeg er moren!
- Avtalen var at han aldri skulle til Roma.

- Jeg ville bare vise ham skolen min.
- Hvorfor plager du dette barnet?

Han har alt en far og en mor.
Han trenger ikke oss.

Hva vil du med ham?
Må alt være en kamp?

- For meg er ikke Mario det.
- Jo. Hvis du virkelig var glad i ham, -

- ville du spart ham for dine fikse ideer.

Hei!

La meg se på deg.

- Hvordan er de?
- Flinke.

- Nei, hvordan behandler de deg?
- Er du flink, går det bra.

- Og hvis ikke?
- Jeg er den flinkeste i klassen.

Du må love å skrive til meg
hvis det er noe. Greit?

- Må dere lære mye utenat?
- En hel del.

Det er en kjempefin hage her!
Og den er full av insekter.

Der er hun!

Vi vil gjerne takke Dem
for det De gjør for ungene våre.

De er den eneste som har trodd
at det bodde noe godt i dem.

Jeg har bare hjulpet dem
med å oppdage det som bor i dem.

- Lær dem å lese og skrive.
- Folkeskoler tar seg av det.

Ingen skole eller lærerinne
er bedre enn Dem!

For å overleve har vi lært
å underkaste oss. De er annerledes.

De gir aldri opp.
De kan ikke si nei til oss.

Mye hadde vi allerede.

- God dag, Anna.
- God dag, doktor.

Og hvorfor er du her fremdeles?
Vi sa du ikke fikk være her! Ut med deg!

Hvordan våger De!
De er gjest her!

Og svært ettertraktet. Ønsker ikke De
at prosjektet skal utvides til hele Italia?

Hvordan kan det
falle Dem inn å presse meg?!

- Giovanni!
- Hvordan våger De å snakke slik til meg?!

Hva foregår her?

Hun foretrekker
å gjøre ting på sin egen måte.

Dr. Montessori!

Vi kan ikke kreve at familiene skal følge
regler når vi selv gjør akkurat som vi vil!

- Giovanni! Kom tilbake til skolen.
- Hva har skjedd?

Det er Giovannis fortjeneste!
Han har lært det på skolen!

Rengjøring og matlaging.

I de nye husene med rennende
vann ville det være mye lettere...

Kom, Giovanni.

- Gutten kan skrive!
- Ja. Den aller første i familien.

- Hva har han skrevet?
- En oppfatning han har...

- Kan alle barna lese? Selv tre-åringene?
- Ja. Og skrive. Naturligvis.

Hun har til og med lært
barna på asylet å skrive.

- Det betyr ikke at han skal gå på skolen.
- Spiller det noen rolle?

Forstår De hva barna lærer på
skolene våre? Det er rene miraklet!

- Vi må melde fra til pressen!
- La Giovanni begynne på skolen igjen.

Vi må hjelpe barnet til å bli
selvstendig og tenke selv.

Barnet som stenger inne naturens
hemmelighet, må bli vår læremester.

Det første vi har renovert. Et tilsyne-
latende umulig prosjekt, men vi klarte det.

- Er det mulig å besøke Barnas hus?
- Det sies at 3-åringer lærer å skrive.

- Kan vi treffe dr. Montessori?
- Her er Barnas hus! Denne vei!

Dr. Montessori liker visst
å stille andre i skyggen.

Hun glemmer litt for ofte at skolen
er vår, og at hun kun er gjest...

Jeg har advart henne
mot å være arrogant.

Hun ville ikke høre på meg. Hun var
blendet av det hun hadde oppnådd.

Hun ter seg som om
denne skolen var hennes idé.

Man er ikke opptatt av vårt prosjekt
lenger, kun skolene hennes.

Hvorfor sier De det ikke til henne?
Verden er full av montessoriskoler.

Jeg tror ikke det vil være noe problem
for henne å følge en annen.

Jeg tror De har rett.
Jeg skal snakke med henne.

Ikke dra til skolen i dag.

Anna er der...

Når du kommer deg,
må du love meg å besøke Mario.

Han er blitt så stor.

- Tilgi meg.
- For hva da?

- Det vet du.
- Du kunne ikke handlet annerledes.

Jeg er moren hans.
Det var jeg som tok feil.

Jeg sviktet deg.
Jeg hjalp deg ikke.

Da de hentet Mario, sa jeg til meg selv
at en dag kom jeg til å bli så berømt, -

- at verden kom til å frykte meg.
Og da skulle jeg hente ham tilbake.

Men slik er det ikke.
Den dagen kommer aldri.

Når jeg ser ham, er jeg redd
for de andre. For faren hans.

Jeg er redd for ham.
For blikket hans og spørsmålene hans.

For kjærligheten hans,
som jeg ikke fortjente.

Jeg vet at dette er en vanskelig tid
for Dem, men jeg må snakke med Dem.

Jeg ville ikke forstyrre Dem.

- Tusen takk, de er nydelige.
- Sønnen min har fullført folkeskolen.

- Klassens beste!
- Du har vært kjempeflink!

Alt ungene mine har fått,
kan de takke Dem for.

Jeg har ikke vært noen god mor.
Ikke noe godt forbilde.

De forlot dem ikke. De har blitt
hos dem. I nød, kulde og glede.

Det er det som kjennetegner
en god mor. Kun det.

Barna Deres vet det og kommer til
å være stolte av Dem hele livet.

Hei! Hva gjør du her?

Jeg kom hjem fra Firenze i går.
Jeg er tatt opp på naturvitenskap.

- Doktoren er kommet på besøk.
- De skulle jo alltid melde fra på forhånd.

Vil du at jeg skal gå?

- Nei.
- Da blir jeg.

- Herr og fru Montesano vil ikke...
- Herr og fru Montesano!

Er De ikke lei av å gjemme Dem
bak maktmisbruket deres?!

Hvor mange ganger har de
besøkt Mario i disse årene?

Det er kjærligheten som gir en retten
til å være en del av barnets liv.

Ikke etternavnet han ble gitt, så han
kunne bli fratatt kvinnen som fødte ham.

Du er moren min.

La oss dra hjem.

Du er alt høyere enn meg. Du er trett.

Jeg gjør i stand et værelse til deg.
Vil du ta et bad?

Vent litt...

Det er klærne til bestefaren din.

I morgen kjøper vi nye klær til deg.

- Skal jeg re opp for deg?
- Jeg har egentlig ikke spist middag ennå.

- Har jeg gjort noe galt?
- Nei.

- Manerene mine er verre enn elevenes.
- Det skal vi nok få gjort noe med.

- Vil du ha mer?
- Nei.

Mario, det er noe jeg må be deg om,
skjønt det er ikke så lett...

Jeg er så glad for at
du bor sammen med meg.

Men der ute er ikke
verden rede til å godta -

- at en kvinne
har barn uten å være gift.

Hva skal vi si da?

At du er nevøen min.

Her hjemme kan du kalle meg mamma.

Nei.

Jeg kaller deg Maria.
Som jeg alltid har gjort.

Da blir det lettere å unngå å tråkke feil
når vi er blant andre mennesker.

Jeg går og rer opp sengen din.

Hvorfor ville du ikke ha meg?

Jeg har alltid villet ha deg.

Jeg var alene. Faren din skulle
gifte seg med en annen kvinne.

Ifølge lovverket
var du hans barn, ikke mitt.

Jeg kunne ikke beholde deg
uten hans samtykke.

Hvorfor lot du ham gjøre det?

Jeg vet ikke.

Du trosset verden for andres barn, -

- men var ikke i stand til
å gjøre det for meg, din egen...

Jeg har alltid elsket deg.

Ingen skal få ta deg fra meg.

Hvis du ikke vil.

- Venter du besøk?
- Nei.

- Er de kommet for å hente meg?
- Gå inn på rommet ditt og lukk døren.

Hva har du gjort?

Mario er på rommet sitt.
Ta det med ro. Han ser deg ikke.

- Han må hjem igjen.
- Han er hjemme.

Jeg skal si til alle at han er nevøen min.
Det blir ingen skandale.

Hvis jeg får foreldreretten.

- Du gir deg aldri.
- Er du ikke lei av å kjempe -

- mot noen som aldri
har betydd noe for deg?

Det er ikke sant at du aldri
har betydd noe for meg.

Jeg elsket deg, Maria. Jeg elsket deg,
som jeg aldri har elsket noen annen.

Dessverre lyktes det meg ikke.
Jeg ble ikke eslet til å trosse verden.

Men hva gjelder de virkelig viktige
tingene, var du for dyktig, for intelligent, -

- altfor alt mulig.

Jeg kunne ikke gi deg det du ønsket.

- Jeg tapte.
- Vi tapte begge to.

Hvorfor må Mario fortsatt
betale for våre feilgrep?

- Vil han bo hos deg?
- Ja.

I morgen skal du få papirene.

- Hater du meg?
- Nei.

Men om jeg har elsket deg,
minnes jeg det ikke lenger.

- Var det faren min?
- Ja.

Du kan bli boende.
Du kan se ham gjennom vinduet.

Nei.
Barna tilhører de som elsker dem.

Ikke de som gir dem et etternavn.

De har stjålet ideen min,
og nå tar De æren for det!

Det er ikke slik.
Deres metode er ikke -

- den eneste som gjelder førskoler.
- Men den eneste som er verdensberømt!

Beklager, men en annen
undervisningsmodell er valgt.

Ifølge våre eksperter har De ikke variert
erfaring med italienske barns virkelighet.

Det er barn fra alle
samfunnslag ved mine skoler!

Arbeiderklassebarn, foreldreløse,
rikmannsbarn fra Pincio og Milano...

De er alle bybarn
og er omgitt av ulike impulser.

De fleste italienske barn bor på landet
og trenger en mors kjærlighet.

Det er derfor vi kaller
dem scuole materne.

Vi tar hensyn til både
sensitivitet og selvstendighet.

Det er nytteløst å insistere;
avgjørelsen er tatt.

Sannheten er at De ikke er mor.

Jeg beklager å måtte si det, men det
merker man på metoden Deres.

- Hva har De tenkt å gjøre?
- Dra med det samme.

Det er flere år siden amerikanerne
inviterte oss dit bort.

Dersom vår metode sprer seg dit,
overbeviser vi kanskje ministeren.

Skal vi dra?

Mario er nevøen min. Han blir med oss.

- God dag! Mario.
- God dag.

Vær så god, frue.

Hvorfor har den mindreårige
et annet etternavn?

Jeg har adoptert ham. Ifølge loven
kan han ikke få mitt etternavn.

- Velkommen.
- Nevøen min Mario.

- Er du også interessert i pedagogikk?
- Jeg? Ja... jeg tror da det...

Han er Marias nevø
og er også pedagog.

Metoden ser man ikke,
det er barnet man ser.

Et barnesinn som er fritt for
stengsler, følger sin egen vei.

Har Freud skrevet at dersom
alle barn går på montessoriskoler, -

- er det ikke lenger behov
for psykoanalytikere?

Doktor?
Hørte De hva jeg sa?

- Spørsmålet om Freud?
- Ja! Ja, det stemmer.

- Det er en glede!
- En ære.

Miss Sullivan akter å finansiere
flere montessoriskoler i Amerika.

- Klokken er 11!
- Han har sikkert gått for å more seg litt.

Tenk om det har skjedd ham noe?
Jeg går til politiet!

Disse menneskene er her pga. oss.

Spiller ingen rolle.
Nevøen min er viktigere.

- Han er en unggutt som er lenge ute.
- Nei. Det er ikke likt ham.

Vi kan uansett ikke forlate middagen.

Jeg kan ikke sitte rolig
uten å vite hva som har hendt.

Hvorfor tok De ham med?
Visste De ikke at han var så rastløs?

Hvis han ikke kommer tilbake,
kan vi ikke utsette avreisen.

Han kommer tilbake. Han opplever
verden og frihet på én gang.

Skulle ikke tro han var noen slektning.
Hvor har Mario bodd frem til nå?

- Hvor har du vært?!
- Jeg har møtt en pike fra San Francisco!

Jeg er forelsket! Jeg blir her!

Du har kjent henne én dag og er
knapt 20 år! Du hører hjemme i Italia!

Du er en guttunge! Hva vet vel du
om kjærlighet eller Amerika?

- En god del.
- Ikke vær tåpelig.

Du kan ikke engelsk engang.
Kom. Skipet venter ikke på oss!

- Jeg blir ikke med! Jeg blir her!
- Jeg har ansvaret for deg!

- Det er mitt liv!
- Du får ikke mitt samtykke!

Det ber jeg ikke om!
Jeg ber ikke moren min om tillatelse!

For jeg har ingen mor!

Beklager!

Du våget ikke engang å fortelle
venninnene dine at jeg var sønnen din.

De ville ikke skjønt det.

Jeg forstår meg heller ikke på deg.

Mario!

Mario...

Jeg er lei for det.

Da kjører vi.

Maria! Se, barn!

Dr. Montessori har kommet
på besøk! Hei, Maria!

- Vil du inspisere barnas arbeid?
- Nei, jeg stoler på deg.

Og Mario...?

- Du savner ham, hva?
- Han har aldri svart på brevene mine.

Ikke føl deg ensom.
Du gjør mye for mange.

Det er ikke tilstrekkelig.

Jeg er blitt innkalt til departementet.
Etter ordre fra Mussolini.

Han kan ikke røre våre skoler.
De er private.

Våre elever gjør det
alltid best til eksamen.

Jeg tror ikke det var derfor.

- God dag.
- De!

Trodde De jeg hadde glemt Dem?

Vær så god og ta plass.

Kan hende vår store drøm
blir til virkelighet.

Il Duce snakker om Dem hele tiden.

Politikk interesserer meg ikke.

Mussolini ønsker at De
åpner nye skoler. I hundretall.

Og at De åpner en skole
som utdanner spesiallærere.

Styresmaktene ønsker en foregangs-
skole. Helt enestående i sitt slag.

Hva har skjedd, dr. Cardi?

- Har De skiftet mening om meg?
- Il Duce har lært meg å se lenger.

De har åpnet skoler i Spania, Nederland.
England, USA, til og med i Tyskland.

Der regnes dette som
en uanfektelig pedagogisk metode.

Mussolini ønsker å gi Dem
frie hender her i Italia.

Slik blir omsider prosjektet
Deres til virkelighet:

Forme en hel nasjon etter
Deres pedagogiske prinsipper.

- Kjenner il Duce min pedagogikk?
- Naturligvis. I grove trekk, da.

Hvis De vil ha et godt råd,
bør De revurdere enkelte detaljer-

- i lys av det il Duce har lært Italia.
- Hvilke detaljer?

Mannlige elever
som vasker opp, for eksempel.

Ga De meg ikke nettopp frie hender?

lacopo.

Pio.

Giorgio.

Den handler om forholdet
mellom mor og barn.

Jeg leste tittelen og ble nysgjerrig.

- Vil du ikke vite hvorfor jeg kom tilbake?
- Du er hos meg. Det er uviktig hvorfor.

Jeg giftet meg med den jenta.

- Og ble skilt.
- Det var leit å høre.

Vi var unge og
helt uforberedt på ekteskap.

Jeg har lært mye disse årene.
Jeg vil være hos deg.

Jeg studerte og ble lege, som deg.

Jeg har forstått betydningen av
arbeidet ditt og vil gjerne hjelpe deg.

Da må du fortsette å studere. Mye.

- Legg en på skolen òg.
- Det er fascisme i Italia, visste du vel.

Også fascismen vil ta slutt en dag.

Det gode som er oppnådd, vil bestå
lenge. Vi må i det minste prøve.

Du ser for langt frem.
Italia trenger noe umiddelbart.

Hva da? Smerte? Mer vold?

Lov meg at du ikke engasjerer
deg i politikk her. Lov meg det.

- God dag, dr. Montessori.
- God dag.

- De venter allerede i klasserommet.
- Dette må være den nye skolen?

Dette er bare et undervisningskurs.

Skal De også være til stede, herr...?

Mario. Mario Montessori.

Er dere i slekt?

Han er min assistent og nevø.

Kom.
Jeg vil nødig la noen vente.

God dag.

Sitt ned.

Før jeg begynner, vil jeg
gjerne bli bedre kjent med dere.

Dere har en svært viktig oppgave.
Dere skal arbeide som lærere -

- og forme en helt ny generasjon lærere
som vi aldri tidligere har sett i Italia.

De, for eksempel. Hva heter De?

Marini Massimo.

- Hvem er disse menneskene?!
- De er valgt ut spesielt.

Av partiet? De færreste
har pedagogisk bakgrunn -

- eller allmenndannelse!

Er det så ille å gjøre bruk
av enkle mennesker?

I San Lorenzo hjalp De
folk uten utdannelse.

Dette er en skole på universitetsnivå.
Den skal utdanne lærere!

Jeg vil selv velge ut personalet!

Jeg har skrevet en liste
med andre navn.

Snart åpner det akademiske året.
Det er ikke tid til endringer.

Utsett undervisningen.

Husk at denne skolen blir
finansiert med offentlige midler!

Skolen bærer mitt navn!

Prøv å gjøre de studentene De har fått
bedre, istedenfor å kaste bort tiden her!

Dette er ikke over.

Jeg vil vite alt om ham. Hvem han er,
hvor han bor, studiebakgrunn...

- Hvorfor meg?
- Vi har kjent hverandre i mange år.

Jeg stoler på Dem.

Jeg ber bare om opplysninger
om folk som ikke har noe å skjule...

Hva er De urolig for? De later til å ha
gjort det dårligere de siste årene...

Det er sent. Jeg ventet deg hjem
til middag. Hvor har du vært?

Jeg har pratet med venner.

Tiden fløy.

Det må ha vært en fengslende samtale.

Blir du ikke lei av alltid det samme
spillet? Hva med et slag kort?

- Jeg foretrekker kabal.
- Prøv da vel.

Jeg liker nødig å tape.

- Kabaler går heller ikke alltid opp.
- Jeg taper nødig mot andre.

Iblant må man akseptere nederlaget.

- La oss forlate landet.
- Det er åpnet 80 nye skoler her til lands.

- Men de blir ikke som du skulle ønsket.
- Jeg gir meg aldri uten å kjempe!

Det hadde jeg glemt.

Mario...

Jeg vet hvor du går og hva du leser.

Du lovte meg
å ikke engasjere deg i politikk.

Kan pedagogikkprosjektet ditt
en sjelden gang være mindre viktig -

- enn de menneskene du er glad i?
- Det er livet mitt.

Og jeg da? Hva er jeg?

Et meningsløst spørsmål.

Omsider forstår jeg
hvorfor faren min forlot deg.

Gå og spør ham
hvorfor han forlot deg også.

Hvem er De?

Jeg må snakke med
dr. Giuseppe Montesano.

- Er dette en tid å oppsøke noen på?
- Det haster.

- Vent her.
- Takk.

Et øyeblikk!

- Hva vil De?
- Kan jeg komme inn?

Det er sent.
Jeg kjenner Dem ikke.

Jeg ber bare om noen minutter.

Ja vel, unge mann?

Jeg går ut fra at De har en svært god
grunn til å bry noen på denne tiden?

Nei.

Lukk døren, det er kaldt.

Han er sikkert
en av galningene dine, stakkar.

- Jeg spanderer.
- Hvorfor det? Ikke for min skyld.

Jeg vil bare feire. Jeg fridde til
kjæresten min i dag, og hun svarte ja.

De er heldig som
har noen som er glad i Dem.

Har De ingen?

For å si som sant er, har jeg også en.

- Jeg er veldig glad i henne.
- Hun, da?

Vet ikke.
Hun er alltid opptatt med andre ting.

La meg være!

Jeg klarer det selv.
Jeg trenger ingen andre.

- Hvordan fikk De vite dette?
- Han har antifascistiske kontakter.

Han tar imot og sprer illegale
sosialistiske aviser, som denne.

Flott! Det er nok til å anklage ham.

Har De fått bekreftet at det er
en forbindelse mellom de to?

De bor sammen. Det er fullt lovlig.

Hun er slett ikke den helgenen som
hun alltid har villet fremstille seg som.

- Var det alt?
- Nei.

Lenge hadde Mario Montessori
et annet etternavn: Montesano.

Han er den uekte sønnen til
en viss Giuseppe Montesano.

Har De bevis?

At jeg ikke har tenkt på det før!

Flott. Jeg skal nevne Dem
for Deres overordnede.

Nei. Helst ikke.

Jeg har ikke hørt noe mer
om de nye lærerne jeg ba om.

Dr. Mario Montesano ledsaget
Dem ikke denne gangen?

Desto bedre.

Husker De hvilket år vi traff hverandre?
Hvilket år var det...

- Jeg vet ikke. Hvilken rolle spiller det?
- Det var i... 1898.

Pussig at De ikke husker
et årstall som var så viktig for Dem.

De arbeidet sammen
med professor Montesano.

Dere hadde et underlig forhold.

Dyp samhørighet.
Voldsomme krangler.

Og den vinteren var De så blek...

- Hva er det De vil?
- Bare minne dem på -

- at skal man være så lite fleksibel,
må man være feilfri.

Jeg bryr meg ikke om
ungdomssyndene Deres, -

- men De får ikke ødelegge
våre prosjekter.

Åpningen er nært forestående.
Skolen bærer ikke bare Deres navn, -

- men også mitt. Alles øyne er rettet
mot meg. Mussolinis, ministerens...

Er De lojal mot meg, -

- så skal jeg være det mot Dem.

- Har herr Mario kommet tilbake?
- Ikke ennå.

Det kom en herre...
Jeg har vist ham inn.

Giuseppe...

Hva vil du?

Forleden kveld
oppsøkte en mann meg...

- Mario...
- Hva er det som foregår?

Det er lettere å bli elsket
av sine elever enn av sine barn.

Det kommer an på foreldrene.

Jeg har satt arbeidet mitt
foran alt annet.

Kan hende jeg har lidd mindre enn deg.

Ser jeg tilbake,
har jeg ingenting igjen.

Du er annerledes.

- Vi er likere hverandre enn jeg trodde.
- Nei.

Det tror jeg ikke.

Det er med stor begeistring jeg
setter regjeringssjefens ønske ut i live:

Det gjenfødte Italias leder! Vi åpner
herved offisielt det akademiske året.

Skolen vil gi Italia en ledende
plass også på utdanningsfeltet.

Jeg gir ordet til dr. Montessori.

Hvilke ord egner seg
for en slik stor anledning?

Ingen.

La meg tie.

Dr. Montessori!

- Hva har gått av Dem?
- Jeg har fratrådt min stilling.

Fjern navnet fra skolen.
Det har vel ikke lenger noen hensikt?

- De kan ikke lenger gjøre som De vil.
- Ta det med ro.

Jeg har allerede opplevd
det verste som kan skje.

Er De sikker på det?

- Unnskyld, er disse plassene ledige?
- Ja.

Stans toget!

Hva er det som foregår?

- Kom, det er dette toget!
- Det er politiet!

Begynn med denne vogna!

- Papirene, takk.
- Ja.

Jeg vet at det er Dem,
dr. Montessori.

Tilgi meg, men jeg har ordre om
å pågripe assistenten Deres.

Jeg er klar.

Nei!

Da må De arrestere meg også.

Han er ikke assistenten min.
Han er sønnen min.

Hva sa De?

Han er sønnen min.

De gikk på dette toget.
Har du funnet dem?

Nei, de er ikke i denne vogna.

Kjenner... vi hverandre?

Moren min ga Dem
en blomsterbukett en gang.

Takk for alt De har gjort for meg!

Giovanni...

Hvem var den mannen... mamma?

Et barn.

Alle barn bærer i seg et håp
om en bedre verden.

Dersom noen likevel mener at morgen-
dagens menneske bor i disse barna, -

- så kan man takke
Maria Montessori for det.

Min mor.