Original subtitles

Det var et bra tre.

Her flyter det bra.

Å, det var godt! Dette er et bra tre!

OK, jeg er klar nå.

- Mamma, jeg fant en liten bæsj! - Å?

Dette er mitt sted! Her er det masse store ...

Gi treet en kos, da, Falk! Skal treet få en kos?

- OK, da. - Å ...

Stopp der, stopp. Ikke gå. Må bare filme ham litt.

Det er så fint.

Mamma til fire.

Fotograf.

Og veldig glad i naturen.

Jeg er en som prøver å forstå hvordan alt henger sammen.

Gjennom ord og bilder.

Jeg bor på en gård utenfor Kongsberg med mannen min Nik og barna mine.

Ett som er mitt fra før, og tre som er våre.

Ronja.

Freja.

Falk og Ulv.

Pluss en haug med dyr.

Så lenge årstidene tillater det, dyrker vi vår egen mat.

Vi bruker så mye tid som vi bare kan i naturen.

Og de tre yngste barna våre vil få hjemmeundervisning.

Avgjørelsen om å ikke ta del i rotteracet betyr mindre luksus, -

- men det er så frigjørende.

Vi styrer våre egne liv.

Vi vil være uavhengige. Frie og fylt med kjærlighet.

Tror du vi skader dem når vi plukker dem?

Jeg vet ikke.

- Hvor mange har du der? - 86, tror jeg.

86? Da slo du meg, jeg har bare 72.

Jeg skal gi halvparten til mamma og sette halvparten på bordet.

Jeg savner lukten.

Jeg har en genser å lukte på, men den er ikke så fersk.

Hun lukter godt. Og fint og trygt.

Det som jeg var mest redd for, var at pappa aldri skulle bli glad igjen.

Jeg skjønner at det er veldig hardt for ham.

Så derfor må jeg passe på ham.

Skal vi samle kongler og lage et konglehjerte?

Jeg legger et par til inn her.

Jeg skal prøve så godt jeg kan, for jeg vet Maria ville ha ønsket det.

Prøve å kombinere hjemmeskole med å dyrke vår egen mat -

- og skade planeten så lite som mulig.

Lære barna å respektere planeten, elske den og elske naturen.

- Jeg vil løfte opp den barken. - Nei, Falk, det er hjemmet til insektene.

Og de er mat for hakkespettene.

Men det er mye vanskeligere alene.

Gratulerer med dagen, mamma. Elsker deg av hele mitt hjerte.

Du er den beste mammaen i verden.

Elsker deg fra månen og ned igjen hundretusen, ganger tusen ganger til.

Kyss fra Freja. Elsker deg.

Elsker deg, mamma.

Gratulerer med dagen. Fra Falk.

- Jeg er så glad i deg, pappa. - Jeg er glad i deg også.

Nå forsvinner sola.

- Sola går ned, Falk! - Skynd deg!

- Vil du se sola gå ned? - Ja!

- Mamma, se! - Ja!

Det var leggetid, og vi lå i mørket, krøllet sammen ved siden av hverandre.

Så sang jeg en liten sang for henne, og hun lukket øynene.

Og akkurat da jeg trodde hun sov, sa hun: "Har blekkspruten hale?"

"Hva er sola?"

"Hvor blir skyene av?"

"Hva spiser frosker?"

Jeg svarte så godt jeg kunne, og så sovnet hun.

Skjønne, lille jenta mi.

Jeg skulle ønske at jeg kunne bli med deg inn i drømmeland.

- Glad i deg. - Glad i deg også.

Det jeg lurer på, er ...

Kanskje det fins en annen meg som sier det samme samtidig?

Det er gode sjanser for det.

Hvis universet er uendelig, så ...

Hvilken planet kunne vi ha bodd på, hvis vi ikke kunne bo på jorda mer?

Jeg vet ikke, de har ikke funnet noen. Men det er tidlig ennå.

Vi har milliarder av år til å finne en ny planet, -

- hvis ikke vi ødelegger denne før det.

- Jeg er redd, pappa. - Ikke vær redd.

- Pappa, jeg er så glad i deg. - Jeg er glad i deg også.

Natta!

- Fengsel. - Fengsel?

Ja, du er skyldig i å være et barn, Freja.

- Men har ikke du vært et barn? - Jeg var i "fengsel" i tolv år.

- Der er vannet! - Hør her!

Ikke fall i vannet denne gangen.

- Det blir et bra eventyr da. - Hører du meg, Ulv?

- Se opp! - Se opp!

Den andre hånda.

- Jobben er gjort, Ulv. - Min tur!

- Hvem er klar for mat? - Jeg er klar!

- Dette er livet. - Det er det, kompis.

Hvorfor lever vi annerledes, og ikke går på skolen som andre barn?

Vel ...

Mamma og jeg tok et valg for mange år siden da du var liten.

- Skal jeg legge litt ved på bålet? - Gjerne det.

Før Falk ble født, bestemte vi oss for at vi ville ha mer tid med dere, -

- ikke bare morgener, kvelder og helger.

Ikke sende dere i barnehage eller på skolen.

Så vi tok det valget og tilpasset livet til det.

Så vi kan ha dager som denne, der vi jobber sammen ute i naturen.

Tror du ikke mamma ville ha elsket dette?

- Jo. - En dag som denne.

Dette er en veldig sløv øks, Ulv.

La oss lese det siste du skrev. Les herfra.

- Først spiste de bare ...? - Alge.

Selvsagt er jeg usikker. Driver jeg og ødelegger barnas liv her?

Gjør jeg noe grusomt, noe både jeg og de vil klandre meg for?

Panikken er der av og til.

Maria og jeg snakket alltid om det når vi var i tvil. Er dette rett?

Vi var alene om dette, det var bare Maria og jeg.

- Nik. - Hva?

Hvor er vi nå? Hvor skal vi, og hva har vi gjort?

Jeg vet ikke hvor vi er, vi sitter i kø.

- Men hvor ...? - Lofoten.

Ja, og hva skjedde i Lofoten?

Vi forlovet oss.

Da jeg møtte mannen min, visste jeg med en gang at jeg hadde møtt -

- en som var fri og trygg nok i seg selv til å bli med meg på en annerledes vei.

Selvstendig og sterk nok til å stå for sine valg.

Sterk nok til å ikke bry seg om hva andre måtte mene.

Så vi kjøpte gården, som krevde enormt mye arbeid.

Vi restaurerte huset, rydda skog, kjøpte dyr.

Og kort etter var gården fylt med liv igjen.

Der kommer bæsjen.

Men når du velger et liv som er så avhengig av deg selv, -

-er det ganske sårbart.

Før overlevde vi hovedsakelig på det Maria tjente som fotograf.

Men ...

Jeg må selge gården.

Jeg tjener ikke nok til å betale ned på lånet alene.

Det blir rart å reise fra alle minnene her.

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen!

Gratulerer, kjære Freja!

Gratulerer med dagen!

Godt jobbet, Ulv.

Ti år gammel.

Hvem er dette fra?

Fra meg.

Pappa, jeg er glad i deg.

- Vet du hva det står? - Freja.

- "Freja" i norrøn runeskrift. - Freja Payne.

- Det betyr glede? - Det stemmer.

- Pappa, tusen takk. - Vær så god, glad du likte den.

Verdens beste bursdag.

Pappa ser veldig ...

- Glad ut? - Du også.

De eneste som mangler nå, er Ronja og mamma.

Jeg savner Ronja.

Jeg tenker at vi burde se hverandre litt oftere.

"Kjære Ronja. Gratulerer hundre millioner ganger. Nå er du tolv år."

"Du er kul og smart og gøyal, og vi elsker deg."

"Susser og klemmer fra mamma, Freja, Falk og Ulv."

Jeg savner søsknene mine.

Det var jo mamma som holdt oss sammen.

Hun var liksom midtpunktet.

Så var vi alle rundt og holdt oss fast i henne.

Etter at mamma døde, flyttet jeg inn med pappa.

Det føltes ikke naturlig for meg å bo på gården uten henne.

Og ... Jeg følte meg veldig alene.

Selv om jeg hadde pappa.

Jeg har ikke snakket med søsknene mine om mamma etter at hun døde.

Det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å bearbeide det i det hele tatt.

Jeg har veldig lyst til å snakke med dem.

De er de eneste som faktisk skjønner hvordan jeg har det.

Men ... Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Oi.

- Føttene! - "Farvel, føtter"!

Det er deg i magen. Og det er mammas føtter.

Etter hvert som du blir større, klarer hun ikke å se føttene sine.

Det blir trist å forlate alle disse fine stedene.

- Hva blir det verste for deg, Falk? - Jeg har bodd her hele livet, pappa.

Hva kommer til å skje, pappa?

Jeg skal gå og skjære løk.

- Men hva vil skje? Må vi flytte? - Ja, vi må flytte.

Hvordan?

Vi skal selge gården, Freja.

Det er veldig trist at vi ikke skal bo her mer.

Og så har vi jo bodd her med mamma nesten hele livet mitt.

Men hun bare blir med oss, hun.

- Går det bra? - Ja.

Går det bra med deg?

Mhm.

Jeg elsker dette stedet.

- Kan vi beholde den om den er død? - Det er den ikke.

- Jo, hvis det ikke er en død bille ... - Se ...

- "Æsj! Jeg liker ikke kaffeånde!" - Kil den.

Du har rett, den er i live!

Det kilte visst! "Kil meg!"

Hei, hei. Jeg heter Nik.

- Eivind. Er det du som bor her? - Ja.

- Her var det jo stille, fredelig og fint. - Ja.

Det var på tide å flytte ut av byen, har vi skjønt.

- For mye folk. - Ja, ikke sant?

Hei. Jeg heter Nik. Det er jeg som må selge.

Naboen fortalte at du mistet kona di.

Det var leit å høre at det var en vond situasjon.

Denne gården har alt.

Ja, den har det.

Men ingen kosehvaler.

Jeg gleder meg til visningen er over.

Jeg vil ikke flytte.

Jeg håper bare at de som kjøper stedet, virkelig elsker det. Og ...

Føler seg hjemme og ...

- Bruker grønnsakshagene. - Og betaler godt.

Vel, det er også viktig, Freja.

Seriøst, Falk. Slutt.

Au, Freja! Jeg fikk glasskår!

Det kan dere ikke.

- Nei, nei! - Pappa?

Guttene hopper på senga mi mens jeg prøver å sortere klærne mine.

De er så forbaska irriterende.

- Gutter, slutt med det der. - Hva er det?

- Freja prøver å pakke klærne sine. - Og det er ikke deres seng.

- Tror du vi får plass til dette, pappa? - Ja.

Et bilde av stolen din.

Denne hadde Ronja på i bryllupet til mamma og pappa.

Hvordan pakker man vanligvis en sånn ...?

Sammen med de andre tingene?

Jeg savner å ha noen andre jenter rundt meg.

Jeg håper at Ronja kommer og besøker oss.

Du har jo savnet søsknene dine veldig mye.

Ja.

Vi har jo snakket om hvis du og Freja kunne ha snakket mer om mamma.

For det er veldig vanskelig?

Ja, men det er liksom ... Det er jeg som må ta initiativet.

- Og det orker jeg ikke. - Nei.

Jeg er så redd for å si feil ting.

For jeg klarer ikke å være den voksne personen i den situasjonen.

For jeg ... Det er altfor mye for meg.

Ja, jeg skjønner.

Men jeg tenker at du ikke er den voksne i akkurat den situasjonen.

Du er en datter av mamma, på lik linje med Freja.

Ja.

22. OKTOBER: UKJENT LANDSKAP.

10. JULI: JENTENE MINE.

Da Freja ble født, var jeg selvfølgelig glad for å få en lillesøster.

Det første jeg gjorde da hun kom hjem, var å gjemme meg under låven.

For nå var det ingen som ville ha meg.

Jeg syntes det var veldig vanskelig å skulle dele mamma.

- Hva er det som har skjedd i det siste? - Vet ikke.

Har det skjedd noe spesielt i familien din?

- Jeg vet ikke ... Ja? - Hva da?

- Det har kommet en baby. - Har det bare kommet en baby?

Jeg ble veldig sjalu.

Jeg var ikke Nik sin datter, jeg var mamma sin.

Jeg bare var der og tok opp plass.

Jeg var kanskje ikke like flink på de tingene som Freja var.

Hun var bare naturlig det perfekte barnet for dem.

Det har nok vært vanskelig for Freja, hun har vært så glad i meg.

Og så har jeg dyttet henne vekk.

Hei!

Klatrer du i treet?

- Hei, Ronja! - Hallo!

- Hei, Freja! - Hei!

- Plukker du rips? - Ja.

Så koselig!

- Du kan godt hjelpe til hvis du vil. - Ja.

- Har du tenkt noe mer på skole, da? - Nei.

- Du vil ikke begynne på skole? - Nei, absolutt ikke.

Det er mye bedre å gå på hjemmeskole.

Ja ...

Det blir nok veldig fint å bo på Bø, da.

Det var dumme banken sin skyld at vi måtte reise.

Ja.

De sa at vi ikke kunne være her lenger, fordi de trodde -

- at pappa ikke kunne betale for det alene.

Og han kan jo ikke det.

Det koster bare 600000 på Bø.

- 600000? - Ja.

Bare 6000.

- Er det bare 6000? - I måneden, ja.

- Å, OK. - Ikke 600000.

Ja, det hadde vært litt mye.

Skal vi starte oppe og jobbe oss nedover?

Ronja, tåler du noe sånt som ...

- Tåler du gluten? - Ja.

- Melk? - Nei.

Du kan komme og spise pizza hos oss, hvis du vil?

Kanskje det? Vi får se hva som skjer.

- Du har ikke glemt smaken av "Daddyosa"? - Nei.

Ulv! Vi skal dra nå, kompis.

Vi kommer tilbake etter grønnsaker og sånt, -

- men dette er farvel, folkens.

- Er det det lille huset? - Ja, det lille til høyre.

- Huset vårt. - Jeg kan se det.

- Vi er takknemlige for maten. - Og for besøket.

Vi er glade for å ha Ronja på besøk. Og for at vi har hverandre.

Og vi sender kjærlighet, ut gjennom hverandre, til hele universet.

Og til mamma. Hei, konsentrer deg.

- Ja. Amen. - Amen.

Får jeg lov til å se på?

Fra avstand. Fra her.

Nå skjer det!

OK, det var skikkelig skummelt.

Stakkar, nå blør han i hjel.

- Å, den sparker! - Ja, det er nervene. Han er død.

- Han sparker! - Han var død med en gang det smalt.

Litt tykkere hud enn på de små lammene.

Dette er mat til et år!

Det er mat i lang tid for mange.

Vi dreper mange dyr, gjør vi ikke? Vi skal drepe mange okser.

Neste år, ja. Men vi dreper ikke mer enn vi må.

Men når vi har spist oksen, da er den ikke i live, vel?

Nei, den har ikke vært i live på en stund nå.

Skal vi hente trillebåra?

Ulv, jeg tror vi trenger den store. Kan du trekke unna?

- Ulv! - Skal vi ta den store? Det er en stor okse.

- Nå kommer det! - Oi! Se der!

Den eksploderer! Kom, bakover!

Da vil jeg ikke se på.

Det stinker. Jeg drar nå, før jeg blir kvalm.

Vi takker for denne oksen.

Navnet hans var Ferdinand, og han var god.

Vi takker for kjøttet hans.

- Hva er det? - Halen hans.

Ikke gjør det!

Det første vi må gjøre, er å rydde bort slukboksene.

Å skyve dem over bordet er ikke å rydde, Ulv.

- Jo, det er det. - Nei.

Kan du lese det du skrev i går?

- Kom igjen. - "Ku-rev" ...

- "Kurv". - "Kurv".

Jeg er bekymret for noen ting.

For eksempel hvorvidt jeg kan lære dem norsk.

Så vi kan ha stor "A".

Og vi kan ha en liten "a".

Men vi må ha inntekt, så jeg må jobbe.

Og det fins ingen som kan passe på barna mens jeg jobber.

Det ville vært enklere i England. Broren min har en gård og et firma.

Der kunne jeg ha jobbet og hatt barna på hjemmeskole.

Men jeg ga et løfte til Maria om at jeg skulle prøve å bli.

Det er familie her, det er Ronja.

Hallo, det er Nik Payne som ringer.

Jeg ringer fordi jeg trenger barnehageplass.

Jeg lurte på om det er noen ledige plasser hos dere?

Hallo? Hei, Marit.

Vi har jo lyst til å ha barna på skolen.

Vi håper at vi kunne fått til et tilbud der barna går tre dager på skolen -

- og to dager hjemme.

Vi vil gjerne ha ungene på skolen så mye som mulig.

Så jeg tenker at et tredagerstilbud skal vi greit få til.

Kan ikke du tenke litt på det, Nik? Som sagt, vi vil gjerne ha barna hos oss.

Ja.

Rektoren sier at det er bare å komme hvis vi vil.

Hele tiden. "Vi er helt åpne for deg." Men jeg har ikke lyst til å gå på skolen.

Det hadde vært fint å få nye venner, men det er ikke gøy å være ny.

Og så må man rekke opp hånda, som jeg ikke er vant til å gjøre.

Det føles som at jeg mislykkes når jeg ikke kan gjøre alt for dem.

Men ... Det er bare ikke mulig.

Det var en gang en mamma og en pappa.

Falk! Falk? Kan du ...

Hun skulle egentlig ha startet på skolen for to uker siden.

Men i stedet er hun med oss og lærer i sitt eget tempo.

Og styres av sin egen nysgjerrighet.

Det forventes i dag at vi i barndommen skal bli -

- kultiverte og siviliserte og -

- og sosialiserte mennesker, som selvfølgelig er kjempebra.

Men det går på bekostning av det spontane og lekne i oss.

Det er en av grunnene til at jeg ikke vil at mine barn skal oppdras i institusjoner.

Du kan godt være deg selv, men kun om du tilpasser deg og følger reglene.

- Føler du deg klar for i morgen, Freja? - Nei.

- Hvorfor ikke? - Jeg vil ikke.

Nei vel. Hvorfor ikke?

Jeg vil bare ikke. Jeg kommer bare til å gå rundt i skolegården.

Det er det eneste jeg kommer til å gjøre.

Pappa, hva vil du helst? Ta meg til skolen og forlate meg, -

- eller ha meg her? - Jeg ville hatt deg her, Falk.

Hvis ikke du måtte jobbe, måtte vel ikke jeg dratt?

- Nei. - Så slutt å jobbe, pappa.

Da måtte vi bodd i England. Og det hadde vært greit for meg.

Kom igjen, kompis!

Fortsett, Falk. Fremover.

- Helt inn i stua. - Se på Ulv sitt hår, Falk!

Vi må spørre om dere får lov til å ha med kniv.

Jeg har mine tvil.

Min erfaring er at barnehagen ikke liker at ungene har kniv.

Jeg kan ha den i sekken.

Da blir det et skjult våpen, Ulv.

Jeg må gre håret ditt igjen, Ulv. Hvor er hårbørsten?

Bit tennene sammen. Vil du ha noe å bite på? Bit på denne.

- Hva ler du av? Hva? - At jeg ikke har tenkt på dette før.

OK, det begynner å temmes.

Hvis mamma var her, hadde jeg spurt -

- hvordan hun passet inn på første skoledag.

- Det er så tåkete. - Ja, kanskje vi bare skal kjøre oss vill.

- La oss gjøre det, pappa! - "Beklager, vi fant ikke skolen i morges."

Ja, gjør det, pappa!

Jeg kan ringe og si: "Vi prøvde så godt vi kunne, men ..."

"Vi kjørte oss vill og endte opp i skogen. Heldigvis hadde vi matpakke med."

- Pappa, kan jeg bli med? - Ja.

Ja, de venter på oss.

God morgen! God morgen.

- Hei, dere! - Hei, er det du som er Ulv?

Så hyggelig å se deg!

Skal vi gå inn? Der er det mange andre barn også.

Hvordan går det? Hvordan har dere det?

Vi har det godt. Jeg tror det går veldig bra med barna.

- Og med meg. - Ja, det må gå bra med pappa også.

Så bra!

Vi er en liten skole, så dette blir tilsynslærerne.

- Er du fornøyd? - Ja ja.

Det virker i hvert fall som at Freja syntes det var greit å komme i dag.

Så har hun fått mattebøker. Og hun fikk med iPad-en hjem.

- Hun har fått med det? - Ja.

Vi har lastet ned NRK Super-appen.

Vi har vist henne noen serier som er for jenter.

Litt sosiale ting som vi så på i dag.

Jeg tror hun syntes det var greit.

Jeg vet ikke om dere har sett mye på NRK Super før?

Nei, vi ser ikke veldig mye på TV.

Nå har jeg sagt at hun skal få lov til det.

Det er leksene hennes, så hun må?

Den ene serien som heter "Klassen", -

- tar opp veldig mange sosiale dilemmaer.

- For å hjelpe å løse dem? - Ja. Så den er så fin.

Så jeg syns det var greit å vise henne den, -

- og Showbie, som vi bruker som plattform.

Der har hun alle fagene.

Jeg fikk nye venner, jeg fikk nye venner!

- Hvordan gikk det? - Det gikk greit.

- Fikk du ting? - Ja!

- Pappa? - Ja?

- Det var gøy. - Bra. Der ser du.

Hvordan var det på en skala fra 1 til 10?

I morges sa du at du trodde det ble en 3.

Hm ...

- Min var 14! - 9.

9? Det er ganske bra.

- Min var 14! - Det er bedre enn 7, som jeg håpet på.

Alle appene var der da jeg fikk den, utenom én.

Jeg måtte laste ned NRK Super.

Anne Gina ville at jeg skulle gjøre det.

Ja, hun nevnte at hun prøver å få deg til å se på TV.

Det er alle disse her, og så er det NRK Super. Og så disse.

Du kan velge ...

- Legg bort den greia! - Hun skal bare vise oss! Vise litt av...

Bare litt, vise hvordan du gjør det.

- Skru den av. - Pappa, se. Det er et morsomt spill.

Vi er takknemlige for maten og for dagen vi har hatt.

- Amen. - Amen! Jeg først!

Jeg har vært veldig fraværende.

- Borte vekk? - Ja, jeg har vært litt borte vekk.

Det er vel ikke så mange du har snakket med?

Jeg snakker egentlig bare med deg om sånne ting.

Det er ikke så mange i livet mitt jeg føler jeg kan snakke med om det.

Det jeg tror hadde vært sårest for meg, er den nærkontakten.

Det å aldri kunne gi en klem igjen til noen du er så glad i.

- Ja. - Det må være utrolig vondt.

Det er faktisk noe av det verste. Det er liksom ... Ja.

Ett sekund har du den personen. Den eneste du har kjent hele livet.

Og i neste sekund er det bare ingenting.

Jeg har lyst til å vise henne den personen jeg er nå.

Jeg har lyst til at hun skal se alt.

Hun kommer faktisk ikke tilbake igjen.

Sånn på ekte.

Er det noe spesielt du vil snakke om?

Kanskje at det er litt vanskelig å få venner på skolen.

- I alle fall å gå og leke med noen. - Hvorfor er det vanskelig?

Jeg vet ikke. Jeg er sjenert.

Det første steget er alltid det vanskeligste.

Når du har tatt første steg, er du i gang.

- Ja ... - Hei!

Ta av skoene, pappa.

Nja ...

"Har du det bra på skolen, ute i friminuttene?" Jeg har svart "Litt".

Er det noe som gjør at det ikke er "Ja"?

Det er kanskje fordi det er litt vanskelig å få venner.

Ja, jeg skjønner det.

Jeg har sett at det noen ganger er vanskelig, og noen ganger går det lettere.

Vi snakket faktisk om det nå i sted.

At man må ta det første skritt, man må begynne.

Da kommer det til å gå bra.

Og etter hvert er det lettere, når dere sitter sammen.

Ja.

Da kan dere jobbe to og to i klasserommet, -

-og kanskje være to og to ute også.

Det er litt kjedelig.

Det er ikke noen som forstår meg helt.

Det går opp og ned. Noen gode perioder og noen dårlige.

Jeg kan ikke la være å føle at det hadde vært lettere for meg i England.

Jeg har så lyst til å treffe familien min, ikke være alene.

- Hva sier vi? - Team Payne!

Jeg vokste opp på dette soverommet, med utsikt over de markene der.

- Liker du tanken på å kjøpe noe land? - Både og, tror jeg.

Men det hadde vært en drøm å ha vår egen lille gård.

Ja ...

- Jeg har lyst til å dra hjem, pappa. - Jeg vet det.

Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Jeg har jo vokst opp i Norge.

Jeg har vokst opp her, så for meg er dette hjemme.

Det er ingenting igjen for meg i Norge nå.

Jeg føler meg fremmed der, jeg kan ikke være meg selv. Ser du det?

Og så er det kjedelig at her i England kan vi ikke campe, fiske eller jakte.

Vel ... Nei, ikke så mye.

Freja blir nok glad for å komme hjem.

Ja, hun savner kattene og alt det.

Jeg vurderer å komme tilbake hit for godt.

Men alt er litt... Det er mye å tenke på.

Jeg vet det er tidlig ennå, men skjer det noe på damefronten der borte?

Nei.

- Nei, jeg kan ikke se for meg ... - Hva?

Jeg kan ikke se for meg at det skal skje.

Vel, du hadde ikke hatt vondt av det.

Jeg kan bare ikke forestille meg det.

Du har rett til tid for deg selv.

Jeg mener ... Livet går videre.

- Oi, hei! - Hei!

- Oi, håret ditt har blitt så langt. - Ja, det er kjempelangt.

- Som det var før, egentlig. - Falk har faktisk klipt seg.

Oi, det er lenge siden Falk har hatt kort hår!

Jeg gleder meg skikkelig til å komme tilbake til Norge.

Å, jeg gleder meg til dere kommer hjem også.

Hvor lenge har dere vært borte nå?

Kanskje fire måneder?

Vet dere når dere kommer hjem?

Nei, vi vet ikke helt ennå.

- Ha det, Ronja! - Ha det, Freja. Elsker deg masse.

- Elsker deg masse, masse, masse! - Vi snakkes. Ha det!

Ha det!

Jeg har alltid vært redd for at de skal flytte til England.

Egentlig tror jeg det har vært en tanke i alles hode at de skal flytte.

Jeg tror at hvis jeg sier til dem at jeg vil de skal bli, -

- blir det veldig vanskelig for dem å vite hva de skal tenke.

Så jeg tror det er mye lettere å bare la dem være i fred.

Det er ingen som sier det, men jeg føler det veldig.

At folk er sånn: "Nå har det gått lang tid, nå må du klare deg."

"Komme deg."

Jeg føler meg veldig stuck her.

- Filmer du nå? - Ja, bare si det.

Skal jeg si det nå?

Nå har jeg og mamma og bestemor landet i Alta, på vei til Kautokeino.

Ja!

Det slo meg som et lyn: Jeg er nødt til å dra dit.

Jeg er nødt til å være på det stedet hvor jeg kom til verden.

Jeg har følt meg trukket mot Nord-Norge og samisk kultur hele livet.

Det å være der ga meg noen svar på hvorfor jeg har følt det sånn.

Det føltes som begynnelsen på et forhold til et utrolig mektig område.

Litt som om jeg slutter en ring dypt inni meg selv.

Det gir meg mer frihet og rom til å være meg selv.

Komme vekk fra denne byen her.

Jeg har ikke rom ... Jeg føler i hvert fall at jeg ikke har rom til å sørge.

Her er det bare et høl.

Jeg må gjøre min egen greie. Andre omgivelser, nye ting, andre folk.

Se der, pappa! Simba! Simba!

Se på ham! Han er så stor nå!

- Var dette i postkassen? - Ja.

Legg det her med resten.

Jeg vanner uttørkede planter. I siste liten.

- Det er fint å være hjemme igjen. - Jeg husker ikke at denne var så stor.

Den har vel vokst litt.

- Jeg er så glad at jeg nesten er trist. - Hvordan går det an?

Jeg gråter gledestårer.

- Dette var en gulrot, ikke sant? - Pytt sann.

- Alle disse vokser her, sant? - Ja. Men noen ganger blir de avskåret.

- Vi må dra disse ut. - Du kan la dem stå, hvis du vil.

Det spiller ingen rolle.

Det er fint å komme tilbake hit og tilbake til dette.

Hagearbeid, jobbe med dyrene ...

Jeg liker meg her, men hvor skal jeg bygge en fremtid?

Jeg må finne ut av det nå, før det er for sent.

Det gjør egentlig avgjørelsen enda vanskeligere.

Det er godt å være hjemme igjen.

Ja.

Jeg føler at Freja tror det er hennes feil at jeg ikke har vært så til stede.

Så jeg prøver å si at det er ikke henne, det er meg det handler om.

Akkurat nå er det litt vanskelig, jeg føler at jeg drar fra alle sammen.

Men samtidig vet jeg at det er bra for meg.

Og ... Jeg gleder meg.

Hallo! Hei!

Gratulerer med dagen, Ulv!

Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen!

Gratulerer, kjære Ulv!

Hurra!

- Det er godt. - Det var ganske godt, faktisk.

Jeg gruer meg til du skal dra, Ronja.

- Hvor skal du flytte? - Til Bodø.

Hva skal du bli? Helsesøster?

Ja, eller jeg vil bli jordmor til slutt, men det er lenge til.

Nå skal jeg gå på Helseservice.

Ha det! Falk?

Jeg elsker deg masse.

- Ha det, Nik. - Ha det, Ronja.

- Lykke til. - Takk.

- Jeg kommer til å savne deg sånn! - Jeg kommer til å savne deg også.

Men jeg kommer hjem. Og vi snakkes jo.

Til Freja. Når du leser dette brevet, har jeg allerede dratt.

Jeg vil at du skal vite at jeg flytter ikke fordi jeg vil vekk fra dere.

Jeg flytter fordi jeg trenger å komme meg vekk fra dette stedet.

Jeg vet jeg ikke alltid har vært den beste søstera, og det er jeg veldig lei meg for.

Da mamma døde, ble alt veldig vanskelig for meg.

Jeg syntes det var vanskelig å være med dere, -

- for alt minnet bare om livet vi hadde.

Det var aldri at jeg ikke elsket dere.

Det har jeg alltid gjort og vil alltid gjøre.

Du er min eneste søster, og vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Vi har ikke snakket så mye om mamma, og det vet jeg er veldig mye min skyld.

Jeg forstår hvis du er sur eller lei deg på meg for hvordan jeg har taklet dette.

Men jeg syns det er veldig vanskelig å snakke om det.

Det er kanskje sent å si nå, -

- men hvis du noen gang trenger å snakke om det, er jeg her.

Du kan alltid ringe meg eller sende brev.

Pass på guttene for meg, de er heldige som har deg.

Men jeg er også heldig som har en så nydelig lillesøster som deg.

Jeg elsker deg mer enn du forstår. Klem fra Ronja.

Det var et veldig fint brev.

Jeg ble jo trist.

Det er vanskelig å snakke om mamma, for jeg blir lei meg av det.

Jeg liker ikke å vise at jeg gråter.

Jeg føler meg på en måte svak.

- Går det bra? - Ja.

Det er bare det at jeg savner mamma.

Jeg har også grått i dag.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, jeg pleier ikke å gråte.

Men det er bra å gråte.

Jeg fikk et fint brev fra Ronja.

- Gjorde du? - Ja.

Hvorfor er du bare tre dager på skolen, og ikke de andre?

Vel ... Oi!

Fordi pappa vil at vi skal ha hjemmeskole.

Kan du sove lenge, selv om du har hjemmeskole?

Ja, til cirka åtte-ni.

Jeg er ikke så veldig god på å sove lenge.

Det høres litt deilig ut. Men samtidig er det jo veldig gøy å være med venner.

Du er så heldig som kan ha høner og kyllinger og sånn.

Ja. Ganske.

Jeg snakket litt med pappa. Vi tenker på å kjøpe kyllinger.

Men så er det litt mye styr, -

- for vi må jo bygge hønsegård og sånt.

- Vi kan sikkert hjelpe dere. - Å, det hadde vært kjempehyggelig.

- Da kunne vi vært sammen også. - Ja.

Vi kunne gjort noe begge liker.

- Bake, kanskje, noen ganger? - Å, ja!

- Det liker vi begge, sikkert. - Ja!

Pappa, jeg vil gå på skolen resten av uka.

- Virkelig? - Ja.

- OK, hvorfor det? - Vi skal på tur på fredag.

- Ja! - Jeg tenkte at du kan gå på fredag.

Jeg vil gå på torsdag også, da skal vi bli kjent med fadderbarna våre.

Ja vel.

- Og onsdag har jeg bare lyst til å dra. - Hva?

I morgen også. Jeg vil gå resten av uka, hvis det går bra?

Vi skulle jo dra og campe, Freja.

Jeg vil ikke. Jeg vil gå på skolen.

Til Ronja. Du er den beste søstera man kan ønske seg.

Jeg er absolutt ikke sur på deg, og om det er noe, snakker jeg alltid med pappa.

Det er ikke din skyld at vi ikke har snakket om mamma.

Jeg er veldig glad i deg. Jeg savner henne også veldig.

Vi har fått grisunger. Det er sju stykker.

De er veldig søte.

Vi har tatt opp masse grønnsaker fra hagen og satt dem i kjelleren.

Jeg håper du trives på den nye skolen. Har du fått noen nye venner?

Ingrid er bestevennen min. Vi finner på masse gøy sammen.

Elsker deg fra månen og tilbake igjen.

Håper du kommer hjem til jul. Stor klem fra Freja.

Går det bra å gå frem alene når de sier navnet ditt, Ulv?

- Nei. - Hva? Nei?

Jeg tror at du klarer det.

Alle skal gjøre det.

Du går under buen og stiller deg med klassekameratene dine.

Har du den?

Hei, hei, alle sammen!

- Det er spennende! - Ja.

Å, nå kjenner jeg at jeg er spent! Det kribler i hele kroppen.

Jeg har gledet meg sånn til denne dagen.

Velkommen til Efteløt Skole!

Det er skolen din nå. Fra og med nå skal du være her sammen med oss.

Og det gleder vi oss til.

Ulv River Vatne Payne!

Så er det Levi ...

Ha en fin dag, Ulv.

Maria skulle ha vært med på dette.

- Hei, pappa! - Hei, Nik! Hvordan går det?

- Ikke så verst. - Hei!

Falk gjemmer seg.

- Ulv, liker du deg ennå på skolen? - Ja.

- Er det gøy? - Ja.

Har du mange venner der?

- Jeg har tre venner. Eller fire. - Oi!

- Og jeg har to! - Jøye meg!

Husker du at vi snakket om å flytte til England?

Du snakket om det, ja.

Ja. Vel, det må settes på vent en stund.

Vi har slått oss til ro her, nå som ungene går på skolen.

Det ville blitt en stor endring for dem, de har jo livene sine her.

Jeg ser lyst på fremtiden.

Hjemmet vårt er der vi er sammen.

Jeg har sakte, men sikkert kommet frem til at alle vil bli.

- Stopp, Ulv! - Slutt å løpe, "Forrest"!

Slutt å løpe!

Ting har endret seg, men i bunn og grunn driver vi med det samme.

Jeg føler ikke at jeg svikter Maria.

Det føles ut som om barten faller av.

Det var en flott bart, Ulv. Klarer du å snakke med den?

- Jeg kan. - Ja.

Fordi den sitter fast i snørret ditt?

Hender.

Kjærleik.

Hvordan henger den ennå fast? Det er mistenkelig.

Du burde gå med den hele tiden, Ulv.

- Ja! - Og monobryn.

- Kan du ta den på, så jeg får tatt bilde? - Da må du være rask.

Smil, Ulv.

Du ser ut som en 40 år gammel mann.

Som er dratt gjennom skogen.

Skal vi dra?

- Ja. - Vi har vært her lenge.

- Kom, pappa! Vi må dra! - Jeg kommer!

Jeg elsker deg, Maria.

Jeg trodde vi skulle være lei oss hele livet, -

- men det var absolutt ikke det vi skulle.

Mamma er jo alltid i lufta rundt oss og inni oss.

- Mamma? Kan du løfte meg opp? - Vent litt, da.

Denne vinteren har handlet om å grave dypt -

- og være i et mørke.

Kjenne mine begrensninger, men også presse meg forbi dem.

Rulle meg rundt i min egen gjørme til jeg fikk så nok -

- at alt jeg kunne gjøre var bare å ule og danse.

Det har handlet om å glemme alt det vanskelige -

- og simpelthen velge kjærlighet.

- Ja! - Ja.

- Borte? - Borte?

La oss ikke snakke om vinteren nå.

La oss heller gå ut. Ut til lyden av vann som sildrer.

Og fugler som synger i ekstase.

Til gress under føttene og sommerfugler.

Og den første vårblomsten.

La oss bli i sola helt til den går ned.